tag:blogger.com,1999:blog-39560195098652300142024-03-05T21:54:43.375+01:00killing white elephantsSabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.comBlogger453125tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-41056735785205966522024-02-09T16:27:00.044+01:002024-02-09T16:39:34.633+01:00barbiegirl 29.01.2024snøføyk og frostrøyk <div>alt som er kaldt gir deg alt</div><div>du trenger for å pushe deg videre</div><div><br /></div><div>og du går der og setter ord på<div>tenker det hadde vært fint å</div><div>vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden</div><div><br /></div><div>for du går jo bare på kjente veier </div><div>alle de som egentlig ingen eier </div><div>og det nok en sjanse for at ingen finner deg</div><div>(selv om du ville)</div><div><br /></div><div>og du går som du alltid går</div><div>du trår og du trår og du trår</div><div>forbi busker og vekster som igår</div><div><br /></div><div>islagt og kuldematt </div><div>kinna stivner av gamle minner</div><div>som setter seg i skjelettet når du trør</div><div><br /></div><div>og du går der og lurer på</div><div><div>tenker det hadde vært fint å</div><div>vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden</div><div><br /></div><div>og at de syntes det var litt skummelt</div><div>at du skulle gå sånn</div><div><br /></div><div>helt alene</div><div><br /></div><div><br /></div></div><div><br /></div><div><br /></div><div><br /></div></div>Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-15990472759457976542022-07-28T22:22:00.004+02:002022-08-06T22:46:42.380+02:00internettarkeologen <br />hva skjer<br />
om jeg plutselig skulle dø nå<br />
<br />
hvem stenger profilene mine<br />
melder meg av nyhetsbrevene<br />
sletter mailkontoen<br />
informerer internettfamilien<br />
om at jeg nå må forvises<div><br />tenk om</div><div>noen, </div><div>en eller annen tilfeldig </div><div>eller glemt</div><div>hadde gjemt meg </div><div>i en pixel </div><div><br /></div><div>en som aldri klarte å si at vi</div><div>burde snakka ordentlig sammen</div><div>gjennom hardware, software</div><div>selve kjernen</div><div>muligheten for å reebote alt</div><div><br /></div><div>kanskje teit<br />
men det ville vært nok<br />
til at jeg hadde lagt meg langflat </div><div>bak tastaturet, trukket ut kontakta<br />
for å finne eteren i meg- og deg </div><div><br /></div><div>glemme @lle andre<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br /></div>Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-41025287897086564262022-07-28T22:01:00.005+02:002022-07-28T22:04:54.606+02:00Vingje<p><span style="font-size: medium;"> <b style="color: #7f7f7f; font-family: "Times New Roman", Times, FreeSerif, serif; font-style: italic;">Den dag kjem aldri</b></span></p><div><span style="color: #a64d79; font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><br /></span></span><span style="font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif;">bladene blinker som<br /></span><span style="font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif;">frostdekte reflekser</span></span></div><div><span style="color: #007670; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size: medium;"><br /></span></div><div><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span style="font-size: medium;"><b>at eg deg gløymer</b></span></span></div><div><span style="color: #a64d79; font-size: medium;"><br /></span></div><div><span style="color: #a64d79; font-size: medium;">jeg svinger inn til </span></div><div><span style="color: #a64d79; font-size: medium;">det trangeste i skogen</span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><br /></span></span><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><b>for um eg søver</b></span></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><br /></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span style="color: #a64d79;">vrenger av genseren</span></span></span></div><div><span style="color: #a64d79; font-family: Times New Roman, Times, FreeSerif, serif; font-size: medium;">knepper opp buksa</span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span> <br /></span></span><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><b>eg um deg drøymer</b></span></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><br /></span></span></div><div><span style="color: #a64d79; font-family: Times New Roman, Times, FreeSerif, serif; font-size: medium;">natta støter mot huden</span></div><div><span style="color: #a64d79; font-family: Times New Roman, Times, FreeSerif, serif; font-size: medium;">går langsetter steinene</span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><br /></span></span><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><b>Um natt og dag er du like nær</b></span></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><b><br /></b></span></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span style="color: #a64d79;">trår barføtt gjennom vannskorpa</span></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span style="color: #a64d79;">ned til brystet </span></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><b><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span><br /></span></span><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span>og best eg ser deg</span></span></b></span></div><div><span style="font-size: medium;"><br /></span></div><div><span style="color: #a64d79; font-family: Times New Roman, Times, FreeSerif, serif; font-size: medium;">som ei mager hinne mellom </span></div><div><span style="color: #a64d79; font-family: Times New Roman, Times, FreeSerif, serif; font-size: medium;">bunnfall og grums</span></div><div><span style="font-size: medium;"><br /></span></div><div><span style="font-size: medium;"><b><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;">når myrkt det er</span></b></span></div><div><span style="font-size: medium;"><b><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; color: #7f7f7f; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-style: italic; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><br /></span></b></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span style="color: #a64d79;">blir jeg moden</span></span></span></div><div><span style="font-size: medium;"><span style="-webkit-text-stroke-width: 0px; display: inline; float: none; font-family: "Times New Roman",Times,FreeSerif,serif; font-size-adjust: none; font-stretch: 100%; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; line-height: normal;"><span style="color: #a64d79;">faller jeg ned</span></span></span></div>Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-41217381125311847362019-06-12T14:19:00.000+02:002019-06-12T14:19:29.597+02:00blaut<br />
