Gro Dahle, I gotta say, du er en ganske sinnssyk og fresk dame.
Skulle ønske jeg ikke måtte gå midt i alle skriveøvelsene i dag, jeg synes nemlig det er fantastisk gøy å prøve ut forskjellige metoder for å løsrive meg fra alle
opprinnelige tanker - av og til ønsker jeg meg fullstendig ødeland
prefabrikerte historier - har massevis, men vet det meste er ubrukelig
ultrasmarte setninger - viser seg alltid å ikke være fullt så smarte likevel
nøye gjennomtenkte vendinger - mister liksom spenninga (selv for meg som forfatter dem)
å alltid vite hvordan pennen skal starte - med tanken
- og heller kaste meg inn i automatskrift (vurderer å ta det steget videre, faktisk se om jeg kan bli like fjern som Gry Jannicke Jarlum og hennes alienvenner) selv om jeg kanskje ikke helt har gitt meg over til det å stole på at jeg i øyeblikket jeg lar hånden føre pennen uten kontakt med ionekanalene i hjernen min - dvs, ionekanalene til tankesenteret iallefall, faktisk greier det helt hundre prosent. 3 år sier Gro. 3 år på å lære seg å skrive automatskrift. Jeg synes det høres merkelig ut å kunne lære seg noe jeg forbinder med løsrivelsesprosesser, noen gjør jo sånt hele tiden uten å egentlig være klar over det. Lillesøsteren min f.eks driver med omvendt løsrivelse, hun kaster fra seg hele omverdenen og dras inn i internettens suggererende kraft. Der kan hun være i evigheter, skrive pliktskyldig uten særlig tanke (virker det som) og ikke la seg affektere av noe som skjer utenfor bobla hennes. Så hvor vanskelig kan det være å koble av en arm om noen kobler ut hele seg selv mens de er igang?
Likevel er det vel noe i det at det vil ta tid, for selv om jeg følte at jeg var riktig så flink med automatskrifta mi begynte jeg av og til å føle på hvordan jeg skrev bokstaver eller at jeg plutselig satte et komma og tenkte på at jeg faktisk satte et komma etter at det var gjort. Fikk dårlig samvittighet, nesten en slags grell påminnelse om at jeg er så innmari opptatt av meg sjøl at det vil kreve mer av meg å ikke være meg selv bevisst enn det jeg er meg bevisst - og det er jeg jo. I stor grad. Men tre år? Det virker jo nesten for godt til å være sant. Jeg forbinder nesten automatskrift med opplysthet og høyere bevissthet. Gro sa noe om at det var den lille primalhjernen våres som jobber når vi er i automatgiret.
Jeg må prøve dette ut i større grad enn bare denne uka. Det som faktisk skjedde etter at hun avbrøt oss i de viltre, uanstendige friskrivingsteknikkene våres var at jeg pløyde gjennom alle de snodige krusedullene mine. Plutselig kom ord som "renessanse" opp, og "skulle du ikke" og "fordi" Mulig øynene mine er flinkere til å juge for hjernen min enn det hånda mi er, men jeg syntes det var gøy.
Tester ut transeevnene mine på nytt i morgen, nå må jeg prøve å lage tolv tekstbolker med barnelitteratur.
tirsdag 2. november 2010
torsdag 28. oktober 2010
hallo halloween
Jeg må begynne å meditere. Eller finne snille sedativer som beroliger meg såpass at jeg kan fortsette å følge søvn-flowen min og ikke avslutte den etter de kritiske fem minuttene hvor jeg enten sovner for godt eller ender opp lys våken med alskens påtrengende tanker boblende i panna. Det gikk dårlig i dag. Jeg har tenkt på morgenrutiner, om jeg skal trene i morgen, hva jeg skal ha på meg på treninga (trener jeg overkropp har det en tendens til å bli litt kaldt i bare singlet, trener jeg bein blir det som regel alt for varmt og jeg skulle ønske jeg kunne trene i bikini) og om jeg skal ta en tur i kreftolariumet mens jeg er der (gjør man sånt før eller etterpå - man lukter jo litt svidd, men lukter man ikke litt rart når man trener uansett, hæ?) Jeg lurer på om toget til Martine kanskje er forsinka - eller kanskje det ikke er det, det virker som om sørlandsbanen er ganske i rute, kanskje det bare er nordover det halter litt med signalene for NSB, eller kanskje bare Lillehammerområdet er hjemsøkt av togspøkelser som forsinker, stopper og rører med togsett, hva vet jeg, jeg kan faen ikke noe om tog.
Hun kommer når hun kommer. Hun sender sikkert melding litt før hun skal av - lurer på hva stasjonen før Bø heter og jeg kommer til å svare mens jeg er litt forsinket, skrive melding mens jeg stressgår litt fordi jeg vet at Gvarv ikke er så langt unna. Det vet ikke hun.
Jeg tenker litt på hva vil skal finne på, om Roxy eller Meirismuget er koseligst, og om det kanskje heller vil være best å ta kaffen på Breisås eller noe, for jeg har ikke tenkt å ta med skift til i morgen tror jeg - for jeg rekker ikke å dusje åsånn før hun plutselig står på stasjon - det seg være om jeg sover lenge da, og det virker som jeg kommer til å forskyve det opprinnelige vekkerklokketidspunktet litt mer nå som jeg bare ligger her og tenker. Kanskje skulle vi handla med én gang, kanskje skulle jeg fleska til med mine rabatter på Mix og fiksa smågodt til kino etterpå eller noe - det ville sikkert vært veldig hyggelig. Ja. Skal jeg foreslå noe å spise eller skal hun bestemme? Skit samma. Man kan jo foreslå de tinga man liker og så la den andre velge fritt mellom dem. Haha. Jeg tror egentlig vi ender opp med å lage noe helt vanlig, selv om jeg har lyst til å imponere med en helt vanvittig god middagsrett - kline til med kulinariske kreasjoner på en helt vanlig torsdag (Men man trenger jo som regel litt ekstra kroner for sånt. Får jeg lønn snart?)
Og så funderer jeg litt på Halloween. TRE kostymer. Kunne liksom ikke gjort det vanskeligere for meg sjøl. Martine må hjelpe meg med å velge ut hvem av dem jeg skal ha, for jeg er ikke istand til å tenke helt klart tror jeg. Hva skal man egentlig med sjukdom og soving (sistnevnte som egentlig var skikkelig ålreit, det føltes bra) som resulterer i energioverskudd når man etter hvert kommer ovapå igjen - midt på natta! som igjen vil føre til energiunderskudd i morgen, for jeg skal opp klokka ti, banna bein, og det er snart sju timer til. Kjenner jeg meg rett tar det to timer til før jeg tryner i puta. Kanskje jeg skulle rydda på pc'en i mellomtida. Den går tregt. Hvorfor skal den gjøre det nå? Jeg klandrer Sævsæv og de nysgjerrige fingra hans da han skulle legge inn serier for meg. Eller kanskje pc'en min bare dør fortere nå enn jeg trodde (den har vært trofast i sin tjeneste overraskende lenge) det gjør meg litt trist. Jeg får krampetitte så mye serier jeg bare kan før den slutter å fungere. Åfaen. Jeg tror jeg burde ha lest en eller annen Euripe... Euirp.. Ja. Bok. Lekse før teater i Oslo den niende. Jeg hater Oslo.
Egentlig har jeg kommet frem til at jeg feira litt Halloween hver dag når jeg var yngre. Bare se her:
onsdag 27. oktober 2010
90 desibel
Du er ikke traktordur, rånerbass eller hesteskoklopping mot asfalten, du er støy. Du kan få en kafé til å bli stum bare ved å åpne kjeften suger du lyden av alle de som er tilstede inn i deg selv, spytter ut stemmene som om de var dine egne i ordforma sprutregn over kaffekoppen din. Min også. Jeg tror ikke du legger merke til at jeg sakte plasserer hendene over koppen min, verner om den i frykt for at den skal bli infisert av deg. I begynnelsen hører jeg alltid etter, men etter hvert som samtalene dras ut og du ikke finner nok tanke i deg selv men stjeler fra andre, plukker opp tingene de ved sidebordet snakker om, bryter ut i et åja! forresten ... uten at du egentlig hadde noe forresten å snakke om før noen nevnte noe dagsaktuelt og alminnelig bare så du skal slippe å vente lenge på at jeg ikke svarer og snakke om dét istedenfor (kanskje for å ikke virke så selvopptatt, jeg håper at du ser deg selv sånn, men jeg vet ikke lenger) Og det ender med at jeg plasserer koppen under nesa i et slags konsentrasjonsuttrykk hvor jeg holder begge hendene rundt porselenet med begge albuene på bordet og senker øyebryna hver gang jeg tar en slurk. Sånn sitter jeg helt til jeg har drukket opp alt og setter den fra meg og kikker på servitøren, han svenske, nesten litt for pratsomme gutten med 5 millimeters tunneler i begge øra. Du lener deg bakover i stolen, skyver deg ut fra bordet, slenger den ene armen over stolryggen og plasserer beina i en utstrakt V fremfor bordet. Du spør meg om jeg har hørt noe bra musikk i det siste. Endelig.
tirsdag 26. oktober 2010
day of nothingness
Skuldra har liksom ikke hengt på plass i dag: de har vært litt frakoblet i følelse, hekta på nakken min, hengt der som to tunge løftearmer uten nok futt i muskelmotorene til å jekke seg opp i riktig hakk på egenhånd så jeg slapp å kjenne at jeg automatisk ble tung av at de bare var der som to meningsløse kroppspåheng. Egentlig har hele kroppen vært meningsløs. Føttene skubba mer grus enn vanlig, de sklei oftere på isete partier i asfalten (selv om øya registrerte dem rakk ikke faresignalene ned til beina) når bilene susa forbi var det nesa som fungerte optimalt - snuste inn all eksosen så jeg ble ør, og ikke de litt trafikkredde sanseapparatene mine som skulle sørge for sikker gange oppover Bøgata. Fingra knattet på noen taster, hjernen surra rundt med spørsmålet om hvem det var jeg skulle ringe og hvorfor jeg i det hele tatt skulle ringe noen, musikken i hodetelefonen var ubehagelig syrete i forhold til hvor lavt skydekket viste seg å henge da jeg i et filmatisk øyeblikk måtte kikke opp for at trekke vejret som de sier i hjemlandet - og da så jeg antydningen til en slags sol som minna mer om en måne. Det endte med at jeg ble skeptisk. Når stod jeg egentlig opp? Jeg begynte å lure på hva jeg hadde kledd på meg før jeg gikk ut døra. Var det viskose? Nei. 40% ull og 60 polyster. Formløs kåpe.
Egentlig pleier jeg å ha en viss rytme når jeg går. Pappaen til venninna mi sa en gang at det så ut som jeg var på vei for å drepe noen en da han hadde kjørt forbi meg når jeg gikk tur. Jeg antar at det er rytmen min. Ikke voldsom. Bestemt. Men i dag kunne jeg like gjerne vært noe som glapp ut gjennom én av de firehundre hulla i et dørslag. Spaghetti. Den ene seige tråden som glir ut av kjelen når du tømmer kjelen for vann i vasken og osen slår deg midt i trynet så du må snu deg vekk og blir slurvete med å holde lokket slik at bare vannet renner ut og ikke spaghettien. (Kanskje brenner du deg litt også fordi du ikke holder lokket stramt nok og grytelappene ikke strekker til, blottlegger langsiden av pekefingeren din) - Poenget er at jeg ikke hadde noen rytme i dag. Det var håpløst å bestemme seg for ganglag og tempo. Hvis man skal holde tempo må ganglaget være med og rytmen bestemmer tempoet, men det blir umulig å finne noe som helst av dette når ikke øya henger med men heller senker seg ned til neserotnivå og ikke greier å finne veien opp til sin opprinnelige plassering. Det eneste jeg egentlig la merke til i dag var en trailer med to lass tømmerstokker, og den eneste grunnen til at jeg la merke til den er fordi jeg synes trailere med tømmerstokklass er skummelt. For meg er det umulig å unngå å fantasere om sviktende tremmer, harpunerte bilførere og røde menneskeflekker på gangstien. Godt jeg så den før jeg gikk over veien.
Samtalene i dag har også vært meningsløse. Eller, jeg har ikke klart å bidra med de største mentale utfordringene eller beriket noen med en kvikk kommentar eller noe annet kreativt. Jeg skylder på skuldra.
fortsettelse følger forhåpentligvis ikke.
Egentlig pleier jeg å ha en viss rytme når jeg går. Pappaen til venninna mi sa en gang at det så ut som jeg var på vei for å drepe noen en da han hadde kjørt forbi meg når jeg gikk tur. Jeg antar at det er rytmen min. Ikke voldsom. Bestemt. Men i dag kunne jeg like gjerne vært noe som glapp ut gjennom én av de firehundre hulla i et dørslag. Spaghetti. Den ene seige tråden som glir ut av kjelen når du tømmer kjelen for vann i vasken og osen slår deg midt i trynet så du må snu deg vekk og blir slurvete med å holde lokket slik at bare vannet renner ut og ikke spaghettien. (Kanskje brenner du deg litt også fordi du ikke holder lokket stramt nok og grytelappene ikke strekker til, blottlegger langsiden av pekefingeren din) - Poenget er at jeg ikke hadde noen rytme i dag. Det var håpløst å bestemme seg for ganglag og tempo. Hvis man skal holde tempo må ganglaget være med og rytmen bestemmer tempoet, men det blir umulig å finne noe som helst av dette når ikke øya henger med men heller senker seg ned til neserotnivå og ikke greier å finne veien opp til sin opprinnelige plassering. Det eneste jeg egentlig la merke til i dag var en trailer med to lass tømmerstokker, og den eneste grunnen til at jeg la merke til den er fordi jeg synes trailere med tømmerstokklass er skummelt. For meg er det umulig å unngå å fantasere om sviktende tremmer, harpunerte bilførere og røde menneskeflekker på gangstien. Godt jeg så den før jeg gikk over veien.
