mandag 22. januar 2018

jeg er tilbake i byen som var min,
og kjenner ikke ordentlig etter
før jeg minnes hyl og grin
det knirker under skoa, jeg går i tretten graders kulde
og klæra de skriker etter noe annet av det ulne,
kirkespira bukter seg som om de etterligna dalí
hadde ikke brua vært der, hadde det blitt fali' -
minst én mann har daua idet han pissa over rekka
og det var ikke etter den første pilsen som blei jekka
tenk på de døde de finner i vann,
fulle av fisker, søppel og sand,
jeg har alltid kjent på min dødelighet her,
mulig det skyldes at jeg kjenner de fleste
eller om det er fordi det er her sjela mi er
jeg dveler sjeldent lenge ved kjipe og gamle ting,
men i dag stoppa jeg rett utenfor
den gamle inngangen din
rundt hjørnet kikka jeg inn vinduet for å se om det kanskje var du
det eneste jeg så var en skygge som ville snu
jeg tror det var den gamle mammaen din
og jeg trasser videre under sylkvasse tapper
av frosne elveleier
som har akt og reist seg alt for langt - blitt større enn dem pleier
jeg går i gata som jeg eier den og det som er i'n
leiker vaktmester for boligene og eier som et svin
danser sikksakkkosakk mellom fortau og vei
om du ikke har prøvd, må du ta livet av meg,
jeg bruker ikke beskyttelse, jeg er ikke laga av mot
det eneste som noen gang har tatt meg, er faenskap og skrot
for innerst i dette rommet, av utkantstrøka som er meg,
finnes det ei planke som brenner - og på midten står jeg,