over vindusfilmen flyter ruglete dommedagsskyer forbi mursteinsblokkene<br />
det er juni, effektive 10 grader og sommerbittert regn er på vei<br />
jeg lurer på om det hadde vært bedre om jeg ikke hadde utsyn i det hele tatt<br />
eller om jeg skal slutte å stole på nyhetene<br />
heller bli en indianer og stole på at kvister finner vannårene<br />
at jeg kan bli en spirituell fisk om jeg vil<br />
og trives med rollenSabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-45426593944317107302019-06-11T22:59:00.000+02:002019-06-11T22:59:31.619+02:00den tvilsommehun takka nei til<div>
beroligende</div>
<div>
og kjørte heller bil</div>
<div>
med halvt nedrulla vinduer </div>
<div>
resten av året </div>
<div>
<br /></div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-68371628978124607642018-03-22T21:55:00.001+01:002018-03-22T21:55:04.812+01:00supernovai ei fuktig gråsone<br />
sprella vi med åpne flanker,<br />
spleisa våre varmeste tanker<br />
rørte sammen svart og hvitt<br />
med paradiskritt,<br />
og du putta fingrene langt inn i kjøttet<br />
fant meg dypt i orgasmerøkket<br />
med lukta av deg i det hudnære selvet<br />
rista jeg ikke av meg støvet etter skjelvet<br />
og har streka opp avrisset av oss<br />
som ser ut til å overleve, til tross<br />
jeg hopper meg stadig merkbart svimmel,<br />
uten rammer i en slags feromon vrimmel<br />
holder meg oppreist på ett bein av gangen<br />
vil stå stødig, men motstår trangen<br />
forsøker å kaste steinen lenger<br />
håper jeg kan hoppe det jeg trenger<br />
for å etterlate meg et hvitpudra slør<br />
akkurat som tåka til stjernene som dør<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-79013761211194354152018-03-09T22:39:00.002+01:002018-03-09T22:39:38.011+01:00<div>
<div>
<div>
en astralreisendes bekjennelser;</div>
</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div>
jeg dro en omvendt fugl føniks og tok ei rikosjettmanøver for ikke å treffe den gamle kjente askesmaken - midt i et teatralsk svalestup, hvor jeg med brystet som tyngste punktet, suste ned mot vannskorpa med et stadig stigende knusningspotensiale lurte jeg på om G-kreftene etterhvert ville ta knekken på nakken før huet eventuelt ville eksplodere ved sammenstøtet- om jeg ville få kjenne på en behagelig lammelse før døden; et sørgelig men behagelig sedativ, og om det kanskje ville være mulig å se seg sjøl litt utenfra dersom øya ikke ble knust og bare havna litt på sida av kroppen under selve ødeleggelsen. det kunne vært veldig interessant med krever for mye hjernekapasitet. så begynte jeg plutselig å tenke på alle menneskene i livet mitt og små fule fata morganaer kom hoppende ut av skumsprøyten på toppen av de ørsmå bølgene under meg - alle kjempa for sin rett for å fortelle historien som de hadde delt med meg, for så å rulle videre og produsere større bølger ganske så raskt; både våtere, vakrere og mer æresridd enn noen av de andres, eller forsøke å danne heftigere undervannsstrømmer, slike man ikke egentlig tenker på at finnes når man ligger på strenda, innolja i ei tropisk aroma av uvitenhet, dovenskap og naturkreftstridige drømmer; baby, we're so cool. bortsett fra at de aldri har sett ei jente komme gråtende opp fra stranda fordi faren ble tatt av havet i forsøket på å redde sønnen sin, og heller brukt disse strømmene til å kjenne på litt ekkel kiling når de går til vannet endelig rekker dem til magen, og derfor går opp til strandkanten igjen, står stille og lar føttene plantes, graves og eroderes mer og mer ned i sanden, fordi det å stå støtt og glane utover horisonten er bedre enn sjansespillet, naturkreftene i oss, trangen til å holde pusten og la seg flyte motstrøms, rive opp huet på en korall og blø som ei undersjøisk vulkan. og jeg holdt derfor tettere om meg selv, lot som om kroppen ble til et stort (og vitenskapsmessig helt på trynet,) stykke tungt og tørst papir- hvor hele livshistoria slet seg og flagra avgårde med motstandsvinden som fargesprakende konfetti - spitfirenebbet begynte å ta fyr og svi som et sint lite helvete, alle farger ble til fart, hjelmen føltes trang og organene sang drukningsmelodier. mens kroppen skreik etter å nå målet, et usynlig punkt i en umerkelig bølge med bred kant og landingsflate, kom jeg tilbake til det både jeg og mennesker deler til felles men sjelden benytter oss fornuftig av, for plutselig kom jeg til å tenke på om det ville være en minimal sjanse for at der, midt ute på havet, ville være noen til å se denne kamikazeoperasjonen? og ville de tatt seg bryet med å plukke opp restene av meg eller la meg bli til fiskemat og bånnslam? mens jeg så for meg hvilket svare strev dét ville vært; med beinpipestilker, gåsehud og småfjær spredt på kryss og tvers i et ganske grått og opprørt hav, mista jeg plutselig all frykt for å ikke finnes mer - jeg har nemlig lært meg å fly, men jeg har lært meg å sveve enda bedre, og jeg vil aldri være ensom. </div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-89559384455518748852018-01-22T23:01:00.001+01:002018-02-28T22:29:38.175+01:00jeg er tilbake i byen som var min,<br />
og kjenner ikke ordentlig etter<br />
før jeg minnes hyl og grin<br />
det knirker under skoa, jeg går i tretten graders kulde<br />
og klæra de skriker etter noe annet av det ulne,<br />
kirkespira bukter seg som om de etterligna dalí<br />
hadde ikke brua vært der, hadde det blitt fali' -<br />
minst én mann har daua idet han pissa over rekka<br />
og det var ikke etter den første pilsen som blei jekka<br />
tenk på de døde de finner i vann,<br />