Samtalene i dag har også vært meningsløse. Eller, jeg har ikke klart å bidra med de største mentale utfordringene eller beriket noen med en kvikk kommentar eller noe annet kreativt. Jeg skylder på skuldra.
fortsettelse følger forhåpentligvis ikke.
mandag 25. oktober 2010
frk. sympatisyk
Ja, altså. Pappa sliter med det samme. Forskjellen på oss to er at han nettopp har arrivert fra ferie og er på jobb og at jeg har studieuke (fri) og synes mer synd på meg selv enn på fahr her jeg sitter med joggetøybekledning (som i de aller fleste tilfeller aldri brukes til sportslige aktiviteter blant folk, heller et slags søndagsplagg, et plagg man ikke trenger å holde inn magen for å gå i fordi den allerede er formløs. Jeg er litt sånn i mitt gi-faen-joggetøy) Har nettopp tvunget i meg en digestivekjeks, to skiver brød og et eple (an apple a day keeps the humor from undergoing decay) og lurer på hvorvidt mammas vidunderkur - utrørt cola og salt potetgull vil hjelpe. Egentlig er det såpass lenge siden jeg har følt meg så pjusk at jeg prøver ut alternative høykalorimetoder, men mamma var en kvinne av nymotens kjerringråd og jeg tror fortsatt på det. Litt. Hvis ikke satser jeg på at jeg klarer å overkjøre meg selv med litt placeboeffekt.
Det er noe rart med å være sjuk, man vil aller helst være hjemme, tilbake til den trygge sofaen til foreldra sine, den litt overdrevne trøsten de gir, ikke minst - følelsen av å være litt barn igjen, hjelpesløs, omsorgstrengende. Men det gjelder ikke meg, jeg har nemlig supre naboer som går til apoteket og kjøper legemiddel til meg og sier de kan kjøre meg om jeg trenger å komme meg noe sted. Jøss, er det sånn det er, tenker jeg og blir umiddelbar slått av en gjengjeldelsestanke (for det er jo ikke urealistisk at jeg vil være nødt til å gjøre det samme for dem etter hvert) men så slår det meg igjen at jeg egentlig aldri har gått i veien for sånt (det er bare det at det er så overraskende når det skjer at folk finner go'vilja og hjelpsomme nerver i funksjon at man kanskje glemmer at man kan gjøre sånt selv) Det er ikke så mye som skal til, enkli'. Synes det er fint at jeg kjenner mennesker som veit det.
Og apropos. Igår, etter at jeg hadde blitt sjekka opp av to høyst middelaldrende karer på jobben - hvorav den ene skulle bruke jobben som rasteplass fra 10 til 13 og heldigvis ikke gjorde noe større nummer ut av seg selv enn å gjøre taushet litt pinlig da jeg skrudde på tv'en for ham å sa du får bestemme hva du vil se på selv, det er bare å bruke fjernkontrollen hvorpå han smilte bredt og sa jeg trenger jo ikke kanaler når jeg kan se på deg - I motsetning til den andre som slafset i seg frokostpølser og ba om navnet mitt for å sende meg mail eller søke meg opp på facebook, nærmest så det som sin oppgave å tvinge meg på middagsdate og deretter begynte å snakke om Drammen som om han var veldig godt kjent der da han skjønte at slaget var tapt, er det vel ikke å si enn at det var to mindre minneverdige opplevelser. Men altså. To stykker. En søndagsmorgen. Tjue minutters mellomrom. Hva er oddsen for det og hvorfor var det ikke Benicio del Toro som sånn tilfeldigvis skulle ha ei pølse?
Uansett. Jeg merka at jeg ble litt mørk i humøret av det, jeg visste nemlig at jeg var trøtt i trynet og så veldig alminnelig ut med mitt litt søndagsufreshe ansikt og småstressa fremtreden da pølsegrillen ikke ville starte. Plutselig åpner døra seg og søndagssola stråler inn i butikken. Jeg lener meg litt over disken for å se hva eller hvem det er som bruker så lang tid på å komme seg inn døra. En bitteliten, ulljakkekledd dame med krøllihår stavrer seg inn døra. Morn! sier jeg. Hun hører ikke. Igjen. Morn!! Hun ser på meg og smiler, nesten humpegår og ler seg i vei mot kjøleskapet og finner frem varene sine. Jeg veit hva jeg skal ha, må bare skynde meg å kjøpe det så jeg ikke glemmer det før jeg skal betale! Sier hun og stresser litt med de korte armene sine, plukker ned ei liter helmelk, en kartong kremfløte og ei sekspakning med egg. Jeg ler. Vi snakker om været og det gjør meg ingenting, denne dama har opplevd mer enn bare krigen - hun er 1.30 høy og sier at jeg bare må forsyne meg av lommeboka sånn at jeg får det jeg trenger for varene. Hun roter visst litt med sånt. Okei .. Og så går hun igjen. Jeg merker at middelaldrende menn med sjekkeoppbehov fordufter og heller i en kaffekopp til meg selv, leser litt på timelister og venter på at rushet skal begynne. Plutselig kommer hun tilbake igjen, sier at hun glemte røyken. Ja, for hun røyka jo ikke selv, hun skulle kjøpe det for sønnen sin. Jeg får lov til å grafse litt til i lommeboka hennes og hun snakker i vei om dårlig hukommelse - ikke at det var så gæli', for sånt skjer jo, noe måtte det jo være når man var blitt så gammel.
Det er noe rart med å være sjuk, man vil aller helst være hjemme, tilbake til den trygge sofaen til foreldra sine, den litt overdrevne trøsten de gir, ikke minst - følelsen av å være litt barn igjen, hjelpesløs, omsorgstrengende. Men det gjelder ikke meg, jeg har nemlig supre naboer som går til apoteket og kjøper legemiddel til meg og sier de kan kjøre meg om jeg trenger å komme meg noe sted. Jøss, er det sånn det er, tenker jeg og blir umiddelbar slått av en gjengjeldelsestanke (for det er jo ikke urealistisk at jeg vil være nødt til å gjøre det samme for dem etter hvert) men så slår det meg igjen at jeg egentlig aldri har gått i veien for sånt (det er bare det at det er så overraskende når det skjer at folk finner go'vilja og hjelpsomme nerver i funksjon at man kanskje glemmer at man kan gjøre sånt selv) Det er ikke så mye som skal til, enkli'. Synes det er fint at jeg kjenner mennesker som veit det.
Og apropos. Igår, etter at jeg hadde blitt sjekka opp av to høyst middelaldrende karer på jobben - hvorav den ene skulle bruke jobben som rasteplass fra 10 til 13 og heldigvis ikke gjorde noe større nummer ut av seg selv enn å gjøre taushet litt pinlig da jeg skrudde på tv'en for ham å sa du får bestemme hva du vil se på selv, det er bare å bruke fjernkontrollen hvorpå han smilte bredt og sa jeg trenger jo ikke kanaler når jeg kan se på deg - I motsetning til den andre som slafset i seg frokostpølser og ba om navnet mitt for å sende meg mail eller søke meg opp på facebook, nærmest så det som sin oppgave å tvinge meg på middagsdate og deretter begynte å snakke om Drammen som om han var veldig godt kjent der da han skjønte at slaget var tapt, er det vel ikke å si enn at det var to mindre minneverdige opplevelser. Men altså. To stykker. En søndagsmorgen. Tjue minutters mellomrom. Hva er oddsen for det og hvorfor var det ikke Benicio del Toro som sånn tilfeldigvis skulle ha ei pølse?
Uansett. Jeg merka at jeg ble litt mørk i humøret av det, jeg visste nemlig at jeg var trøtt i trynet og så veldig alminnelig ut med mitt litt søndagsufreshe ansikt og småstressa fremtreden da pølsegrillen ikke ville starte. Plutselig åpner døra seg og søndagssola stråler inn i butikken. Jeg lener meg litt over disken for å se hva eller hvem det er som bruker så lang tid på å komme seg inn døra. En bitteliten, ulljakkekledd dame med krøllihår stavrer seg inn døra. Morn! sier jeg. Hun hører ikke. Igjen. Morn!! Hun ser på meg og smiler, nesten humpegår og ler seg i vei mot kjøleskapet og finner frem varene sine. Jeg veit hva jeg skal ha, må bare skynde meg å kjøpe det så jeg ikke glemmer det før jeg skal betale! Sier hun og stresser litt med de korte armene sine, plukker ned ei liter helmelk, en kartong kremfløte og ei sekspakning med egg. Jeg ler. Vi snakker om været og det gjør meg ingenting, denne dama har opplevd mer enn bare krigen - hun er 1.30 høy og sier at jeg bare må forsyne meg av lommeboka sånn at jeg får det jeg trenger for varene. Hun roter visst litt med sånt. Okei .. Og så går hun igjen. Jeg merker at middelaldrende menn med sjekkeoppbehov fordufter og heller i en kaffekopp til meg selv, leser litt på timelister og venter på at rushet skal begynne. Plutselig kommer hun tilbake igjen, sier at hun glemte røyken. Ja, for hun røyka jo ikke selv, hun skulle kjøpe det for sønnen sin. Jeg får lov til å grafse litt til i lommeboka hennes og hun snakker i vei om dårlig hukommelse - ikke at det var så gæli', for sånt skjer jo, noe måtte det jo være når man var blitt så gammel.
Man må akseptere sin skjebne,
sa hun.
Jeg føler den traff meg på det skjebneironiske og ganske humoristiske planet den dagen. I dag hjelper det meg til å innse at joa' så må jeg ligge stille, være kvalm og gå glipp av revymøte, sosialt og vinkvelden på Naboen som alle skal på senere. Thor-Einar fiksa meg serie på pc'en og jeg mistenker meg selv for å ha lyst til å lese litt i "Verden finnes ikke på kartet" etter hvert.
Fahr out.
Ha en god dag, alle.
fredag 22. oktober 2010
et ørlite utdrag fra en samtale med en kristen, nevrotisk kis
"synd!"
"synd?"
"ja, du vet ikke ka synd e"
"neivel?"
"næ, det gjør du'kje"
"hva er synd for deg da?"
"du vil aldri forstå det"
(dramatisk pause her)
"hvor skal du?"
"eg ska gå"
"hvorfor det?"
"du vil aldri forstå det"
"ikke hvis du tar utgangspunkt i at jeg skal skjønne din oppfatning av synd når du ikke vil fortelle meg hva den går ut på, nei, jeg er ikke tankeleser"
"nei, der ser du"
(tankeprikker her)
"okeii..."
"skal du gå nå da?"
"ja, det skal eg"
"hvorfor det?"
"vil du'kje at eg skal gå da?"
"nei, det har jeg aldri sagt, jeg vil at vi skal snakke om dette"
"åja. nei. eg.. går!"
"fortell meg hva som er synd for deg da"
"altså, du vil aldri forstå det, du er kvinne og eg er mann"
"nei, du er en gutt"
"å?"
"du er en gutt, ikke en mann - du er feig som går"
"nei. eg går ikkje, eg står, men eg går nå'"
(furtegåing opp trappa)
Det hele startet med at jeg spurte om hva som var i veien hvorpå jeg etter mange om og men, useriøse, usammenhengende setninger får servert en "livet, livet er ikke så greit" - noe som selvfølgelig vekker den menneskelige empati i meg og leder til det selvsagte spørsmål "hvorfor ikke det da?" Og jeg er ganske sikker på at jeg er veldig tålmodig, klarer å jekke ned Drammensernervene mine bittelitt når noen sier ting mellom linjene som vekker bekymring, og jeg spør igjen når han ikke svarer. Egentlig for å sjekke om han vil dra det videre, svarer han ikke orker jeg ikke engasjere seg - tenker jeg. Han skjelver, sier han er stressa og svarer ikke på spørsmålet, fortsetter med en jevn strøm av usammenhengende og lav prat. Etter hvert skjønner jeg ikke hva han sier og jeg ber ber ham snakke høyere så jeg skjønner hva han sier og da blir han sur, nesten skriker ut "synd!"
Dagens ah, det var jo sånn det var ramla heldigvis ned i hodet mitt: jeg kommer aldri, ALDRI, til å gidde å engasjere meg i dype og alvorlige samtaler med noen som er prega av fanatisk religiøsitet (desverre ikke de som lider under det og piner seg selv gjennom livet med skam og skyldfølelse, heller) Det lurer mye trist under overflata, der, jeg veit det. Men jeg har aldri krevd noe av noen og hvertfall aldri av en fremmed.
Din religion er ikke min skyld!
Makan til frekkhet.
Det skal også nevnes at å kaste fjernkontroller i gulvet, klaske en halvskrella appelsin i bordet og repetere "eg synes at Dag er teit!" er en forferdelig barnslig måte å uttryke seg på.
C'mon bitch, slap me in the face like the heathen whore I am and tell me what a filfthy sinner you are!
I det minste.
Nei nå ble jeg provosert igjen, på tide å gå seg en tur.
"synd?"
"ja, du vet ikke ka synd e"
"neivel?"
"næ, det gjør du'kje"
"hva er synd for deg da?"
"du vil aldri forstå det"
(dramatisk pause her)
"hvor skal du?"
"eg ska gå"
"hvorfor det?"
"du vil aldri forstå det"
"ikke hvis du tar utgangspunkt i at jeg skal skjønne din oppfatning av synd når du ikke vil fortelle meg hva den går ut på, nei, jeg er ikke tankeleser"
"nei, der ser du"
(tankeprikker her)
"okeii..."
"skal du gå nå da?"
"ja, det skal eg"
"hvorfor det?"
"vil du'kje at eg skal gå da?"
"nei, det har jeg aldri sagt, jeg vil at vi skal snakke om dette"
"åja. nei. eg.. går!"
