day of nothingness

Skuldra har liksom ikke hengt på plass i dag: de har vært litt frakoblet i følelse, hekta på nakken min, hengt der som to tunge løftearmer uten nok futt i muskelmotorene til å jekke seg opp i riktig hakk på egenhånd så jeg slapp å kjenne at jeg automatisk ble tung av at de bare var der som to meningsløse kroppspåheng. Egentlig har hele kroppen vært meningsløs. Føttene skubba mer grus enn vanlig, de sklei oftere på isete partier i asfalten (selv om øya registrerte dem rakk ikke faresignalene ned til beina) når bilene susa forbi var det nesa som fungerte optimalt - snuste inn all eksosen så jeg ble ør, og ikke de litt trafikkredde sanseapparatene mine som skulle sørge for sikker gange oppover Bøgata. Fingra knattet på noen taster, hjernen surra rundt med spørsmålet om hvem det var jeg skulle ringe og hvorfor jeg i det hele tatt skulle ringe noen, musikken i hodetelefonen var ubehagelig syrete i forhold til hvor lavt skydekket viste seg å henge da jeg i et filmatisk øyeblikk måtte kikke opp for at trekke vejret som de sier i hjemlandet - og da så jeg antydningen til en slags sol som minna mer om en måne. Det endte med at jeg ble skeptisk. Når stod jeg egentlig opp? Jeg begynte å lure på hva jeg hadde kledd på meg før jeg gikk ut døra. Var det viskose? Nei. 40% ull og 60 polyster. Formløs kåpe.

Egentlig pleier jeg å ha en viss rytme når jeg går. Pappaen til venninna mi sa en gang at det så ut som jeg var på vei for å drepe noen en da han hadde kjørt forbi meg når jeg gikk tur. Jeg antar at det er rytmen min. Ikke voldsom. Bestemt. Men i dag kunne jeg like gjerne vært noe som glapp ut gjennom én av de firehundre hulla i et dørslag. Spaghetti. Den ene seige tråden som glir ut av kjelen når du tømmer kjelen for vann i vasken og osen slår deg midt i trynet så du må snu deg vekk og blir slurvete med å holde lokket slik at bare vannet renner ut og ikke spaghettien. (Kanskje brenner du deg litt også fordi du ikke holder lokket stramt nok og grytelappene ikke strekker til, blottlegger langsiden av pekefingeren din) - Poenget er at jeg ikke hadde noen rytme i dag. Det var håpløst å bestemme seg for ganglag og tempo. Hvis man skal holde tempo må ganglaget være med og rytmen bestemmer tempoet, men det blir umulig å finne noe som helst av dette når ikke øya henger med men heller senker seg ned til neserotnivå og ikke greier å finne veien opp til sin opprinnelige plassering. Det eneste jeg egentlig la merke til i dag var en trailer med to lass tømmerstokker, og den eneste grunnen til at jeg la merke til den er fordi jeg synes trailere med tømmerstokklass er skummelt. For meg er det umulig å unngå å fantasere om sviktende tremmer, harpunerte bilførere og røde menneskeflekker på gangstien. Godt jeg så den før jeg gikk over veien.

Samtalene i dag har også vært meningsløse. Eller, jeg har ikke klart å bidra med de største mentale utfordringene eller beriket noen med en kvikk kommentar eller noe annet kreativt. Jeg skylder på skuldra.

fortsettelse følger forhåpentligvis ikke.