fulle av fisker, søppel og sand,<br />
jeg har alltid kjent på min dødelighet her,<br />
mulig det skyldes at jeg kjenner de fleste<br />
eller om det er fordi det er her <i>sjela mi er</i><br />
jeg dveler sjeldent lenge ved kjipe og gamle ting,<br />
men i dag stoppa jeg rett utenfor<br />
den gamle inngangen din<br />
rundt hjørnet kikka jeg inn vinduet for å se om det kanskje var du<br />
det eneste jeg så var en skygge som ville snu<br />
jeg tror det var den gamle mammaen din<br />
og jeg trasser videre under sylkvasse tapper<br />
av frosne elveleier<br />
som har akt og reist seg alt for langt - blitt større enn dem pleier<br />
jeg går i gata som jeg eier den og det som er i'n<br />
leiker vaktmester for boligene og eier som et svin<br />
danser sikksakkkosakk mellom fortau og vei<br />
om du ikke har prøvd, må du ta livet av meg,<br />
jeg bruker ikke beskyttelse, jeg er ikke laga av mot<br />
det eneste som noen gang har tatt meg, er faenskap og skrot<br />
for innerst i dette rommet, av utkantstrøka som er meg,<br />
finnes det ei planke som brenner - og på midten står jeg,<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-39116256551413677072017-04-25T06:19:00.000+02:002017-04-25T06:19:29.794+02:00når du skjønner at det er i ferd med å nærme seg slutten<div style="background-color: white; border: 0px; color: #222222; font-family: bree-1, bree-2, helvetica, sans-serif; font-weight: normal; margin: 0px 0px 0.75em; padding: 0px; vertical-align: baseline;">
du trekker frem gode historier for å minne den andre på hvor fint det var; selv om at du vet at den andre har bestemt seg, bare ikke funnet de riktige orda for å si det, snakker du fra fra det mest åpne og ærlige inni deg, hører deg selv fortelle med en innsikt du ikke fatter hvor kom fra eller hvorfor den ikke kom noe tidligere,- og bare dét i seg selv er nok til å ta seg en velfortjent runk til, for mere usaklig og sjelerivende opplegg skal man faenmeg lete lenge etter, og da er det sinnssykt bra jobba å finne på noe som kan benevnes med fornuftige fortegn i en sånn situasjon; men du holder henda for deg sjøl, hardt samla i fanget gjennom en stødig monolog, prøver å låse den andres flakkende blikk og samtidig prøve å finne flere gjennomtenkte ord som måtte henge på ei dørlist eller gjemme seg i ei parkettflis, og er istand til å overkjøre hver eneste negative tanke den andre måtte ha, og du unngår å grine mens du gjør det, merker en avmålt respekt - enn så lenge, og registrerer samtidig hvordan tankene opererer i tusentalls størrelse da du plutselig tenker på hvilket tog du er nødt til å ta til legen i morgen for å få skikk på denna skulderen, og hvordan det egentlig blir med gåturen etter en lang dag på jobb. og på denne måten unngår du å få med deg for mye av den kjipe reservasjonen som mørklegger ansiktet til den andre slik at du ikke lenger har det klart for deg, du er som en kakerlakk- vekker avsky hos den hysteriske kjerringa på kjøkkenet som tror du kan leve for evig og utstå en atomkrig, men det du helst ønsker er å krype lengst under kjøleskapet, trygt dekka av jevn motordur og sildringa til termostaten, bli værende i det samme mørket, knuge noe av støvet den andre må ha lagt igjen der inne.</div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-70775015803585137892015-01-20T10:31:00.000+01:002015-01-20T10:33:30.926+01:00vill og redd og i villrede av gammel vane. jeg drømte så varmt i natt. om mamma. om å løfte henne varsomt over, akkurat som i wenche mühleisens bok. vi var på hytta i nordland som nå hadde innlagt strøm og et lite anneks. det var meningen at jeg skulle sove i annekset, og at mamma, som bodde i hytta, hadde meg på besøk. jeg trivdes godt i annekset. hadde gjort det ordentlig til, rydda og redt opp sengen med lappeteppe og rene klær til senere. først skulle jeg kjøre en tur. det var blitt kveld. mamma skulle ta seg en lur og jeg skulle sjekke bygdelivet. jeg kjørte fort opp de glatte, bratte bakkene, kjørte som en villstyring og byidiot opp i de farlig, bratte fjellene, rett inn i en militærprotesjé, rett inn i en folkemengde, svingte raskt ut igjen og følte meg ferdig med å råne. "hva er det du gjør?"<br />
<br />
da jeg kom hjem til hytta igjen (etter å ha kjørt meget, meget sakte og lekt med forskjellige gir og glatte partier), var mamma trøtt. jeg aner ikke hvor pappa var, eller om jeg egentlig hadde en pappa i det hele tatt. det føltes ikke sånn. mamma trengte ikke å fortelle meg det, men MS'en var nå langt fremskreden og hun var bekymra for at hun ikke kunne klare å bo på hytta lenger. "det ordner jeg", sa jeg selvsikkert. hun nikket trøtt. jeg hentet en stor pille etter hennes ønske, det var en som skulle hjelpe musklene til å slappe av fordi hun hadde vondt. det gjorde meg trist. jeg var jo så våken. så lei meg for at jeg måtte være alene hele kvelden. men hun fikk pilla.<br />
<br />
før hun visste ordet av det begynte hele kroppen å svikte. det var såvidt hun fikk reist seg opp, støttet seg til bordet før hun begynte å segne om. jeg hentet henne kjapt, fikk den ene armen hennes over skulderen og hjalp henne inn mot soverommet. rett ved senga orket hun ikke mer og falt sammen som over meg. men jeg var så sterk - brukte begge hender og løftet henne over meg og opp i fotenden. jeg halte og dro i henne til hun lå rett. hun sovnet med en gang jeg la dyna over henne.<br />
<br />
jeg satte meg på en stuebordsstol og så tv- skjermen flimre i øyekanten. vegguret overdøvet lydene fra skjermen, og jeg syntes det ble så uutholdelig å sitte der uten selskap. jeg gikk inn til henne, la meg ned ved siden av, hadde så lyst til å holde rundt. gjør man sånt med mammaen sin? jeg hadde aldri gjort det før, turte ikke, ville, strakk forsiktig ut armen - <br />
<br />
våkna.<br />
<br />
ved siden av meg ligger kjæresten min vendt fra meg slik som henne. skulle ønske jeg visste bedre nå, gjorde bedre nå, enn like før hun ble borte fra meg.Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-12120172500403582952014-10-25T17:42:00.002+02:002014-10-25T17:42:49.794+02:00flinke piker og friksjon(skrefter).<br />
<br />
har du prøvd å tre en anorakk over huet,<br />