"fortell meg hva som er synd for deg da"
"altså, du vil aldri forstå det, du er kvinne og eg er mann"
"nei, du er en gutt"
"å?"
"du er en gutt, ikke en mann - du er feig som går"
"nei. eg går ikkje, eg står, men eg går nå'"
(furtegåing opp trappa)
Det hele startet med at jeg spurte om hva som var i veien hvorpå jeg etter mange om og men, useriøse, usammenhengende setninger får servert en "livet, livet er ikke så greit" - noe som selvfølgelig vekker den menneskelige empati i meg og leder til det selvsagte spørsmål "hvorfor ikke det da?" Og jeg er ganske sikker på at jeg er veldig tålmodig, klarer å jekke ned Drammensernervene mine bittelitt når noen sier ting mellom linjene som vekker bekymring, og jeg spør igjen når han ikke svarer. Egentlig for å sjekke om han vil dra det videre, svarer han ikke orker jeg ikke engasjere seg - tenker jeg. Han skjelver, sier han er stressa og svarer ikke på spørsmålet, fortsetter med en jevn strøm av usammenhengende og lav prat. Etter hvert skjønner jeg ikke hva han sier og jeg ber ber ham snakke høyere så jeg skjønner hva han sier og da blir han sur, nesten skriker ut "synd!"
Dagens ah, det var jo sånn det var ramla heldigvis ned i hodet mitt: jeg kommer aldri, ALDRI, til å gidde å engasjere meg i dype og alvorlige samtaler med noen som er prega av fanatisk religiøsitet (desverre ikke de som lider under det og piner seg selv gjennom livet med skam og skyldfølelse, heller) Det lurer mye trist under overflata, der, jeg veit det. Men jeg har aldri krevd noe av noen og hvertfall aldri av en fremmed.
Din religion er ikke min skyld!
Makan til frekkhet.
Det skal også nevnes at å kaste fjernkontroller i gulvet, klaske en halvskrella appelsin i bordet og repetere "eg synes at Dag er teit!" er en forferdelig barnslig måte å uttryke seg på.
C'mon bitch, slap me in the face like the heathen whore I am and tell me what a filfthy sinner you are!
I det minste.
Nei nå ble jeg provosert igjen, på tide å gå seg en tur.
Egentlig har jeg mye "på hjertet" og egentlig forsvinner det når jeg begynner en innledning med akkurat dét. Jeg spiser kanelsjokoladedekkede mandler og drikker siesta billigbrus. Jeg er tørr i øya og kikker på det bleike coveret til Gunvor Hofmos det er ingen hverdag mer og tenker at årene har rettferdiggjort tittelen mer enn hun sikkert var istand til å forestille seg da hun levde. Det grep meg litt med panikk tidligere i dag; tanken på vinterdepresjoner. ikke at jeg selv kan si at jeg noen gang har hatt det eller tror sterkt å inderlig på at det skal gjøre seg gjeldende nå.
Men jeg fikk altså litt panikk, tenkte over hva jeg ville gjort om jeg plutselig ramla inn i en november-mars-depresjon, lukka meg inn i en skjør kapsel av dynemørke, trekke ned triste tanker ved innoverpustene mine, ikke huske å slippe taket på dem når jeg puster ut igjen, bli stressa over at jeg er så trist, begynne å hyperventilere litt daglig, kanskje mer og mer, og til slutt alltid puste den samme kjempetriste lufta fordi jeg ikke klarer å rense den, eller lar annen luft få komme til, blande seg, nesten krangle seg inn til de værfaste molekylene og spre litt happyfarger eller happymolekyl.
Kanskje ligger det i pusten tenker jeg og pust i bare dynemørket kan umulig være bra for noen.
Men jeg fikk altså litt panikk, tenkte over hva jeg ville gjort om jeg plutselig ramla inn i en november-mars-depresjon, lukka meg inn i en skjør kapsel av dynemørke, trekke ned triste tanker ved innoverpustene mine, ikke huske å slippe taket på dem når jeg puster ut igjen, bli stressa over at jeg er så trist, begynne å hyperventilere litt daglig, kanskje mer og mer, og til slutt alltid puste den samme kjempetriste lufta fordi jeg ikke klarer å rense den, eller lar annen luft få komme til, blande seg, nesten krangle seg inn til de værfaste molekylene og spre litt happyfarger eller happymolekyl.
Kanskje ligger det i pusten tenker jeg og pust i bare dynemørket kan umulig være bra for noen.
onsdag 20. oktober 2010
thærie wiighen (en kronglete begynnelse)
det satt en stramkjeva, rødsprengt en
i sete hundreogførtifem
glana ut av vinduet med musikk fra mp3'n
så verden lukka seg igjen
men det gnistra hardt i øya på'n
da billetøren kom forbi
jeg tenkte at han var mannen med ljå'n
da det så ut som'en ville slå'n
fordi han kom for nær
og jeg så'n bare en enkelt gang
da satt'n med ryggen rak
håret var svart, en mann av rang
men han virka ganske spak
til passasjerene var han hyggeligheta sjøl
spøkte om kommende snø
lo og brukte togbordet som delefjøl
når alle snudde seg igjen, så til sitt
dyppa'n nesa i pulverstrø
nå skal jeg fortelle en historie jeg har hørt
om sånne som er som ham,
og skulle det bli en anelse mørt'
så er den faenmeg sann;
jeg har det fra samme type narkismunn
sikkert fra lignende krets
fra sånne som ikke er helt gode i grunn
gir opp livet, gir opp å være sunn
ruser bort hat og hets
i sete hundreogførtifem
glana ut av vinduet med musikk fra mp3'n
så verden lukka seg igjen
men det gnistra hardt i øya på'n
da billetøren kom forbi
jeg tenkte at han var mannen med ljå'n
da det så ut som'en ville slå'n
fordi han kom for nær
og jeg så'n bare en enkelt gang
da satt'n med ryggen rak
håret var svart, en mann av rang
men han virka ganske spak
til passasjerene var han hyggeligheta sjøl
spøkte om kommende snø
lo og brukte togbordet som delefjøl
når alle snudde seg igjen, så til sitt
dyppa'n nesa i pulverstrø
nå skal jeg fortelle en historie jeg har hørt
om sånne som er som ham,
og skulle det bli en anelse mørt'
så er den faenmeg sann;
jeg har det fra samme type narkismunn
sikkert fra lignende krets
fra sånne som ikke er helt gode i grunn
gir opp livet, gir opp å være sunn
ruser bort hat og hets
mkay.
unaturlig vakker avslutning på en ganske så voldsomt fin "friuke" hjemme.
kan ikke tro at været holdt seg akkurat slik jeg håpet det ville gjøre, så forbanna perfekt; høstlig, solrikt, vindskarpt og klart! og. menneskene jeg har møtet (overraskelsene ved å møte flere enn forventet) følelsen av å lese opp noe jeg har et så keitete forhold til som jeg har - ganske så uforberedt og uten særlig mye selvkritikk, at det gikk så bra, alenestundene, søsterøyeblikka, hjemme bra men borte best - følelsen og så videre. kanskje en av mine beste høster hittil.
dette er nesten patetisk. jeg er overraska over at jeg kan være så positiv. blir nesten litt full av megsjøl.
kan ikke tro at været holdt seg akkurat slik jeg håpet det ville gjøre, så forbanna perfekt; høstlig, solrikt, vindskarpt og klart! og. menneskene jeg har møtet (overraskelsene ved å møte flere enn forventet) følelsen av å lese opp noe jeg har et så keitete forhold til som jeg har - ganske så uforberedt og uten særlig mye selvkritikk, at det gikk så bra, alenestundene, søsterøyeblikka, hjemme bra men borte best - følelsen og så videre. kanskje en av mine beste høster hittil.
dette er nesten patetisk. jeg er overraska over at jeg kan være så positiv. blir nesten litt full av megsjøl.
mandag 18. oktober 2010
og så sitter du der og lurer på om moren din noen gang har turt å fortelle sine hverdager til noen andre enn dere;
når hun snakker om lunsjborddamene sine på jobb og hvordan de legger ut om de ubrukelige ektemennene og elskerne deres uten å føle skam, får hun ungpikeblikket, legger litt fandenivoldskhet i smilet sitt og vender ansiktet litt ettertenksomt mot vinduet som om hun håper på at lyset fra ettermiddagssola skal stille henne i et vakkert lys. hun lukker øya i noen påtatte sekunder før hun snur seg mot dere og glemmer å spørre dere hvordan dagen deres har vært. dere ser på hverandre og lurer på hva dere skal svare, skyver ekstra mat over på gaffelen og spiser langsomt. du veit at faren din gjemmer seg i stresslessen og høres ut som en rumlende sementblander når han trekker gloen på rullingsen helt ned til fingerhuden. han rører ikke en ansiktsmuskel med mindre det trekker opp til uvær. du veit at søstra di lengter etter å trekker seg tilbake på rommet, snakke i telefonen om ekstremsport med gutter, pakke seg selv inn i tyggissnakk og stikke hull på de prinsesserosa minnene du har av henne. hun gir også glatt faen i de husmorprega bekymringene moren din sånn helt tilfeldig lirer av seg når hun rydder av bordet, skritter over stuegulvet med bestikket skranglende på asjettene.
- og du hører at hun egentlig snakker om solskinn, sjel og sykdommer, om hvordan alt skal ordne seg for oss alle om vi bare bryr oss nok om hverandre mens hun fyller varmtvannskummen med såpe og matrester, gnir hendene røde med oppvaskbørsta og forteller om alt det fine som kan skje mellom mennesker, søler oljefarga såpebobler på benken mens faren din peker på værdamen med en skjelvende finger og søsteren din krymper til barnestørrelse igjen, er det som om alt det som har skjedd skjer på nytt for moren din, hun snakker ustanselig om det som befinner seg utenfor vinduet og det slår deg at broren din alltid har gått i ett med regnet
- og du hører at hun egentlig snakker om solskinn, sjel og sykdommer, om hvordan alt skal ordne seg for oss alle om vi bare bryr oss nok om hverandre mens hun fyller varmtvannskummen med såpe og matrester, gnir hendene røde med oppvaskbørsta og forteller om alt det fine som kan skje mellom mennesker, søler oljefarga såpebobler på benken mens faren din peker på værdamen med en skjelvende finger og søsteren din krymper til barnestørrelse igjen, er det som om alt det som har skjedd skjer på nytt for moren din, hun snakker ustanselig om det som befinner seg utenfor vinduet og det slår deg at broren din alltid har gått i ett med regnet
på konsert
skinnjakka hennes lukter sigg, elnett hårspray og tar for mye plass, den kleber seg inntil armene mine og smitter av eksosfett, får meg til å svette enda mer, forsterker faktum av at det er umulig å bevege seg her; frisyrer og skulderpartier er mørke sjablonger mot backdropen og rødt scenelys, alle står i veien, vaier frem og tilbake fordi de har stått for lenge i samme stilling og pimpa øl for å stresse ned ventetida - og denne dama er snakkesalig, antageligvis tror hun jeg er vennlig fordi jeg aller nådigst trakk meg litt sammen så hun skulle slippe å se konserten sidelengs. hun begynner å fortelle om kompisen sin; en gammal biker som har opplevd både en og to og tre rockekonserter i sitt liv og som en dag overraska henne skikkelig, han hadde det fortsatt den gamle kar'n selv om han hadde både prollaps og dårlige knær, for mye hardkjør i ungdomstida veitu - og jo! for han hadde blitt med på dolly parton konsert da " når han sa ja til å bli med sa jeg bare hæ!" trodde ikke mine egne øyer vettu, hadde jeg aldri trudd, han som pleide å stå rett opp og ned på konsert svinga seg plutselig rundt med meg på dansegølvet. også skal det vel sies at det ikke var rein cøntry da, det var lissom litt av hvert for alle. jævla morro" jeg sier at det sikkert var fint, puppene til dolly var vel nok til å holde interessen til mannfolk gående for en time eller to. hun ler mellom de blonde fallkrøllene, fortsetter å snakke, forteller at hun forventer masse av denne kvelden, at hun venta med fingeren på venstre museknapp i flere minutter før billettsalget starta, sjekka kontoen flere ganger for å forsikre seg om at hun hadde nok til hele turen og at hun ikke har toucha alkohol eller plugga inn ørepropper fordi hun vil å lyden servert rå og ufiltrert denne helt spesielle kvelden,
det ække sikkert robert plant klarer å synge like bra som før, og det trenger jeg liksom ikke vite, sier hun og lener seg litt mot meg, prøver å knuffe meg litt vennlig i siden som om hun sa noe som var veldig morsomt og jeg lurer på om denne bikeren dro nytte av hennes åpenhet ovenfor fremmede, denne umiddelbare likhetsfølelsen med utspring i en enkelt høflighetsgest. hun står fremdeles og avventer reaksjonen min, jeg velger å feste blikket mott scenelysa som dimmes ned og jubelen brer seg som pest over publikum. jeg veit ikke om jeg skal grine eller le, dette er da for faen ikke er noen jævla gjenskapelse av woodstock, fuckings hippie.
når robert plant kommer på begynner jeg å klappe spastisk og heftig med svære armslag, hisser opp meg selv med disse konstante berøringene mellom kunstskinn og bar hud. jeg lener meg mot henne og sier "til å værra gammal er du faenmeg ung!" før jeg retter trynet mot scenen igjen og veit hun kanskje kan se det tvetydige smilet om munnen min.
det ække sikkert robert plant klarer å synge like bra som før, og det trenger jeg liksom ikke vite, sier hun og lener seg litt mot meg, prøver å knuffe meg litt vennlig i siden som om hun sa noe som var veldig morsomt og jeg lurer på om denne bikeren dro nytte av hennes åpenhet ovenfor fremmede, denne umiddelbare likhetsfølelsen med utspring i en enkelt høflighetsgest. hun står fremdeles og avventer reaksjonen min, jeg velger å feste blikket mott scenelysa som dimmes ned og jubelen brer seg som pest over publikum. jeg veit ikke om jeg skal grine eller le, dette er da for faen ikke er noen jævla gjenskapelse av woodstock, fuckings hippie.
når robert plant kommer på begynner jeg å klappe spastisk og heftig med svære armslag, hisser opp meg selv med disse konstante berøringene mellom kunstskinn og bar hud. jeg lener meg mot henne og sier "til å værra gammal er du faenmeg ung!" før jeg retter trynet mot scenen igjen og veit hun kanskje kan se det tvetydige smilet om munnen min.
fredag 15. oktober 2010
yesterday & today
jeg har lenge lata som jeg har vært skikkelig i høsten, årstida jeg har erklært for å være min egen, egentlig sagt med humoristiske fortegn fordi det er så mange som sikkert ville ha "gitt meg den gratis" om de kunne, men høsten er eierløs og jeg kan egentlig definere meg som det samme. jeg skulle gjøre sånne høst-ting iallefall, våkne litt, ta meg tid, utsette vinteren med rå, rein tankeklar kraft og kanskje få kreativt påfyll. istedenfor tappa jeg meg selv. en av de mange definitive tinga jeg skulle gjøre denne høsten, klarte jeg å skusle bort, men det blir for dumt å henge seg opp i det, nå er jeg iallefall her; i dalen som for en gangs skyld har blitt satt i et bedre lys, mye på grunn av lav høstsol, mye på grunn av at jeg farger resten av atmosfæren med hyggelige ting og at jeg ikke forlenger horisontlinja ved å stirre meg kjedelig og lei på den fordi jeg venter på noe annet, sånn som alle de gangene før jeg skulle reist et sted, forlate denne bygdeplassen til fordel for et annet.
det er litt mas å være hjemme igjen. etter å ha vært borte en stund fylles den imaginære timeplanen min med mye å gjøre. for det meste koselige ting, mennesker, som sikkert har savna meg litt siden de vil møte meg igjen - sånt må jeg bare sette pris på. neste onsdag kommer jeg nok til å sitte på toget med dårlig samvittighet ovenfor alle de jeg ikke fikk møtt. men desto viktigere er det å gjøre de tinga som rydder opp i hodet når jeg er her. igår var jeg innom kirkegården og tente lys for mamma. følte meg som en kriminell der jeg tusla rundt og knipsa bilder på kirkegården etterpå, men etter å ha sett hvor mange turgåere som mente dette var en god plass å få sin daglige trimtur med bikkja i neonfarga bånd ga jeg meg over til den vante sida av meg selv; det er ikke så farlig med noe. noen gang. egentlig. like fort som jeg hadde satt meg i forskjellige modi falt jeg ut av dem, veksla mellom å føle på gåsehudsgrøss, lyden av tjukke blader som lander på gresstrå, fikk sår i hodet av knasinga i joggesko mot rød grus, synes den grå nilleposen var ufancy, ble litt skremt av hvor elendig jeg er til å fotografere statuer, observerte at gamle folk så ut til å ta lett på begravelser og finne ut at svarte smijernsbenker er mye flottere enn hvite trebenker.
og her er litt av høsten min (før batteriet mitt sluttet å fungere og ikke vil lades opp igjen)
det er litt mas å være hjemme igjen. etter å ha vært borte en stund fylles den imaginære timeplanen min med mye å gjøre. for det meste koselige ting, mennesker, som sikkert har savna meg litt siden de vil møte meg igjen - sånt må jeg bare sette pris på. neste onsdag kommer jeg nok til å sitte på toget med dårlig samvittighet ovenfor alle de jeg ikke fikk møtt. men desto viktigere er det å gjøre de tinga som rydder opp i hodet når jeg er her. igår var jeg innom kirkegården og tente lys for mamma. følte meg som en kriminell der jeg tusla rundt og knipsa bilder på kirkegården etterpå, men etter å ha sett hvor mange turgåere som mente dette var en god plass å få sin daglige trimtur med bikkja i neonfarga bånd ga jeg meg over til den vante sida av meg selv; det er ikke så farlig med noe. noen gang. egentlig. like fort som jeg hadde satt meg i forskjellige modi falt jeg ut av dem, veksla mellom å føle på gåsehudsgrøss, lyden av tjukke blader som lander på gresstrå, fikk sår i hodet av knasinga i joggesko mot rød grus, synes den grå nilleposen var ufancy, ble litt skremt av hvor elendig jeg er til å fotografere statuer, observerte at gamle folk så ut til å ta lett på begravelser og finne ut at svarte smijernsbenker er mye flottere enn hvite trebenker.
og her er litt av høsten min (før batteriet mitt sluttet å fungere og ikke vil lades opp igjen)
søndag 10. oktober 2010
marerittaktige drømmer i tre døgn
OKÅ.
Drøm 1.
Jeg går i skogen jeg alltid går i når jeg er hjemme hos fatter'n, skogen kjenner meg, jeg kjenner skogen, til og med enkelte steiner har lagt meg på husk og forflytter seg liksom om jeg holder på å skli på dem når det har regna. Snill skog. God skog. Jeg drømte at jeg var der, fresh i tøyet og hadde boost i motet, plutselig åpner himmelen seg i en vanvittig regnskur og skogen mørklegges. Jeg slår over til en slags night vision-aktig modus og registrerer ingen umiddelbare faremomenter, dog, jeg føler meg forfulgt. Night vision mode skrus av og jeg ser normalt med menneskenattsynet mitt. Plutselig stirrer jeg en elgku midt i mula og kjenner jeg får umiddelbar panikkangst når hun begynner å trampe med de digre elgbeina sine fordi den idiotiske kalven hennes stavrer seg frem mellom oss. Jeg tar beina fatt og løper i sikk-sakk mellom ubrukelig tynne trær før jeg finner et jeg tror jeg duger med elgmora rett i hælene. Jeg klyver opp, skraper opp bukser og lår på bark og flis og klatrer meg så langt opp som jeg bare kan mens elgmora blir rød i øya og mer forbanna. Trær blir tynnere jo lenger opp man kommer, erfarer jeg plutselig. Jeg sitter i toppen som plutselig lener seg over i en elegant og stilig bue ned mot bakken igjen. Unødvendig å si at treet setter meg av midt i sona for nyhetsoverskriften "illsint elg dreper fotturist" og jeg våkner, svett og med hjertet i nevene etter at jeg har prøvd å unngå trampedøden.
Drøm 2.
Jeg har en tattovering på skulderen som jeg har tenkt å fylle på etterhvert. Jeg har altså bare tenkt ganske mye på tattovering i det siste og dannet altså grunnlaget for dette:
Jeg blir kjent med ei jente som jobber som tattovør på ei sandstrand et eller annet eksotisk sted. Jeg importerer henne til Norge med store tanker om å opprette ei tattosjappe hun kan drive og leve av. Det viser seg at jeg ikke egentlig så noen av "arbeidene" hennes mens vi var på dette eksotiske stedet og i romantikkens hjørne og at hun er ELENDIG til å tattovere. Men jeg skal da altså ut i ilden - et sted må hun begynne og jeg må stille meg til disp som vandrende reklame og la meg brodere. Det ender med at hun føkker opp hele tattoveringa mi. Plutselig har jeg en diger vikingtattovering under den fine minnetattoveringa og en syra variant av Picasso-art-sleeve preger resten av armen. Og hun mangler blekk til å fullføre. Jeg går rundt i flere måneder mens huden flasser av i store lag, tattoveringene blekner fordi hun ikke har gått dypt nok med nåla og armen ser helt jævlig ut. Jeg bestemmer meg for å skrelle det av med kniv. Laserbehandling er for dyrt og jeg har alltid hatt sansen for scarification.
Drøm 3.
Sunniva kan ikke bli med meg på Robert Plant fordi alle billetter er utsolgt.
Drøm 4 i Drøm 3.
Jeg drar hjem til Drammen som planlagt for å få med meg Robert Plant den 16 oktober. Når jeg kommer hjem blir jeg usikker på hvor jeg har lagt billetten min. Under elefanteska? Nei. I vinduskarmen? Nei. Jeg leter og leter men finner den ikke. Pappa har sletta mailen med den utskriftsvennlige versjonen av billetten og jeg begynner å grine. Marerittet trer frem i full kraft når det viser seg at det helt umerkelig har vært en liten minibrann på rommet mitt som har slukket helt av seg selv - både Robert Plant billetten OG Roger Waters billettene mine har gått opp i røyk.
Jeg griner fortsatt og må ta en telefon hjem for å høre om billettene fortsatt er på rommet mitt eller om de er sikker på at røykvarslerne funker.
Drøm 1.
Jeg går i skogen jeg alltid går i når jeg er hjemme hos fatter'n, skogen kjenner meg, jeg kjenner skogen, til og med enkelte steiner har lagt meg på husk og forflytter seg liksom om jeg holder på å skli på dem når det har regna. Snill skog. God skog. Jeg drømte at jeg var der, fresh i tøyet og hadde boost i motet, plutselig åpner himmelen seg i en vanvittig regnskur og skogen mørklegges. Jeg slår over til en slags night vision-aktig modus og registrerer ingen umiddelbare faremomenter, dog, jeg føler meg forfulgt. Night vision mode skrus av og jeg ser normalt med menneskenattsynet mitt. Plutselig stirrer jeg en elgku midt i mula og kjenner jeg får umiddelbar panikkangst når hun begynner å trampe med de digre elgbeina sine fordi den idiotiske kalven hennes stavrer seg frem mellom oss. Jeg tar beina fatt og løper i sikk-sakk mellom ubrukelig tynne trær før jeg finner et jeg tror jeg duger med elgmora rett i hælene. Jeg klyver opp, skraper opp bukser og lår på bark og flis og klatrer meg så langt opp som jeg bare kan mens elgmora blir rød i øya og mer forbanna. Trær blir tynnere jo lenger opp man kommer, erfarer jeg plutselig. Jeg sitter i toppen som plutselig lener seg over i en elegant og stilig bue ned mot bakken igjen. Unødvendig å si at treet setter meg av midt i sona for nyhetsoverskriften "illsint elg dreper fotturist" og jeg våkner, svett og med hjertet i nevene etter at jeg har prøvd å unngå trampedøden.
Drøm 2.
Jeg har en tattovering på skulderen som jeg har tenkt å fylle på etterhvert. Jeg har altså bare tenkt ganske mye på tattovering i det siste og dannet altså grunnlaget for dette:
Jeg blir kjent med ei jente som jobber som tattovør på ei sandstrand et eller annet eksotisk sted. Jeg importerer henne til Norge med store tanker om å opprette ei tattosjappe hun kan drive og leve av. Det viser seg at jeg ikke egentlig så noen av "arbeidene" hennes mens vi var på dette eksotiske stedet og i romantikkens hjørne og at hun er ELENDIG til å tattovere. Men jeg skal da altså ut i ilden - et sted må hun begynne og jeg må stille meg til disp som vandrende reklame og la meg brodere. Det ender med at hun føkker opp hele tattoveringa mi. Plutselig har jeg en diger vikingtattovering under den fine minnetattoveringa og en syra variant av Picasso-art-sleeve preger resten av armen. Og hun mangler blekk til å fullføre. Jeg går rundt i flere måneder mens huden flasser av i store lag, tattoveringene blekner fordi hun ikke har gått dypt nok med nåla og armen ser helt jævlig ut. Jeg bestemmer meg for å skrelle det av med kniv. Laserbehandling er for dyrt og jeg har alltid hatt sansen for scarification.
Drøm 3.
Sunniva kan ikke bli med meg på Robert Plant fordi alle billetter er utsolgt.
Drøm 4 i Drøm 3.
Jeg drar hjem til Drammen som planlagt for å få med meg Robert Plant den 16 oktober. Når jeg kommer hjem blir jeg usikker på hvor jeg har lagt billetten min. Under elefanteska? Nei. I vinduskarmen? Nei. Jeg leter og leter men finner den ikke. Pappa har sletta mailen med den utskriftsvennlige versjonen av billetten og jeg begynner å grine. Marerittet trer frem i full kraft når det viser seg at det helt umerkelig har vært en liten minibrann på rommet mitt som har slukket helt av seg selv - både Robert Plant billetten OG Roger Waters billettene mine har gått opp i røyk.
Jeg griner fortsatt og må ta en telefon hjem for å høre om billettene fortsatt er på rommet mitt eller om de er sikker på at røykvarslerne funker.
fredag 8. oktober 2010
smarte spekkhoggere og fox/nox pose
jeg tror enkelte klarte å misforstå mitt forrige blogginnlegg (bortsett fra sunniva, jeg poengterte at det skulle forstås som at jeg er glad - for jeg er det) det er blitt vanskelig for meg å produsere blogginlegg parallellt med skrivingen den siste tida, jeg merker en økende tendens til å faktisk være i skrivinga og ikke alle andre steder. positivt? tja. jeg rører rundt i menneskesuppa meg og liker det jeg rører frem på godt og vondt. kjersti bronken senderud ville sikkert vært stolt over prioriteringa mi når det kommer til hva jeg setter av tid til og hva jeg luker vekk av unødvendigheter. hun som hevet de sorte øyebryna høyt og fikk dype bekymringsrynker i panna da vi hadde veiledningstime og vi snakket litt hverdagslig og det hesblesende tempoet mitt ble brakt på bane.
jeg skal forholde meg disiplinert til egen skriving fremover. 3 november skal jeg ha produsert noe helt nytt og pirkeverdig til mr rune christiansen (som forfatterstudiet er så heldige å ha som "mentor" på tross av at han egentlig fungerer som lærer for danvik folkehøgskole) det er rett og slett dumskap å la disse få månedene som er mitt eneste forfatterstudieår her i bø gå til spille på for mye frivillig jobbing - det kan jeg eventuelt ta opp igjen om jeg begynner på litteraturstudier høsten 2011. det finnes en tid for alt osv, men dette får jeg ikke igjen.