hvor skuldra er sydd for smalt<br />
nakken føles bøyd<br />
mellom kragestoff og åpning,<br />
overkroppen snøres sammen<br />
av midtsømmen under armene<br />
og du står der som et<br />
fugleskremsel med bøyde jakkermer i været<br />
<br />
skulle ønske noen kunne hjelpe<br />
deg ut igjen,<br />
du må vrikke deg nedover,<br />
håpe stoffet er mjukt nok<br />
til at du glir greit igjennom<br />
at du slepper å få et hysterisk anfall<br />
at det ikke ligger ei vrengt fille<br />
igjen på gulvet.<br />
<br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-53938761645291995252014-07-30T11:01:00.001+02:002014-07-30T11:03:28.099+02:00stakitt.vi må finne mer trivielle ting å<br />
krangle om, skaffe oss barn, skape<br />
familie, seile vår egen fellesskapssjø,<br />
finne andre måter å føle på, gi<br />
klemmer, gi rom, ikke gråte for annet<br />
enn dåp og død<br />
vi må ødelegge dette uløselig knyttet<br />
til hverandre<br />
det blir for mye<br />
oss to<br />
hver for oss<br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-9528005251596161632013-12-30T16:11:00.004+01:002013-12-30T16:11:44.063+01:00i det nye,vil jeg prøve å <div>
anta mindre, </div>
<div>
erfare mer,</div>
<div>
la tvilen komme til gode</div>
<div>
før</div>
<div>
huet sprenges av dytopiske</div>
<div>
fantasiriker,</div>
<div>
ikke forsøke å </div>
<div>
forandre det</div>
<div>
uforanderlige, kanskje</div>
<div>
bruke 0 energi på det</div>
<div>
i det hele tatt? (haha).</div>
<div>
bruke humor, ikke bare </div>
<div>
latterliggjøre svakheter</div>
<div>
eller ironisere over andres</div>
<div>
ikke bli et bedre menneske</div>
<div>
nødvendigvis,</div>
<div>
for jeg må bruke babysteps</div>
<div>
på veien mot</div>
<div>
selvrespekt - først,</div>
<div>
kysse mer, elske mer, </div>
<div>
omfavne mer, ikke bare </div>
<div>
mennesker, men det gode,</div>
<div>
være mindre redd,</div>
<div>
helt konkret</div>
<div>
gjennomføre, ikke bare gjøre for å "gjøre" v i a </div>
<div>
fastsatte mål;</div>
<div>
få den forbanna A'en i helsepedagogikk,</div>
<div>
gjennomføre praksis uten angst for hva som</div>
<div>
foregår andre steder,</div>
<div>
reise til minst to forskjellige land,</div>
<div>
prøve en full spabehandling,</div>
<div>
finne en gammel venn,</div>
<div>
få skikk på bikkja, </div>
<div>
samle inn penger til elefantfondet,</div>
<div>
kanskje bytte jobb, om den jeg har</div>
<div>
sliter meg ut,</div>
<div>
rydde i gamle esker, gjøre pappa glad (i samme slengen),</div>
<div>
fortelle enkelte personer hvor skapet skal stå, det er på tide </div>
<div>
nå</div>
<div>
skal jeg ikke forhaste meg selv og si at et firetall istedenfor tretallet bak 201 </div>
<div>
egentlig utgjør en forskjell i prosessen <i>livsomveltninger</i></div>
<div>
i det hele tatt, det bare føles sånn selvfølgelig.</div>
<div>
jeg skal ha det bedre,</div>
<div>
det må jeg.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-28815068573583410432013-12-19T01:52:00.001+01:002013-12-20T16:25:28.766+01:00Dette får stå navnløst. <br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;">Jeg er 27 år gammel, og det er snart 5 år siden mamma døde. Det er trist hva det har blitt til, og jeg vet at det vil bli vanskelig å unngå at skrivingen min tar en helt annen vending. Det blir mer personlig, dagbokaktig, <i>bloggaktig </i>(bare ordet "blogg"gjør meg lett kvalm). Kort oppsummert; utleverende. Og det var egentlig ikke dit jeg ville. Jeg ville skrive mine erfaringer inn i noe som kunne oppleves, leses og gi positive eller negative inntrykk- ikke være en rein tirade av meg sjøl og mitt vissvass. Det er ikke kunst. Men det er ikke mye som er kunst for meg lenger. Jeg føler at jeg har mista det, og det får være helt greit, jeg kan ikke pine meg sjøl for det<i> også. </i>Dessuten er det egentlig greit å ha en utleverende, sjølkritisk blogg. Akkurat nå. Jeg antar at de fleste som pleide å lese bloggen min har slutta. Det ble lenger og lenger mellom innleggene, og innleggene mer og mer innholdsløse (verdimessig). Det er greit. Det er helt greit at jeg kan skrive noe bare for å formidle noe, selv om det er banalt og jeg føler det går ut i ingentinget.</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;">Jeg bladde litt i arkivet for en stund tilbake, og fant ut at mange av bildene jeg har linket til er borte. Det eneste som står igjen er svake, halve rammer, eller en liten firkant med tegn inni. Det føles foreldet, og det er en fascinerende tomhet ved det hele. Jeg undres over om det finnes internettarkeologer, det hadde vært spennende å se hva de hadde klart å børste frem. Men tilbake til bildene. Hadde bildene vært i en bok, hadde de kanskje blitt borte på en annen måte; glemt, makulert, eller streka over. Her er de bare fjernet. Det føles som en profeti, noe av det jeg har gjort her inne står igjen som halvblanke rammer av noe forgjengelig som raskt nok vil bli borte uten at jeg legger merke til det. Skrifta består riktignok, og det er vel det viktigste, likevel finner jeg en trøst i at noe bare kan bli borte, som om tanken aldri har eksistert eller fått livets rett, og dermed ikke måttet opphøre heller. Det hadde vært deilig om det kunne vært slik, uten at jeg skal bli helt metafysisk nå.