(og denne siste tanken har jeg tenkt mange ganger mens jeg har vasket opp min sedvanlige frokostgrøt-tallerken og tenkt at jeg ikke trenger å stressgå til skolen fordi forfatterstudiet er tilpasset B-mennesketypen og skoldagene ikke starter før 10:30 - egentlig vil det si at jeg burde ha fått klemt inn litt skrivetid før jeg går på skolen også. det finnes rom for forbedringer, tross alt)
det skal ellers nevne at jeg har begynt å se på tv. skrekk og fysj. men jeg er i så godt selskap når jeg sitter i tv-stua og fyller den gode samvittigheten og forer hjernen med menneskeskapt søppel gjennom pupillene at det er vanskelig å la være. jeg lærer også noe av og til. i dag lærte jeg trivia om spekkhoggere - kan sikkert brukes i en eller annen quizsammenheng etterhvert.
og. jeg spiser fox og nox fra samme pose. verden har virkelig tatt steget i riktig retning føler jeg.
fri i morgen.
.. opptakter til en god helg på tross av 16-23:30 jobbing lørdag og søndag.
[insert facebookheart]
jeg skal forholde meg disiplinert til egen skriving fremover. 3 november skal jeg ha produsert noe helt nytt og pirkeverdig til mr rune christiansen (som forfatterstudiet er så heldige å ha som "mentor" på tross av at han egentlig fungerer som lærer for danvik folkehøgskole) det er rett og slett dumskap å la disse få månedene som er mitt eneste forfatterstudieår her i bø gå til spille på for mye frivillig jobbing - det kan jeg eventuelt ta opp igjen om jeg begynner på litteraturstudier høsten 2011. det finnes en tid for alt osv, men dette får jeg ikke igjen.
(og denne siste tanken har jeg tenkt mange ganger mens jeg har vasket opp min sedvanlige frokostgrøt-tallerken og tenkt at jeg ikke trenger å stressgå til skolen fordi forfatterstudiet er tilpasset B-mennesketypen og skoldagene ikke starter før 10:30 - egentlig vil det si at jeg burde ha fått klemt inn litt skrivetid før jeg går på skolen også. det finnes rom for forbedringer, tross alt)
det skal ellers nevne at jeg har begynt å se på tv. skrekk og fysj. men jeg er i så godt selskap når jeg sitter i tv-stua og fyller den gode samvittigheten og forer hjernen med menneskeskapt søppel gjennom pupillene at det er vanskelig å la være. jeg lærer også noe av og til. i dag lærte jeg trivia om spekkhoggere - kan sikkert brukes i en eller annen quizsammenheng etterhvert.
og. jeg spiser fox og nox fra samme pose. verden har virkelig tatt steget i riktig retning føler jeg.
fri i morgen.
.. opptakter til en god helg på tross av 16-23:30 jobbing lørdag og søndag.
[insert facebookheart]
onsdag 6. oktober 2010
any sense you had in the morning is gone when the day is done.
jeg tror, med fare for å miste det jeg har, at jeg har klart å komme meg over flere mentale sperrer jeg har hatt det siste året og sju månedene. endelig er jeg her, endelig gjennoppdager jeg alle tingene jeg trodde jeg hadde mista fordi jeg klarer å feste lukt, følelser, musikk og minneriker til alle de tinga som gjør at jeg kan assossiere fritt og være der jeg er uten å føle at alt er nytt. det er for meg, ikke helt underlig at jeg må gjenkjennelsesfaktorer i livet mitt, jeg er fullstendig avhengig av å ha enkelte steder jeg kan dra til om jeg skal sette fingeren på meg selv og enten trykke meg mykt ned i dypet og så fiske meg opp igjen, eller grave et nytt sted rett ved siden av det gamle, dytte jorda fra den ene siden til den andre, skape nye variasjoner i form, tilstedeværelse og tid uten å bevege meg så alt for mye utenfor det som holder meg fast. for jeg må holdes fast. jeg allestedstenker alt for mye til at jeg hadde hatt godt av å faktisk befinne meg overalt. det hadde blitt krise for omverdenen. for mye sabrina.
jeg har så absolutt ikke tatt til meg alle ønskene om at jeg skal være flinkere til å porsjonere meg selv, jeg har gjort det motsatte. etter å ha veksla mellom å være en lettlest bok, en bok med gråpapiromslag, en bok på kaudervelsk og boka som aldri ble til - har jeg laget et eseløre i hvert av dem, overøst resten overalt, gitt slipp på selvkritikken så godt det har latt seg gjøre og gått gjennom alt i meg selv, skapt hulrom, tømt meg fullstendig, fysisk og psykisk, ikke bygget meg opp på noen som helst måte og derfor ikke hatt noe å rive ned. håhå. det kan nesten høres ut som jeg har blitt medlem av en sekt.
jeg tror ikke man er lykkelig om man er religiøs.
jeg har så absolutt ikke tatt til meg alle ønskene om at jeg skal være flinkere til å porsjonere meg selv, jeg har gjort det motsatte. etter å ha veksla mellom å være en lettlest bok, en bok med gråpapiromslag, en bok på kaudervelsk og boka som aldri ble til - har jeg laget et eseløre i hvert av dem, overøst resten overalt, gitt slipp på selvkritikken så godt det har latt seg gjøre og gått gjennom alt i meg selv, skapt hulrom, tømt meg fullstendig, fysisk og psykisk, ikke bygget meg opp på noen som helst måte og derfor ikke hatt noe å rive ned. håhå. det kan nesten høres ut som jeg har blitt medlem av en sekt.
jeg tror ikke man er lykkelig om man er religiøs.
fredag 1. oktober 2010
det har skjedd noe skummelt. vi er inne i prosaukene på skolen med kyrre andreassen og trude marstein - menneskene og forfatterne som ikke tar i poesi med en brennende fyrstikk engang, de vil at vi skal skrive prosa. prosa som i o' store roman, ellero' gjennomtenkte novelle, det har resultert i en hodekløe for prosadikthuet mitt. men her om dagen løsna det litt; jeg klarte å skrive fem sider sammenhengende uten å rote det for mye til med metaforrike setninger uten gramatiske korrektheter og fraværende punktum. ganske heftig at jeg fortsatt kan. ettersom jeg ble meg bevisst at det jeg skrev kanskje kunne funke ramla jeg selvsagt tilbake i dikt.no modus og det ble rart. jeg klarer visst bare skrive porno eller opprivende, sorgtunge greier. begynner jeg med humor blir det bare ironisvart og ... teit.
men jeg skal ikke overanalysere det jeg driver med, får ta det som en øvelse (gjør jeg dette hvert sjuende år har jeg vel en eller annen roman eller novellesamling når jeg er ca syttifire) og la stream of consciousnessen min avbrytes av tilfeldige punktum og "hun" "han" og "jeg" som begynnelsen av unevnelig mange setninger. mister ikke pulsen av den grunn.
men jeg skal ikke overanalysere det jeg driver med, får ta det som en øvelse (gjør jeg dette hvert sjuende år har jeg vel en eller annen roman eller novellesamling når jeg er ca syttifire) og la stream of consciousnessen min avbrytes av tilfeldige punktum og "hun" "han" og "jeg" som begynnelsen av unevnelig mange setninger. mister ikke pulsen av den grunn.
torsdag 30. september 2010
så mye han må ha ofra for henne, tenker jeg og trekker teposen langs koppekanten, tar en slurk og brenner meg på leppene. jeg har lært meg å drikke te uten søtning. før drakk jeg te med flere t-skjeer sukker i, jeg overdreiv gjerne antall skjeer såpass ofte at pappa rynka bryna og ba meg spare litt sukker til de andre òg (hvis ikke måtte jeg begynne å kjøpe sukkeret mitt sjøl) etterhvert ble jeg fjorten år og lubben. slutta med sukker i teen da mamma kjøpe inn suketter og overbeviste meg om at det var like godt. begynte å tilsette melk i tillegg til de tre sukettene jeg hadde oppi. var fortsatt lubben. mamma sa det var melka. jeg bytta ut helmelk med lettmelk. seinere gikk jeg over til ekstra lett melk og plutselig tok hysteriet over - jeg drakk te med to suketter i istedenfor tre, jeg bytta etter hvert ut lettmelka med skumma melk - overbeviste meg selv om at four red fruits og tilberedelseprosessen ved å la teen trekke i tre minutter, tilsette én sukett og så lite skumma melk som mulig fortsatt ga meg smaken av mammas frokost-te. det funka så greit at jeg bestemte meg for å kutte melka helt. sukettene også. på bildene fra en sommerferie i danmark kan man se alle forhøyningene i ryggraden min.
jeg klikker meg formålsløst rundt på internett - hverdagsgrusomme tabloidnyheter, ubesvarte diskusjonstråder, blogger jeg forakter, ender opp ved min egen profil. folk snur seg mot hverandre om høsten, slipper taket på det de trodde var lykken i sommer, skriver oppdateringer fulle av halvfortvila sjølempatiske utsagn. se på meg, se på meg da. profilen min laster inn det alle andre driver med når jeg trykker refresh, triviell nysgjerrighet driver meg, ser henne oppdatere statusen sin oftere nå, letta over at den er fri for selvmedlidenhet, skuffa fordi jeg veit det vil forandre seg. alle forandrer seg om vinteren. kikker gjennom bildene hennes, kommentarene hun har skrevet for et år tilbake, husker henne - en løs hettegenser, stadig bleikere ansikt og et ansikt fullt av ønsker. se meg da, se på meg. finner hans profil ved å klikke meg inn på et av svarene til hennes bildekommentarer, det med et svart hjerte på. han ser snill ut. veit han er det. i hodet mitt forestiller jeg meg at han holdt rundt henne helt til hun sovna etter å ha grini seg gjennom kvelden, vært hysterisk og fullstendig irrasjonell ved matbordet, hikst og tynne håndledd opp mot halsen og mot ham. jeg tror han venta med å sovne helt til han visste at hun var i en dypere fase av søvnen slik at han ikke vekket henne om han plutselig kom til å snu på seg. jeg klarer ikke å la være å utsette tanken på at han at brukte all sin ledige tid på henne, skippa jobben for å hente henne når hun skrev meningsmetta tomme sms'er - at han elska henne så ekte og uten tanke for seg selv at han løsna grepet om seg sjøl, ikke orka å være egoistisk fordi det kunne tatt livet av henne, og at samtidig som han glei i ett med sykdommen hennes ikke skjønte at hun løsna grepet om han hun også. hun er totusentallet. selvstendighet uten styrke. jeg tenker på hvor oppmerksomhetssjuke vi er, hvor lite som skal til før vi feiltolker et signal og plutselig skal begå sjølmord fordi hele verden raser sammen i menneskehykleri og egenbaktanker.
jeg har blitt for godt kjent med meg selv. jeg gjør meg ferdig med profilen hennes, sletter den fra vennelista mi, legger en snus i leppa og kjenner den svi seg inn i tannkjøttet, trekke litt av den brente følelsen på overleppa inn i kraniet.
på tv'en diskuterte en gang om suketter kanskje var kreftfremkallende.
mamma er død og jeg drikker te uten kunstig søtning.
jeg klikker meg formålsløst rundt på internett - hverdagsgrusomme tabloidnyheter, ubesvarte diskusjonstråder, blogger jeg forakter, ender opp ved min egen profil. folk snur seg mot hverandre om høsten, slipper taket på det de trodde var lykken i sommer, skriver oppdateringer fulle av halvfortvila sjølempatiske utsagn. se på meg, se på meg da. profilen min laster inn det alle andre driver med når jeg trykker refresh, triviell nysgjerrighet driver meg, ser henne oppdatere statusen sin oftere nå, letta over at den er fri for selvmedlidenhet, skuffa fordi jeg veit det vil forandre seg. alle forandrer seg om vinteren. kikker gjennom bildene hennes, kommentarene hun har skrevet for et år tilbake, husker henne - en løs hettegenser, stadig bleikere ansikt og et ansikt fullt av ønsker. se meg da, se på meg. finner hans profil ved å klikke meg inn på et av svarene til hennes bildekommentarer, det med et svart hjerte på. han ser snill ut. veit han er det. i hodet mitt forestiller jeg meg at han holdt rundt henne helt til hun sovna etter å ha grini seg gjennom kvelden, vært hysterisk og fullstendig irrasjonell ved matbordet, hikst og tynne håndledd opp mot halsen og mot ham. jeg tror han venta med å sovne helt til han visste at hun var i en dypere fase av søvnen slik at han ikke vekket henne om han plutselig kom til å snu på seg. jeg klarer ikke å la være å utsette tanken på at han at brukte all sin ledige tid på henne, skippa jobben for å hente henne når hun skrev meningsmetta tomme sms'er - at han elska henne så ekte og uten tanke for seg selv at han løsna grepet om seg sjøl, ikke orka å være egoistisk fordi det kunne tatt livet av henne, og at samtidig som han glei i ett med sykdommen hennes ikke skjønte at hun løsna grepet om han hun også. hun er totusentallet. selvstendighet uten styrke. jeg tenker på hvor oppmerksomhetssjuke vi er, hvor lite som skal til før vi feiltolker et signal og plutselig skal begå sjølmord fordi hele verden raser sammen i menneskehykleri og egenbaktanker.
jeg har blitt for godt kjent med meg selv. jeg gjør meg ferdig med profilen hennes, sletter den fra vennelista mi, legger en snus i leppa og kjenner den svi seg inn i tannkjøttet, trekke litt av den brente følelsen på overleppa inn i kraniet.
på tv'en diskuterte en gang om suketter kanskje var kreftfremkallende.
mamma er død og jeg drikker te uten kunstig søtning.
lørdag 25. september 2010
det vandrer over deg som en etterutsagt tanke; for du kan ikke gjenta det for deg selv med det samme tonefallet eller la det drysse ned tinningene, smøre halsen med vindustrekk, slippe takta i brystkasseduvinga når du går noen hissige meter eller la det sildre ut gjennom håndledda dine hvor genseren er for kort og fingra blir kalde av ropet. du må vente på henne. du må vente på henne.
bare sånn: sovne midt på dagen selv om jeg ikke er den som sover mer enn jeg må kan jeg sovne etter å bare ligge ligge ved siden av, stjele det stille og ikke ensomme i kroppen som sover fordi det er ro selv om bilene lager asfaltlyder og noen mennesker går forbi, ler og er på vei ligger jeg og hører uten å registrere hva de deler og synker ned i korsryggen mot det bløte bli tung og prøve ut den samme takten, skifte pusteretning og meditere sammen, inn og ut ligge ligge ved siden av, stjele det ensomme og det stille i ansiktet kan lukke øynene med memobildet av deg og kanskje våkne opp til det samme uten at det vil være en dårlig kopi
fredag 24. september 2010
du må lukke øynene så de ikke blir våte
døra slipper ut korridorforvilla støvkorn. jeg venter på et gjenkjennelig ekko, lyden av tørre skosåler mot trappeflisene, uanstrengte trinn, de som ikke bærer på noe. jeg lurer på om jeg skal ringe på eller om jeg skal gå ned, typisk meg å møte folk jeg ikke vil prate med. de som aldri har stoppet opp og som plutselig tar seg tid - tar frem hånda, lar den gli mot skulderen min i saktefilm, bryter intimgrensa mi med et lett og kameratslig trykk rett ved nakken som om jeg var et lite kattedyr og spør meg hvordan jeg har det. eller de som ikke vet det, de som kommer fra parkeringa og småjogger opp trappen eller de som låser seg ut døra fra leiligheten sin og rekker å få øye på meg idet de snur seg for å gå mot postkassene - bryter ut i et bredt smil og sier hei med uanstrengt ansiktsmimikk, som om de ikke bærer på noe, jeg tror jeg burde gå ned.
halvveis fremme møter jeg ei dame som tydeligvis veit hvem jeg er. hun smiler som lillesøster gjør når hun blir trist over at jeg er så uempatisk men likevel synes at det er en av mine bedre sider. hei, sier hun. uanstrengt. hun bærer på en kasse ubrukte damebleier og sier hun skal komme ned til oss etterpå. orda smuldrer i strupen og jeg rekker ikke svelge unna før pappa titter frem mellom trappesprinklene og sier hei med dype hakk i panna. jeg smiler så jeg nesten griner og ser ned i flisene mens jeg tørker av beina og går inn. registerer gjenteipa esker, varmeteppet, en uåpna pose med vaskeservietter, kasser med elektrisk utstyr, løfteheisen, senga og jeg tenker på hvor ufint det er å gi sånt videre, beholder skoene på og spør om jeg kan hjelpe til med noe. pappa er rød i ansiktet og stresser med å finne morfinen. han holder den blå toalettmappa tett til brystet så haken hans bretter seg sammen mens han teller antall pillebrett og ubrukte resepter, skjelver så det nesten er synlig for alle andre i rommet, ser opp, smiler med kinnene og gir mappa til en mann som vil at han skal kvittere. jeg spør igjen. pappa har allerede kvittert og bøyd seg ned for å løfte ei eske. han gransker gangen og peker på varmeteppet før han løfter esken med en unaturlig svai i ryggen og går opp trappene. lillesøster glir frem fra hjørnet av stua. gjør ikke annet enn å se på meg som om hun nettopp stod opp, er uforberedt og totalforvirra. jeg tar varmeteppet i armene og prøver å unngå å møte spørsmålene hennes. jeg går opp trappa og møter damen som veit hvem jeg er. hun tar fra meg varmeteppet som om det ble for tungt for meg. jeg protesterer ikke, lar det gli viljeløst fra meg og får et anfall av behersket panikk. jeg står plutselig aleine i gangen som en syk skygge og må ta på meg selv for å bekrefte at jeg ikke er meg selv overflødig; flytter høyrehånda vekk fra den venstre, legger dem flatt langs lårene med klamme håndflater og prøver å bli jord - står der til jeg ikke tror jeg vil falle ut av balanse om jeg lukker øya.
halvveis fremme møter jeg ei dame som tydeligvis veit hvem jeg er. hun smiler som lillesøster gjør når hun blir trist over at jeg er så uempatisk men likevel synes at det er en av mine bedre sider. hei, sier hun. uanstrengt. hun bærer på en kasse ubrukte damebleier og sier hun skal komme ned til oss etterpå. orda smuldrer i strupen og jeg rekker ikke svelge unna før pappa titter frem mellom trappesprinklene og sier hei med dype hakk i panna. jeg smiler så jeg nesten griner og ser ned i flisene mens jeg tørker av beina og går inn. registerer gjenteipa esker, varmeteppet, en uåpna pose med vaskeservietter, kasser med elektrisk utstyr, løfteheisen, senga og jeg tenker på hvor ufint det er å gi sånt videre, beholder skoene på og spør om jeg kan hjelpe til med noe. pappa er rød i ansiktet og stresser med å finne morfinen. han holder den blå toalettmappa tett til brystet så haken hans bretter seg sammen mens han teller antall pillebrett og ubrukte resepter, skjelver så det nesten er synlig for alle andre i rommet, ser opp, smiler med kinnene og gir mappa til en mann som vil at han skal kvittere. jeg spør igjen. pappa har allerede kvittert og bøyd seg ned for å løfte ei eske. han gransker gangen og peker på varmeteppet før han løfter esken med en unaturlig svai i ryggen og går opp trappene. lillesøster glir frem fra hjørnet av stua. gjør ikke annet enn å se på meg som om hun nettopp stod opp, er uforberedt og totalforvirra. jeg tar varmeteppet i armene og prøver å unngå å møte spørsmålene hennes. jeg går opp trappa og møter damen som veit hvem jeg er. hun tar fra meg varmeteppet som om det ble for tungt for meg. jeg protesterer ikke, lar det gli viljeløst fra meg og får et anfall av behersket panikk. jeg står plutselig aleine i gangen som en syk skygge og må ta på meg selv for å bekrefte at jeg ikke er meg selv overflødig; flytter høyrehånda vekk fra den venstre, legger dem flatt langs lårene med klamme håndflater og prøver å bli jord - står der til jeg ikke tror jeg vil falle ut av balanse om jeg lukker øya.
onsdag 22. september 2010
4 grader fullmåne
jeg har landa nå. earth hallo, det er litt kjølig her, dessuten viser varselet at månen er full - var litt usikker da jeg kikka på den igår, den virket full, men siden varselet sikkert ikke bommer på sånt betyr det vel at jeg må til optikeren en tur snart. om jeg ikke kan leve med at ting glir litt ut av form når jeg ikke fokuserer eller anstrenger meg for å myse det inn i noe gjenkjennelig - eller kanskje kan jeg leve med at synet er flytende, det føles iallefall greit å vite at jeg ikke kom for sent i humøret til fullmånen. var ikke der igår. nå er jeg i modus. tuna inn på rette sporet. jeg har begynt å bli flittig; brukte halve stipendet på skolebøker man kan låne og en ny ryggsekk til å ha dem i da den forrige bestemte seg for å ryke i den ene stroppen en fredag jeg var fullastet av boksmat men ikke orket bli sur for det. bra timet. og så har jeg lånt en gul markeringstusj av naboen fordi jeg har seriøse planer om å sette meg på biblioteket og tusjstreke meg til ny viten gjennom noen hundre sider etter pensjonistsvømming til frokost. jeg har planer. mange. jeg skal ta bilder av tilfeldige folk i høgskolegangene òg. spørre dem hva middag betyr for dem. forhåpentligvis begynner folk å le og si noe helabsurd som gjør "5 på gangen" litt mer smidig enn vanlige enquêtes.jeg skal tusle innom den nye jobben min og kanskje bli tilbudt en softis til lunsj om russiske lena er der, hvis ikke leverer jeg bare film. fysiomannen skal også tøye nervene i armene mine; de som er ca lampeledningstjukke og ganske lange. jeg tror det er nødvendig å ikke planlegge så mye mer - bortsett fra kanskje en bedre middag og tindrende telys i vinduet mens jeg sitter nypleid og varm i lotusstilling mens jeg smiler over livet. tulla. jeg skal bare spise, lese, skrive lekse til mandag og legge meg tidlig. neste uke har vi prosa og de betyr at jeg har mye å lære.
jeg har hatt litt bildefattige innlegg den siste tiden og farger dette innlegget med noen fra en solrik morgen.
mine girlanderelefanter og hyttegardiner.
boka jeg skal fylle med noe fint.
jeg har hatt litt bildefattige innlegg den siste tiden og farger dette innlegget med noen fra en solrik morgen.
mine girlanderelefanter og hyttegardiner.
boka jeg skal fylle med noe fint.
og min veldigredigerte bjellefant.
nå skal jeg beskrive en leverposteiboks som noe vakkert.
søndag 19. september 2010
fra hurramegrundt til hurratorpedo
natt til i dag (igår, lørdag altså) sov jeg med jevne åndedrag. det vet jeg, for jeg våknet med samme hjerterytme som den jeg husker sist før jeg la meg. kikket mot den lille stripa med morgenlys ved gardinene, så støvpartiklene sveve rundt som blunkende øyne og kjente at kroppen var dynevarm, nesten frekk mot høstkulda fra det åpne vinduet. tenkte at det burde ha blitt spilt en glad blueslåt - om det finnes, hvertfall en som synger om behagelig alensomhet, bare sånn for å gi beina mine mer enn solgult gulv å gå på. rolig tempo helt frem til jeg satte føttene innenfor kiosken. og egentlig orker jeg ikke nevne mer om det, det er en okei jobb, jeg så flere ting der som fikk meg til å tenke at når jeg blir vant til alt det nye, suset idet døra fra gata åpnes opp og den taktfaste printelyden fra tippemaskinen, kommer jeg nok til å skrive mye finurlig prosa ut av ansiktene jeg ekspederer.
jeg skal dit i morgen også, men jeg sovner nok ikke med jevne åndedrag i natt. klokka er snart to og jeg er spent som strengen på en nybegynnergitar. bobler i hodet av alt fra pølseserveringa i kiosken til det noget absurde intervjuet av hurra torpedo; jeg burde egentlig være glad som fikk så åpenhjertige karer til å servere meg røverhistorier på kameratpratnivået (desto mer vanskelig å få omskrevet det i et ordentlig inertvju) og at jeg så dem morfe fra en sofasløv trio til rødbelyste, hvitevarehamrende artister. show. show for alle studielånpenga.
men det har blitt litt mye for meg i det siste. merket fort at energinivået flata ut da de gikk av scenen og mangelen på lyd ga menneskene rundt meg stemmer. nesten uutholdelig, og selvfølgelig smeller en kar ned en annen og lager bråk og støtter mitt eget forslag om å traske hjem. så. jeg går hjem og etter noen småfunky opplevelser ender jeg opp hjemme med lysten til å se inglorious basterds, sette det på som nattahistorie og sovne. innser at det kanskje ikke er det ultimate avslapningsdroget. det er nesten så jeg vurderer å begynne med meditasjon eller noe, bare for å slappe av før leggetid. skulle kanskje ha skrevet ned intervjuet nå, nå som jeg kanskje er i den rette sonen. burde utsette det til senere/tidligere. prøver å finne noe ultrakjedelig å hvile øynene på men nekter å lese meg gjennom blogg.no lista. stresser med at jeg skal stå opp igjen snart.
trenger jevne åndedrag. drømmerikene er lastet med noe som begynner på: k.
det er litt slitsomt.
jeg skal dit i morgen også, men jeg sovner nok ikke med jevne åndedrag i natt. klokka er snart to og jeg er spent som strengen på en nybegynnergitar. bobler i hodet av alt fra pølseserveringa i kiosken til det noget absurde intervjuet av hurra torpedo; jeg burde egentlig være glad som fikk så åpenhjertige karer til å servere meg røverhistorier på kameratpratnivået (desto mer vanskelig å få omskrevet det i et ordentlig inertvju) og at jeg så dem morfe fra en sofasløv trio til rødbelyste, hvitevarehamrende artister. show. show for alle studielånpenga.
men det har blitt litt mye for meg i det siste. merket fort at energinivået flata ut da de gikk av scenen og mangelen på lyd ga menneskene rundt meg stemmer. nesten uutholdelig, og selvfølgelig smeller en kar ned en annen og lager bråk og støtter mitt eget forslag om å traske hjem. så. jeg går hjem og etter noen småfunky opplevelser ender jeg opp hjemme med lysten til å se inglorious basterds, sette det på som nattahistorie og sovne. innser at det kanskje ikke er det ultimate avslapningsdroget. det er nesten så jeg vurderer å begynne med meditasjon eller noe, bare for å slappe av før leggetid. skulle kanskje ha skrevet ned intervjuet nå, nå som jeg kanskje er i den rette sonen. burde utsette det til senere/tidligere. prøver å finne noe ultrakjedelig å hvile øynene på men nekter å lese meg gjennom blogg.no lista. stresser med at jeg skal stå opp igjen snart.
trenger jevne åndedrag. drømmerikene er lastet med noe som begynner på: k.
det er litt slitsomt.
søndag 12. september 2010
predatoraggresjon
han har store, fine mannehender med blodårer som buler når han blir varm. av og til kan hun følge dem helt til de strekker seg over skuldrene og hun forestiller seg hvordan de legger seg som blå bekker over ryggen hans, graver dype pytter, fyller dem med koagulerende bunnfall som tvinger dem til å sno seg ut og inn av ryggvirvlene, finne hulrom i kjøttet, sirkle rundt lommer av lungeluft, stange mot stadig tynnere hinner hver gang han tar tunge åndedrag og til slutt sprenger pulsårene med et gjennomtrengende primalskrik og hun ikke trenger ligge der med blåmerket sitt - vente på at han skal rulle over på hennes side av senga, dytte pekefingeren mykt inn i låret hennes og spørre gjør det vondt?