</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><br /></span><span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;">Så jeg kan konkludere med at jeg og til synes det er greit at ting bare blir borte. Mamma. Det var ikke greit. Stresset, kvalmen som kravla opp i halsen, bak ørene, og over i panna før det trakk seg bak i nakken og klistra seg rundt hjertet bakfra. Ikke greit. Mamma er borte for alltid. Angsten tilbakevender. Jeg kjenner på meg at nye søvnløse netter er i anmarsj. Søvnløse netter går greit i en kort periode, men de varer alltid lenger, og da begynner de å fortære det som er oppegående i meg, og når jeg endelig faller til ro igjen, er det noe som er ødelagt, et nytt irriterende tankemønster som har festa seg. Jeg er utrolig treg om å prosessere ting, og når jeg må ta stilling til noe jeg er usikker på, må jeg først dulte tilbake, kjempe frem fornuften og deretter ta til ordet eller handle. Men sånt er det aldri tid til når man står der og noen krever et svar. </span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;">Det mest skremmende er mangelen på trygghet. Jeg tror, uten at jeg er sikker på om det er tida som gjør det, eller en faktisk målsetting, at jeg har bestemt meg for at jeg har to alternativer her i livet. Det kan gå to veier; jeg blir forelder, gift og hele den pakka som medfølger av konformitet, uten at jeg ironiserer over den type livsførsel overhodet. Eller; jeg velger, enten ved å være nødt til det, eller ta et oppriktig, selvransakende og ærlig valg, å være alene og ty til ordene. Det er store usikre elementer ved begge valgene, og jeg undres over hvorfor jeg aldri klarer å forene disse to tankene (ved å utelate ensomheten og bare skriver), men jeg føler at disse ulike valgene er forenlig med hverandre. Det er hensyn som må tas i dem begge. Men jeg fungerer ikke som et oppegående menneske i min nåværende posisjon. Det er for mye usikkerhet. Det siste valget er det enkleste å styre selv. Det første er sterkt avhengig av en annen, og uavhengig avhengig og hengiven som jeg er, blir dette et ganske schizofrent opplegg. Det bør forresten legges til at jeg er komfortabel med ensomhet. Så fremt jeg har valgt den selv.<br /><br />Når jeg ikke føler trygghet blir jeg redd. Når tryggheten jeg føler betinges av en annen, er det veldig vanskelig å eksistere sånn nogenlunde. Mine rammer for trygghet er noe jeg ikke helt har klart å definere selv enda, og mennesker er ufeilbarlige. Jeg har stort sett alltid måtte leve med usikkerhet, og selv om jeg vet det ikke kan gis garantier for noe eller noen, forbeholder jeg meg retten til å mene at løfter kan gis og at løftene også burde inneholde en sikkerhet om at løftene etterfølges så langt det lar seg gjøre, ellers er det vel ikke et løfte. Jeg trenger å vite at noen er villige til å seg bryet. Jeg trenger å høre at det er ment til å være, hvertfall slik at man tror på det selv. Jeg trenger å høre et <i>det er oss,</i> ikke et <i>du </i>og et <i>jeg,</i> om jeg skal finne noe hjelp til å ta et valg. Istedenfor å frykte at jeg kaster bort tiden, ville jeg kanskje kastet bort tiden mer tankeløst. Latt livet flyte og bare følge det. Ikke misforstå, uansett hva jeg gjør for meg selv, så vil jeg ende opp et godt sted. Det tror jeg på. Men jeg tror også at de valgene jeg ville tatt som et tryggere menneske, hadde staket ut riktig retning uten vinglepetteriene og de gjentatte feilskjærene,fordi jeg hadde hatt noe å forholde meg til. Nå høres det kanskje ut som jeg hadde tatt til takke med hva som helst, så lenge det hadde lagt føringer for livet mitt, men det er ikke det jeg mener. Jeg mener bare at det ville vært mest ærlig av de som er mine nærmeste, å forklare meg hva de mener med å være i livet mitt, på lik linje som jeg må definere min agenda for meg selv. Jeg har så smått begynt, både til de som allerede er der, og litt for meg selv. </span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;">Til <i>deg</i>; jeg føler at du er sur på meg, og jeg har prøvd å ringe deg flere ganger. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, som regel er det et eller annet jeg burde ha forstått og så er jeg for sein om å forstå det, og så blir alt dumt. <i>Deg</i>, du tar meg alltid inn i varmen igjen, men jeg vil at du skal vite at jeg er kjappere om å forstå det om du ikke er så stille og plutselig eksploderer før du tar meg inn i varmen igjen. Imma' slow learner. Vær tålmodig med meg, jeg er faktisk glad i deg. Min utilstrekkelighet på enkelte områder er svakheter som antagelig alltid vil være der, og kan du ikke leve med dem, er det helt opp til deg hvordan du vil forholde deg til dem.<br /><br />Til <i>du; </i>Jeg føler meg tryggest når <i>du </i>plutselig stryker meg lett på ryggen fordi du ser jeg støver rundt i et mentalt stresshjørne. Jeg føler meg tryggest når <i>du </i>holder litt rundt meg før vi sovner. Jeg føler meg tryggest når du ikke avviser mine forsøk på kjærlig og positiv oppmerksomhet, for da veit <i>jeg</i> at du har forstått meg. Det er så viktig for meg.<br /><br />Til <i>meg; </i>Det kan hende at du må leve med denne utryggheten ganske lenge, og det kan hende du aldri vil oppleve at du har tatt de riktige valga eller funnet den riktige flyten. Det er OK. Du må bli flinkere til å være fornøyd, mindre kritisk, anerkjenne at enkelte tider er fantastiske, og andre ikke. Og du, vi vet begge to at du kommer til å dø en dag, og at det er det tryggeste løftet du har blitt gitt. Det løftet foreldes ikke, og det inntreffer med sikkerhet en eller annen dag. Vi vet begge to at du håper du blir gammel før løftet innfris, at både <i>du</i> og <i>deg</i> og alle de andre, har fulgt deg hele veien så langt de kunne etter beste evne, og at andre løfter vil bli gitt. Uten anger. </span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-72008743231131241352013-03-18T22:17:00.001+01:002013-03-19T08:23:54.429+01:00om å besøke ensomheten under holmenbrua flere år etter.det er den tida med<br />
nedpissa, nedklinte og kranglegrå hjørner<br />
hvor vi var bløte og kyniske om hverandre<br />
fekta med ostepølser og beger med brus i lufta for<br />
barnslige årsaksforklaringer<br />
i mangel på beksvart himmel og stjernebilder som kunne forstumme,<br />
selv om de kanskje var der, bare ikke om sommeren,<br />
jeg var ofte for drita, og mata måkene<br />
som skreik over hodet på meg med den siste ekle snabben<br />
når de endelig våkna med sine vante lidelsesskrik<br />
og edderkoppene brukte nettene<br />
som trampoliner i vinduene på brua,<br />
tok jeg av meg skoa og gikk sommerdagen<br />
avkjølt i møte med ketchup mellom tærne,<br />
vel vitende om at min allerede var over; for såpass visste jeg.<br />
og de gangene jeg satte meg og grein under holmenbrua<br />
- ikke fordi jeg ikke nakenbada eller ikke dro med de andre på naschpiel eller noe,<br />
men fordi jeg ble igjen med deg og visste at vi skulle reparere<br />
vennskapet og deretter kjærligheten<br />
ved å sitte på den røde benken med skjellsorda og<br />
horenumra rissa inn i bordplata, igjen og igjen,<br />