de legger seg på øyet som noe du har sett før - blir til gjennom tåke skjelver og kleber seg til overflaten med bløte kloremerker gjennomsiktige parenteser som kapsler seg inn legger seg over livslinjene i hendene dine blir små bevegelige glasskupler som sklir ned over huden samler seg i rifter bevegelige sjøer vokser forbi mellomrommet i fingrene blir elveutløp renner ut i nervøse tråder på underarmen finner rømningsveier ved albuen der de samler seg følger armen videre helt til hodet og treffer linoleum, glatt av gammel dis.
torsdag 9. september 2010
skrivesperreoppløserforsøk 1
jazza i hue
brodert av latterhikst fra sluket
i vasken, mentalt sammenkrølla
i garnnøsta monologer gjennom
røret med rystende lang
pauselyd, elsker-elsker ikke
et fotgjengeroverfelt
cøliakipasient on the run
mellom gammelsjuke, smilende menn
på legekontoret sitter jeg
med nytrakta kaffe og
ser grønne tall gli over skjermen
(man ser det ikke) og jeg jugsmiler
tilbake, får rls i hjertet mitt
når bukkeskjeggsdamer skyter
meg ned med uzi-blikka sine
pilletrolltrillerne holder dem i
blodårete, tømmerhoggerhender
og jeg går ganske
i overtakt med pulsmåler'n
på fatburn spiser banan på toppen
i latterlig ensom skyggeleik
hvor jeg hytter med neven
mot den påkjørte stålormen
fordi den ikke røper
hva slags dekk bilen hadde.
brodert av latterhikst fra sluket
i vasken, mentalt sammenkrølla
i garnnøsta monologer gjennom
røret med rystende lang
pauselyd, elsker-elsker ikke
et fotgjengeroverfelt
cøliakipasient on the run
mellom gammelsjuke, smilende menn
på legekontoret sitter jeg
med nytrakta kaffe og
ser grønne tall gli over skjermen
(man ser det ikke) og jeg jugsmiler
tilbake, får rls i hjertet mitt
når bukkeskjeggsdamer skyter
meg ned med uzi-blikka sine
pilletrolltrillerne holder dem i
blodårete, tømmerhoggerhender
og jeg går ganske
i overtakt med pulsmåler'n
på fatburn spiser banan på toppen
i latterlig ensom skyggeleik
hvor jeg hytter med neven
mot den påkjørte stålormen
fordi den ikke røper
hva slags dekk bilen hadde.
onsdag 8. september 2010
06:43
(guri. du må begynne å lukke dørene uten å prøve å rive ned dørkarmen når du går!)
jeg har bestemt meg for å fortsette dette litt nystartede pensjonistliv. svømming hver onsdag. fra klokka 10:00 er det visst vannaerobic og gamlingene kaster seg over telefonen allerede tirsdag når resepsjonen åpner for å holde av (noe jeg vil anta er sin faste) plass. jeg skal sitte foran telefonen, nei, jeg skal faktisk gå ned på gullbring en tirsdag og oppholde resepsjonistene fra 09:55 og helt til 10:05 med latterlig banale spørsmål og godsnikksnakk før jeg ber om en billett til vannaerobic- det gir nok gamlingene litt action i hverdagen!
jeg er forresten ganske imponert; de gamle svømmer 2000 meter uten å nøle med slarkete, svarte badedrakter man skulle tro dro dem lenger ned enn å flyte med i tillegg til doggbefengte svømmebriller og hvitgrå badehetter på hodet. jeg gadd bare 1100 i dag og så ganske uprofesjonell ut ved siden av racersvømmergamlingene. etter kilometeren la jeg meg ned i noe som kunne minne om et boblebad, bortsett fra at det var avlangt og såpass grunt at det ble som en bobleseng.
godt jeg er våken når jeg først er våken uansett hvor tidlig det er, ellers kunne det sikkert blitt med en pinlig oppvåkning eller et nødstilfelle å gripe tak i for Ravi & gjengen.
jeg gleder meg forresten til resten av denne dagen. jazzklubbgreier på vertshuset i dag - Vandermark5 og Atomic kommer. tror det blir skrekkelig bra og lærerikt for mine utrente jazzører. og så er det siste del av trafikalt grunnkurs i dag innimellom opprigging og ventetid før musikken starter. kanskje får jeg som eneste kaffedrikker i tillegg til kursholder tor med den gøyale, litt stemmeklemmende nesa, noen kopper koffeinkick før jeg skal gå løs på resten av kvelden. den blir nok lang. eller. alt ettersom.
det er stas med mennesker (når man kan velge å oppsøke dem selv)
jeg har bestemt meg for å fortsette dette litt nystartede pensjonistliv. svømming hver onsdag. fra klokka 10:00 er det visst vannaerobic og gamlingene kaster seg over telefonen allerede tirsdag når resepsjonen åpner for å holde av (noe jeg vil anta er sin faste) plass. jeg skal sitte foran telefonen, nei, jeg skal faktisk gå ned på gullbring en tirsdag og oppholde resepsjonistene fra 09:55 og helt til 10:05 med latterlig banale spørsmål og godsnikksnakk før jeg ber om en billett til vannaerobic- det gir nok gamlingene litt action i hverdagen!
jeg er forresten ganske imponert; de gamle svømmer 2000 meter uten å nøle med slarkete, svarte badedrakter man skulle tro dro dem lenger ned enn å flyte med i tillegg til doggbefengte svømmebriller og hvitgrå badehetter på hodet. jeg gadd bare 1100 i dag og så ganske uprofesjonell ut ved siden av racersvømmergamlingene. etter kilometeren la jeg meg ned i noe som kunne minne om et boblebad, bortsett fra at det var avlangt og såpass grunt at det ble som en bobleseng.
godt jeg er våken når jeg først er våken uansett hvor tidlig det er, ellers kunne det sikkert blitt med en pinlig oppvåkning eller et nødstilfelle å gripe tak i for Ravi & gjengen.
jeg gleder meg forresten til resten av denne dagen. jazzklubbgreier på vertshuset i dag - Vandermark5 og Atomic kommer. tror det blir skrekkelig bra og lærerikt for mine utrente jazzører. og så er det siste del av trafikalt grunnkurs i dag innimellom opprigging og ventetid før musikken starter. kanskje får jeg som eneste kaffedrikker i tillegg til kursholder tor med den gøyale, litt stemmeklemmende nesa, noen kopper koffeinkick før jeg skal gå løs på resten av kvelden. den blir nok lang. eller. alt ettersom.
det er stas med mennesker (når man kan velge å oppsøke dem selv)
søndag 5. september 2010
raw
jeg har vært så og si konserveringsmiddelløs denne helga; jeg tok egentlig lørdag på torsdag da magen ga meg kvelden på å ombestemme meg for skoleoppmøte 10:30 på fredag - altså brukte jeg fredag på å gjøre ting som å; grise inn ansiktet mitt med yogurt, avokado og honning. i den rekkefølgen. etterpå hutlet jeg meg ned på apoteket etter en vidunderkur for kroppen og ikke bare ansiktet, etterfulgt av en solbada kaffekopp i det fri (kommunal gressplen) og noen rare, kjaptbevegende timer mot 19:00 hvor jeg plutselig befant meg blant de som ville jobbe frivillige som vaktfolk på kroa. kos med kro, folk og spetakkel.
lørdag gjorde jeg ingenting annet enn å starte prosjekt: raske, mellomtreige og superlangsomme karbohydrater i variert mønster. det startet med potetgullfrokost, egg & bacon-lunsj, lakris og sjokolade- mellommåltider, glutenfrei pizza, enda mer lakris og sjokolade - ikke minst fire kanelboller og en rå pepsi. det er ikke annet å si enn at faktoren av ingenting kanskje ble støttet av det at jeg var opptatt med å dytte noe i munnen sånn ca hele tiden. avsluttet forøvrig kvelden med litt gørrfilm: saw førtifire, eller noe sånt. med samme ord: ingenting.
i dag har jeg vært det motsatte av olding som min søster kaller det - jeg har sovet lenge. med trykk på siste ordet. det har vært veldig utmattende å være sab i det siste. la meg 00:40 natt til søndag og våknet 11:43 med angst for at jeg ikke rakk å spise frokost (hehe) før time med personlig trener (dere som leser tror sikkert jeg trenger det, og det er helt korrekt) troppet selvsagt opp et kvarter for tidlig skulle det vise seg, og det endte med at jeg var der ca to timer for lenge, altså tre og en halv nesten. fikk en deilig dag blant cybexapparater, stum-tv og lady gaga på ondskapsfull radiorepeat. ellers har jeg kokka litt til, lest noen essays jeg absolutt ikke hadde tålmodigheten til å oversette til norsk så de forble svensk i leserforståelse, og så har jeg skrevet litt på si' ... lekser da selvfølgelig. publiserer jo alt som ikke lager mening for andre enn de som kanskje skriver selv eller er så glad i meg at de bærer over med det og later som om.
til de som lurer på hvorfor jeg skriver litt sånne typiske "dette gjorde jeg i dag" innlegg er det fordi det finnes folk der ute et sted som befinner seg bak sånne
lørdag gjorde jeg ingenting annet enn å starte prosjekt: raske, mellomtreige og superlangsomme karbohydrater i variert mønster. det startet med potetgullfrokost, egg & bacon-lunsj, lakris og sjokolade- mellommåltider, glutenfrei pizza, enda mer lakris og sjokolade - ikke minst fire kanelboller og en rå pepsi. det er ikke annet å si enn at faktoren av ingenting kanskje ble støttet av det at jeg var opptatt med å dytte noe i munnen sånn ca hele tiden. avsluttet forøvrig kvelden med litt gørrfilm: saw førtifire, eller noe sånt. med samme ord: ingenting.
i dag har jeg vært det motsatte av olding som min søster kaller det - jeg har sovet lenge. med trykk på siste ordet. det har vært veldig utmattende å være sab i det siste. la meg 00:40 natt til søndag og våknet 11:43 med angst for at jeg ikke rakk å spise frokost (hehe) før time med personlig trener (dere som leser tror sikkert jeg trenger det, og det er helt korrekt) troppet selvsagt opp et kvarter for tidlig skulle det vise seg, og det endte med at jeg var der ca to timer for lenge, altså tre og en halv nesten. fikk en deilig dag blant cybexapparater, stum-tv og lady gaga på ondskapsfull radiorepeat. ellers har jeg kokka litt til, lest noen essays jeg absolutt ikke hadde tålmodigheten til å oversette til norsk så de forble svensk i leserforståelse, og så har jeg skrevet litt på si' ... lekser da selvfølgelig. publiserer jo alt som ikke lager mening for andre enn de som kanskje skriver selv eller er så glad i meg at de bærer over med det og later som om.
til de som lurer på hvorfor jeg skriver litt sånne typiske "dette gjorde jeg i dag" innlegg er det fordi det finnes folk der ute et sted som befinner seg bak sånne
og da er jeg liksom nødt til det, de må finne meg litt også.
lekser; argh II.
i kontrastredigerte/hudmalte -
kataklysmiske/katastrofescenarier
graver du ut vaginarosa munnhulebilder,
belyser datum med faktum for det
sammensmelta kjønncellekrasjet
i veikrysset der paradis gjenoppstod
ringer du taxisjåføren med sperret adresse
oppgir nærmeste personbeskrivelse
som de første fotspor i ørkenen
med et århundres pauselyd i
det som binder deg til omverdenen
løftes du opp i himmelen
med krokrygg
(haha!)
i kontrastredigerte/hudmalte -
kataklysmiske/katastrofescenarier
graves du ut av munnrosa vaginahule
belyser datum med faktum for det
sammensmelta kjønncellekrasjet
i veikrysset der paradiset oppstod
ringte du taxisjåføren
oppga en sperret adresse
med nærmeste personbeskrivelse
som de første fotspor i ørkenen
med århundrets pauselyd i
det som forbinder deg til omverdenen
(forventning;)
løftes du opp i himmelen
med krokrygg
(haha II)
kataklysmiske/katastrofescenarier
graver du ut vaginarosa munnhulebilder,
belyser datum med faktum for det
sammensmelta kjønncellekrasjet
i veikrysset der paradis gjenoppstod
ringer du taxisjåføren med sperret adresse
oppgir nærmeste personbeskrivelse
som de første fotspor i ørkenen
med et århundres pauselyd i
det som binder deg til omverdenen
løftes du opp i himmelen
med krokrygg
(haha!)
i kontrastredigerte/hudmalte -
kataklysmiske/katastrofescenarier
graves du ut av munnrosa vaginahule
belyser datum med faktum for det
sammensmelta kjønncellekrasjet
i veikrysset der paradiset oppstod
ringte du taxisjåføren
oppga en sperret adresse
med nærmeste personbeskrivelse
som de første fotspor i ørkenen
med århundrets pauselyd i
det som forbinder deg til omverdenen
(forventning;)
løftes du opp i himmelen
med krokrygg
(haha II)
lekser; argh.
I.
med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter, blyantstepper
du deg
mot gallerilyset i gjenferdsskogen
med forbokstaver og voksesmerter, beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker, trekker
du deg
i slepespora over i bildet av mammaen din, finner
viskelæret i deg
på teppevevde forklaringer
om hvorfor noen
ikke lærer seg
å gå.
II.
med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter,
blyantstepper
du deg
med forbokstaver og voksesmerter,
beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker,
trekker
du deg
over slepespora i bildet av mammaen din,
finner
du deg
ordrike forklaringer på hvorfor noen ikke lærer seg å gå
i bløte viskelær.