flere ganger, helt til jeg ikke ville mer, gjorde opp for oss,<br />
tilga alt det utilgivelige, da<br />
visste jeg at jeg selv ikke inn i fremtida ville forstå<br />
om dette var normalt eller ikke, om det noen gang blir riktig å tenke<br />
at alle har gjort det samme som meg, om jeg kan forvente<br />
eller håpe at det ikke bare er meg, som føler det sånn som jeg gjør<br />
så mange år etter.<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-2237110704924773362013-03-13T16:41:00.000+01:002013-03-13T16:41:28.632+01:00"vårkveld i mars"<br />
<h1 style="background-color: white; color: #666666; font-family: arial, sans-serif; font-size: 14px; font-style: italic; margin: 10px 0px 0px 25px;">
<br /></h1>
<div style="background-color: white; color: #666666; font-family: arial, sans-serif; font-size: 11px; font-style: italic; line-height: 20px; margin-left: 25px; margin-top: 5px;">
Rør ikke ved mitt hjerte i dag.<br />Våren har gjort det alt.<br />Bølger av gammelt nederlag<br />kysser det, hardt og salt.<br /><br />Bølger av nederlag og savn.<br />-Trodde jeg det var borte?<br />Si ikke noe. Nevn ikke navn.<br />Våren har nettopp gjort det.<br /><br />Noe har våknet. Det svir av seg selv,<br />verre enn sult og tørst.<br />Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.<br />Våren har vært her først.</div>
<div style="background-color: white; color: #666666; font-family: arial, sans-serif; font-size: 11px; font-style: italic; line-height: 20px; margin-left: 25px; margin-top: 5px;">
<br /></div>
<div style="background-color: white; color: #666666; font-family: arial, sans-serif; font-size: 11px; font-style: italic; line-height: 20px; margin-left: 25px; margin-top: 5px;">
- Inger Hagerup. Hvem ellers har vel diktet det vakrest?</div>
<div style="background-color: white; color: #666666; font-family: arial, sans-serif; font-size: 11px; font-style: italic; line-height: 20px; margin-left: 25px; margin-top: 5px;">
<br /></div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-22266983556272161982013-03-11T12:42:00.002+01:002013-03-11T12:43:01.132+01:00kløe. <span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">om jeg kunne så skulle jeg</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">nulla ut selve bevisstheten </span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">som må ha misforstått</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">for den har danna en koalisjon mellom ordene</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">ved å kutte vekk en 'e',</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">og det funker jævla dårlig</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">(med mindre man kanskje hadde lagt den til helt på slutten for da betyr det at jeg ikke hadde vært aleine, og kanskje jeg kunne fått hjelp til å rydde opp i min egen;</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">selvbevissthet).</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">må jeg legge til e'en andre steder;</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">elskE</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">delE</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">..</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">og jeg kommer ikke på flere.</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">jeg må ha hjelp til å enten dele opp ordet igjen eller legge flere plussord innunder betydningen av hva som rører seg inni hodet mitt.</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;">så. hjelpE?</span><br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-13924597034824357062013-03-01T10:11:00.000+01:002013-03-11T12:44:51.040+01:00De gangene jeg ikke greier å huske det som fint.<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br />
<br class="Apple-interchange-newline" />
<br />
<i>Den følelsen hvor stikket kommer fra undersiden av magesekken og stritter opp i håret i små nervestråler når skosålene slipper isen og ryggvirvelen knyter seg sammen i et reaksjonssjokk; å bli bevisst sin egen dødelighet eller at veien mot aldring er konstant. Jeg blir bare mer og mer benskjør jo mildere været og vårtegna blir - for selv om isen fortsatt ligger tjukt, forandrer den sin form fra trygg til usikker, og jeg blir bare mer og mer deppa jo sterkere sola blir.</i></span><br />
<i><span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br />
Hver gang sola gløtter mellom trærne og jeg går aleine blir jeg trist. Av og til må jeg lukka øya fordi lyset er for skarp; og som når man sitter i en bil og ser landskapet suse forbi, brenner greinene jeg så rett før jeg lukka øyneene rare streker på netthinna som blinker opp i blodrøde lyn før alt skygges ut i svart og jeg føler meg alene.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br />For våren er den samme uansett hvor jeg er. Dagene følger meg ekstra nøye når vinter går mot vår.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br />
I dag er det 21 dager igjen, om man ikke regner med at jeg fortsatt har mye igjen av denne dagen.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br />
22 mars er det 1460 dager siden jeg så deg. 22 mars er det 1459 dager siden du fikk se sola for siste gang. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde forstyrra deg der du satt på parkeringsplassen for deg selv med hendene godt pakket inn under ullponchoen og hodet lent mot nakkestøtten. Vi andre stod med kjoler og dressjakker som lufta seg i vårvinden mens vi venta på å gå inn til maten. Jeg greide ikke følge samtalene de holdt. Jeg ville bare røre ved deg, si at jeg var glad i deg, ikke la deg sitte aleine på en av dine siste dager selv om det var helt tullete av meg å tenke sånn fordi du likte å sitte aleine og nyte sola - og som med alle de tinga jeg helst vil og ser for meg at jeg skal gjøre som sikkert ville vært uendelig vakkert på film - så gjorde jeg ikke det. Jeg gikk bort til deg, lagde en bråkete og klønete skygge over ansiktet ditt så du ble dratt ut av ditt stille. "Mamma, hvorfor er du så gul i øya" spurte jeg.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: x-small;"><br />
Sola kunne ikke vært mere fraværende enn akkurat da.</span></i><br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-62020334722450665982013-02-06T00:06:00.002+01:002014-10-29T14:25:41.411+01:00eventyrtilværelsen.<br />
det er natt i februar<br />
gamle bestemorsvinduer med doble hinner,<br />
frosten som blir dugg<br />
gjennom dagen, råtemjuk<br />
om du fortsetter å ligge<br />
i rommet han sa dere kunne male<br />
grått istedenfor blått<br />
og du lengter ikke som de i bøkene;<br />
du vil bare åpne opp<br />
hoftekammen, som ei eselørsside<br />
grave ut livet<br />
lage høl i brystet for å fylle det med<br />
tomrom,<br />
ved å stikke fingrene inn<br />
i ditt eget kranium<br />
velte ut synet og alt som ligger bak<br />
være i mørket<br />
bak titlene<br />
satt på tvers, skulle du ha rydda opp<br />
reist skjelettet<br />
det ville vært mer ærlig sånn.<br />
<br />
<span style="font-size: x-small;">(det er natt i februar</span><br />
<span style="font-size: x-small;">bestemorsvinduene har doble hinner</span><br />
<span style="font-size: x-small;">med frost som blir råtemjuk dugg</span><br />
<span style="font-size: x-small;">gjennom dagen,</span><br />
<span style="font-size: x-small;">om du ligger i rommet dere skulle male</span><br />
<span style="font-size: x-small;">grått istedenfor blått)</span><br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-70555005929873661802013-01-15T12:53:00.000+01:002013-01-15T12:54:22.515+01:00metronomen (min).Advarsel: Dette er et meget trivielt innlegg som begynner med kaffe og slutter med noe helt annet.<br />
<div>
<br />
<div>
Jeg er nå 26 år gammel og klarer fortsatt ikke lage ålreit kaffe. Den blir alltid litt for sterk, eller som i dag; alt for sterk. Kanskje jeg ubevisst styrer hånda ned i kaffepulverbøtta én gang for mye fordi jeg er redd for at den oppkvikkende effekten skal bli for svak, eller kanskje jeg bare er en dårlig kaffemaker, jeg kunne aldri vurdert å bli barista. Uansett. I dag trengte jeg den tjuktflytende. For første gang på evigheter har jeg nemlig forsovet meg - som i <i>virkelig </i>forsovet meg, faktisk i 1 1/2 time, og for aller første gang i historien fikk det ikke konsekvenser; alt jeg skulle tidligere på dagen i dag, ble avlyst, og jeg er tilbøyelig til å tro at det er meningen at jeg skal holde meg innendørs helt til jeg må ut senere i dag. De siste dagers hendelser har vært litt ugreie, kroppen har fått seg noen trøkk og hodet har enda ikke avvent seg feriefilteret. Jeg har fått mental støtte til å husje bort den dårlige samvittigheten for å ta litt fri fra alt (dårlig samvittighet er en vanvittig lite konstruktiv følelse uansett, men det det er kanskje derfor den kommer og tar meg - med innstillingen om å ikke gjøre noe konstruktivt mener jeg...)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Så. Selv om jeg i dag har gjort noe som for et år siden ville vært totalt motsatt, ja, egentlig helt umulig for meg å gjennomføre (forsovelsen altså) må jeg gjøre noe med denne rastløstheten og dette jaget etter å hele tiden <i>gjøre</i> noe. For straks jeg skjønte at jeg hadde forsovet meg kom panikkfølelsen, og når panikken ble slokket av beskjeden om at det ikke var noen fare likevel, dukket det opp en ny panikk; <i>hva skal jeg gjøre med timene frem til kl 15:00? </i>Jeg har blitt bedt om å ta livet mer som det faller seg, og jeg har brukt et halvt år på å prøve å finne en annen rytme. Selv om jeg ikke er helt i mål enda, har det vært lettere enn forventet å smått vende seg til noe annet, og det er ikke kun min egen fortjeneste. Faktisk har jeg vært umåtelig heldig i tiden etter at jeg flyttet og begynte på skole, og rytmen er radikalt forandret fra tidligere. Jeg er ikke sliten lenger, og jeg gjør ting annerledes; det som før var langt er kortet ned, og det som før var kortet ned er forlenget. Jeg føler at jeg har fått lagt til noen leveår med jevnere puls. Rytmen er en helt annen. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men fortsatt er jeg dårlig på takta; der jeg kanskje burde ha lagt til én ekstra, blir det ofte en halv, og omvendt, og nei, jeg vet at det ikke er meninga at jeg skal følge takta slavisk, om jeg ramler helt ut av det, vil det nok ikke skje noe verre enn at jeg må begynne på nytt. Problemet mitt ligger for eksempel i det med innhentinga, for det er ikke alltid man kan innhente noe. Tid for eksempel; har du ut-takta deg sjøl der, er det forbi. Også er det det med å skulle begynne helt på nytt igjen, kanskje til og med hoppe rett inn i en trefiredelstakt etter å ha slått seg noe jævlig. Det er ikke lett. Og det er ikke lett å glemme den forrige takta som gjorde så vondt at det bare måtte ta slutt, når man oppdager at det forsatt ligger noen fragmenter av støy i bakgrunnen etter den. Sånne takter må man bare kvitte seg med, gjennom flere omganger. Jeg gjorde det igjen i går. Kvitta helt.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og det å lage nye takter er ikke noe man alltid kan ta på stående fot. Kanskje er det nettopp det jeg burde jobbe mer med, skape nye istedenfor å forandre dem, eller finne andre måter å gjøre det på. Jeg kan trampe til nye takter, istedenfor å telle inni hodet. Det må jo ut av og til. Eller synes. Eller høres. Jeg kan til og med slå takter. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg skulle bare ønske jeg hadde litt mer talent for takt eller holde den lenge, og at det ble penere å høre på og følge enn hva det ender opp med å bli av og til. De siste dagene har jeg vært ganske i utakt, hvis man tenker over at det kanskje skulle vært vakkert og gjennomtenkt. Og kanskje skulle jeg vært flinkere til å lytte til den jeg ikke lager selv, en annens og min egen, den som bare er der, på innsiden av brystet mitt. Den straffer ikke seg sjøl for å ha bomma litt, eller hoppa over et slag, den forsetter som om ingenting har skjedd og forteller meg ikke hvor lenge den har tenkt å fortsette å holde det gående. Den bare gjør det helt av seg selv. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg skal nok bli flinkere til dette en dag (jeg lover, og det er viktig for meg at du veit det). </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og selv om jeg fortsatt ikke veit helt hva jeg skal gjøre frem til 15:00, så innser jeg at det er nettopp dét som er det fine med rytmeforandringer, for tida bli brukt til noe, uansett om det er fornuftig, stille eller dørgende kjedelig. Jeg fortsetter enten utvendig og innvendig, eller bare innvendig, jeg gjør det.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<div>