III.
med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter,
blyantstepper
du deg
med forbokstaver og voksesmerter,
beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker,
trekker
du deg
over slepespora i bildet av mammaen din,
finner
du deg
ordrike forklaringer på hvorfor noen ikke lærer seg å gå
i bløte viskelærssmuler.
med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter, blyantstepper
du deg
mot gallerilyset i gjenferdsskogen
med forbokstaver og voksesmerter, beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker, trekker
du deg
i slepespora over i bildet av mammaen din, finner
viskelæret i deg
på teppevevde forklaringer
om hvorfor noen
ikke lærer seg
å gå.
II.
med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter,
blyantstepper
du deg
med forbokstaver og voksesmerter,
beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker,
trekker
du deg
over slepespora i bildet av mammaen din,
finner
du deg
ordrike forklaringer på hvorfor noen ikke lærer seg å gå
i bløte viskelær.
III.
med dådyrsko;
knekker
du deg
algefarga gresstrå til kryssordruter,
blyantstepper
du deg
med forbokstaver og voksesmerter,
beveger
du deg
som fostervannskjøre bindestreker,
trekker
du deg
over slepespora i bildet av mammaen din,
finner
du deg
ordrike forklaringer på hvorfor noen ikke lærer seg å gå
i bløte viskelærssmuler.
fredag 3. september 2010
04:04
- og det føltes nesten naturlig å stå opp etter at jeg hadde skjøvet til side gardinene og fant himmelen opplyst av månebleke skyformasjoner. etter å ha forvekslet koffeinpille med vitaminpille klarte jeg ikke ligge stille mer, måtte bare opp, dessuten drømte jeg at pappa var privatdektektiv og ikke ville ha meg som datter lenger. vemmelig drøm. han hadde på seg brun cordfløyelsdress. jeg ble oppriktig redd.
og så var det å telle timer til klokka sju. prøvde å være stille og ikke vekke roomie (jeg feilet) og slukte frokost i halvsvimle porsjoner før kaffen klasket ny, falsk energi i kroppen. klokka ble sju og de våte flekkene på bakken krympet seg. himmelen ble babyblå, sånn litt morgenteatralsk vakker med rosa og grå småskyer på. jeg tok på ryggsekken og gikk til treningssenteret.
det var nesten uhyggelig varmt til å være septemberkjølig men pusten var frisk og det føltes nesten som om jeg var på vei til jobb - hvertfall når alle morgenfjesmenneskene i sine familiebiler kjørte forbi, så meg i sidespeilet som om de var grå klatter med øyeprikker på. jeg ble varm av bonderomantisk solmorgen og den lille raslebekken ved gullbring.
selvfølgelig var jeg der før åpningstid. ca 4 minutter og jeg brukte lang tid i garderoben før jeg gikk i saktetempo med seige søvnsteg på ellipsemaskinen. surrealistisk tv med en smilende siv jensen på tv-skjermen (det så ut som hun gråt, antagelig var det bare øyesminkeglitter) så mølla - tilsammen 5 km. mer enn nok. morgentøy-bøy på seig pilatesmatte og en samtale med en dame som jobbet der, husker ikke så mye av den.
etterpå prøvde jeg it-lab for første gang og fikk både brukernavn og passord til å stemme overens, til og med printe ut "diktet" mitt. gutten ved siden av meg var irriterende lite sosial. god morgen? ikke det .. idet jeg skulle ordne feit skrift i tittelen til diktet ble verktøysboksen dus. fant aldri ut av om det var en ny slags fadeeffekt i word eller om synet mitt svikta litt. jeg lot meg iallefall ikke påvirke av det.
fire og en halv time med forfatterstudie - jeg husker ikke så mye av det. måtte tegne for å holde meg våken. småflaut ved siden av lærer'n, men han synes nok jeg tegner veldig fine øyne (iallefall veldig fine prikker) og jeg hadde veldig lyst til å legge meg ute på terassen med fotpålene i oppoverposisjon med nesa i været. snuse høst og sovne sånn. diktopplesning. kvikna til.
rigging for jazzkveld på vertshuset ble minirigging med få løft og dårlig samvittighet.
dro på jobbintervju med mixmannen etterpå. han er sjeløyd og det er lov til å røyke på pauserommet. fikk lyst til å oppta uvanen men dreit meg ut da jeg sa at jeg hadde slutta med sånt og fått cølaki istedenfor. han virket positiv. jeg får ikke jobben.
etterpå susegikk jeg i bøgata og fant ut at jeg var for lettkledd, plutselig glemte jeg visst at jeg digger høsten og forventet meg sommer. kompenserte for manglende kroppsgehør og gønna på i oppoverbakkene til breisås til jeg ble ekkelsvett og sulten på en middag jeg måtte sove i tredve minutter for å fordøye.
plutselig var klokka nok til å ture ned på vertshuset igjen. et eller annet sted plukket jeg opp vrangmage og jazzkonsert-tiden ble halvvert av en lite samarbeidsvillig kropp. kanskje ikke annet å forvente etter rovdrift av dummeste sort; man skal holde hviledager hellig, iallefall fylle den med sjokolade.
faen at jeg skal være så sunn.
og så var det å telle timer til klokka sju. prøvde å være stille og ikke vekke roomie (jeg feilet) og slukte frokost i halvsvimle porsjoner før kaffen klasket ny, falsk energi i kroppen. klokka ble sju og de våte flekkene på bakken krympet seg. himmelen ble babyblå, sånn litt morgenteatralsk vakker med rosa og grå småskyer på. jeg tok på ryggsekken og gikk til treningssenteret.
det var nesten uhyggelig varmt til å være septemberkjølig men pusten var frisk og det føltes nesten som om jeg var på vei til jobb - hvertfall når alle morgenfjesmenneskene i sine familiebiler kjørte forbi, så meg i sidespeilet som om de var grå klatter med øyeprikker på. jeg ble varm av bonderomantisk solmorgen og den lille raslebekken ved gullbring.
selvfølgelig var jeg der før åpningstid. ca 4 minutter og jeg brukte lang tid i garderoben før jeg gikk i saktetempo med seige søvnsteg på ellipsemaskinen. surrealistisk tv med en smilende siv jensen på tv-skjermen (det så ut som hun gråt, antagelig var det bare øyesminkeglitter) så mølla - tilsammen 5 km. mer enn nok. morgentøy-bøy på seig pilatesmatte og en samtale med en dame som jobbet der, husker ikke så mye av den.
etterpå prøvde jeg it-lab for første gang og fikk både brukernavn og passord til å stemme overens, til og med printe ut "diktet" mitt. gutten ved siden av meg var irriterende lite sosial. god morgen? ikke det .. idet jeg skulle ordne feit skrift i tittelen til diktet ble verktøysboksen dus. fant aldri ut av om det var en ny slags fadeeffekt i word eller om synet mitt svikta litt. jeg lot meg iallefall ikke påvirke av det.
fire og en halv time med forfatterstudie - jeg husker ikke så mye av det. måtte tegne for å holde meg våken. småflaut ved siden av lærer'n, men han synes nok jeg tegner veldig fine øyne (iallefall veldig fine prikker) og jeg hadde veldig lyst til å legge meg ute på terassen med fotpålene i oppoverposisjon med nesa i været. snuse høst og sovne sånn. diktopplesning. kvikna til.
rigging for jazzkveld på vertshuset ble minirigging med få løft og dårlig samvittighet.
dro på jobbintervju med mixmannen etterpå. han er sjeløyd og det er lov til å røyke på pauserommet. fikk lyst til å oppta uvanen men dreit meg ut da jeg sa at jeg hadde slutta med sånt og fått cølaki istedenfor. han virket positiv. jeg får ikke jobben.
etterpå susegikk jeg i bøgata og fant ut at jeg var for lettkledd, plutselig glemte jeg visst at jeg digger høsten og forventet meg sommer. kompenserte for manglende kroppsgehør og gønna på i oppoverbakkene til breisås til jeg ble ekkelsvett og sulten på en middag jeg måtte sove i tredve minutter for å fordøye.
plutselig var klokka nok til å ture ned på vertshuset igjen. et eller annet sted plukket jeg opp vrangmage og jazzkonsert-tiden ble halvvert av en lite samarbeidsvillig kropp. kanskje ikke annet å forvente etter rovdrift av dummeste sort; man skal holde hviledager hellig, iallefall fylle den med sjokolade.
faen at jeg skal være så sunn.
onsdag 1. september 2010
beklager geir
overleppa spenner seg over fortenna i en rødnuppet, nyhøvla snusbue og hopper over i et smalt kratt av skjeggvekst, nesten sånn som de tøffe kara har; jeg tror at hvis de dytter haka litt frem, skyter de ut hakehåra som bittesmå hannkatter gjør når de freser eller gjør kur, men her er det permanent - det kunne lignet en liten bro av frostlagt mose også. jeg tror han er litt under førti. øynene hans er babysmå - og han retter dem mot forsamlingen mens han knegger når han tror han har sagt noe morsomt.
veiskilt, samhandling og forbudt fester seg bakerst i grunnkurspapirene fordi jeg vil være flittig - ikke utfokusere på noe annet som jeg ofte gjør. det går bra en stund, jeg ler litt av søte sekstenåringer med sine sporadiske tendenser til å glimte med noe ganske smart mellom alt det som blir morsomt for en som har vært seksten år selv. men mellom regelen om 1001, 1002 og 1003 klarer ikke holde meg fra det. jeg liker menn. menn som kler sin alder - og de kan godt være mye eldre enn meg. men ikke geir; buksa i wollawollastil glir stadig ned langs noe jeg mistenker er ett sett spinkle, kanskje rødhåra mannebein og avslører en blåmønstret boxershorts og etterlater et ekkelt mellomrom mellom jeanslinning og boxershortsstrikk. det får meg til å tenke på sult og jeg skulle ønske beltet holdt buksa oppe istedenfor å la den krølle seg nederst ved streetskoa; sånne med blå adidasstriper på. og det vil bli helt umulig for meg å glemme den røde t-skjorta med et eller annet kult sitat på - fargen som oser kreativitet, dyriske tendenser, eksplosiv hjertevarme, noe okkult - har ikke smitta over på geir eller den hvite hettegenseren hans, det gir ikke engang gjenskinn i de brune raybanbrillene han har planta på toppen av hodet.
jeg ble litt skeptisk til dere da jeg ringte og aldri fikk svar
jeg prøvde å ringe flere ganger, ga dere navn og adresse på mail uten å få tilbakemelding
geir knegger taster på touchtelefonen sin.
beklager geir.
veiskilt, samhandling og forbudt fester seg bakerst i grunnkurspapirene fordi jeg vil være flittig - ikke utfokusere på noe annet som jeg ofte gjør. det går bra en stund, jeg ler litt av søte sekstenåringer med sine sporadiske tendenser til å glimte med noe ganske smart mellom alt det som blir morsomt for en som har vært seksten år selv. men mellom regelen om 1001, 1002 og 1003 klarer ikke holde meg fra det. jeg liker menn. menn som kler sin alder - og de kan godt være mye eldre enn meg. men ikke geir; buksa i wollawollastil glir stadig ned langs noe jeg mistenker er ett sett spinkle, kanskje rødhåra mannebein og avslører en blåmønstret boxershorts og etterlater et ekkelt mellomrom mellom jeanslinning og boxershortsstrikk. det får meg til å tenke på sult og jeg skulle ønske beltet holdt buksa oppe istedenfor å la den krølle seg nederst ved streetskoa; sånne med blå adidasstriper på. og det vil bli helt umulig for meg å glemme den røde t-skjorta med et eller annet kult sitat på - fargen som oser kreativitet, dyriske tendenser, eksplosiv hjertevarme, noe okkult - har ikke smitta over på geir eller den hvite hettegenseren hans, det gir ikke engang gjenskinn i de brune raybanbrillene han har planta på toppen av hodet.
jeg ble litt skeptisk til dere da jeg ringte og aldri fikk svar
jeg prøvde å ringe flere ganger, ga dere navn og adresse på mail uten å få tilbakemelding
geir knegger taster på touchtelefonen sin.
beklager geir.
videreutvikling.
I.
buddhahode, struttemage, boblemunn
bøyer seg, skygger over
askesefjeset, fredstreet - den gylne middelvei;
med babylon-tv, barnelikene, brettmiddager
er du figur, forlatt, samsara
II.
buddhahode
struttemage
boblemunn
bøyer seg,
skygger over
askesefjeset
fredstreet - den gylne middelvei;
antenneforstyrrelser, i distinkte dyder
med babylon-tv
grøtansamling,
munnavvikling
gjennom
saligiasonde
buddhamage
struttehode
munnboble
føyer seg
skygger over
fråtsefjeset,
er du figur, forlatt, samsara
III.
buddhahode
struttemage
boblemunn
bøyer seg,
skygger over
askesefjeset
fredstreet - den gylne middelvei;
antenneforstyrrelsene av distinkte dyder
i babylon-tv, avvikles av saligiasonde
buddhamage
struttehode
munnboble
føyer seg
skygger over
fråtsefjeset,
er figur, forlatt, samsara
buddhahode, struttemage, boblemunn
bøyer seg, skygger over
askesefjeset, fredstreet - den gylne middelvei;
med babylon-tv, barnelikene, brettmiddager
er du figur, forlatt, samsara
II.
buddhahode
struttemage
boblemunn
bøyer seg,
skygger over
askesefjeset
fredstreet - den gylne middelvei;
antenneforstyrrelser, i distinkte dyder
med babylon-tv
grøtansamling,
munnavvikling
gjennom
saligiasonde
buddhamage
struttehode
munnboble
føyer seg
skygger over
fråtsefjeset,
er du figur, forlatt, samsara
III.
buddhahode
struttemage
boblemunn
bøyer seg,
skygger over
askesefjeset
fredstreet - den gylne middelvei;
antenneforstyrrelsene av distinkte dyder
i babylon-tv, avvikles av saligiasonde
buddhamage
struttehode
munnboble
føyer seg
skygger over
fråtsefjeset,
er figur, forlatt, samsara
Abonner på:
Innlegg (Atom)