<br /></div>
</div>
</div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-51140921500394551182012-12-23T22:26:00.001+01:002013-01-09T22:18:18.083+01:00tenderpoints II. <span style="font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">Vi er </span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">ikke så langt </span><span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif; font-size: x-small;">fra sannheten</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">jeg graver pekefingernegla </span><span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif; font-size: x-small;">inn i lakken</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">du hviler albuene mot den sviktende</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">benkeplata T</span><span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif; font-size: x-small;">ynger vi kjøkkenet</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">på hver vår måte</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">finner jeg frem den billigste vinflaska</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">og det hender at vi spiser sammen</span><br />
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif; font-size: x-small;">De fleste gangene</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">møtes vi </span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">over nyvunnen</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">Kjærlighet</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">som for et øyeblikks tid siden</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">var flytende </span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">blir fast</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">det hender jeg angrer På at øya dine blir blanke da</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">men jeg klarer aldri å </span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">la være</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">å være</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">ikke så langt fra virkeligheten.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;">.til røde. </span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<br />
<br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<br />
<div style="text-align: right;">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
<div style="text-align: right;">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span>Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-70913433677082326102012-12-11T01:02:00.000+01:002012-12-11T01:02:50.655+01:00t-rex.fordi jeg ikke klarer å favne om det. <span style="font-size: x-small;">helt. enda. </span><br />
<div>
<span style="font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div style="text-align: right;">
<span style="font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div style="text-align: right;">
det mangla minst fire billige skopar i gangen og ei veske<i> jeg </i>personlig aldri hadde brukt.</div>
<div style="text-align: right;">
sminkesakene var borte fra hylla på badet, og når jeg åpna kjøleskapet var den inntørka agurken rydda ut. jeg hadde tenkt å ta den. kanskje vaske hylla. rene flater gjør det vanskelig for bakteriene å gro. jeg kommer faktisk til å savne deg.</div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
den første lukka døra helt, og jeg ble sjuk av hva som befant seg bak</div>
<div style="text-align: justify;">
den andre lukka den aldri igjen, og jeg ble sjuk av gjennomtrekket</div>
<div style="text-align: justify;">
når den tredje kom ringte jeg på og spurte om jeg</div>
<div style="text-align: justify;">
fikk lov til å bli med ut og leke, og jeg sa -</div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
jeg tør ikke se deg i øya på de bildene</div>
<div style="text-align: center;">
det er ikke deg</div>
<div style="text-align: center;">
du er ikke gul</div>
<div style="text-align: center;">
slim</div>
<div style="text-align: center;">
røde kanter</div>
<div style="text-align: center;">
og hul</div>
<div style="text-align: center;">
for jeg har hvert eneste pigment av deg</div>
<div style="text-align: center;">
fanga i iris</div>
<div style="text-align: center;">
-</div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div style="text-align: justify;">
</div>
<div style="text-align: justify;">
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-18932013033998750802012-11-30T23:01:00.002+01:002012-12-02T13:12:32.018+01:00hypokondrium. <br />
Jeg veit ikke hvor gammel jeg er, eller hvorfor jeg alltid greier å knyte skolissene på venstre sko så mye dårligere enn på den høyre. Jeg mistenker at det er fordi jeg som regel mistet tålmodigheten etter første skoen, og dermed evnen til å knyte lissene hardt nok på den andre da jeg var liten. Først høyre sko, så den venstre; kaninørene og huskeregla jeg ikke husker lenger. Jeg er høyrehendt og handler vel deretter, og jeg tror det er et etterslep, dette med slakkere skolisse på venstre sko, egentlig ikke noe annet enn en egenhet som kun er synlig for meg selv. Likevel føler jeg en viss tristhet over at min venstre sko agerer slik, det er som om den vil hjem igjen når jeg er ute og går. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.<br />
<br />
Det har skjedd at jeg har blitt nummen i nedre del av høyrehånda mi i det siste. Det skjer når jeg sover. Jeg våkner av at jeg ikke har sirkulasjon der lenger, lillefingeren er iskald, og fra håndleddet og ut i fingertuppen er jeg helt følelsesløs. Følelsen kommer tilbake etter en liten stund når jeg har ristet og knadd hånda godt, spesielt den nedre delen. Det har skjedd så mange ganger, nesten hver natt de siste ukene. Jeg mistenker at det er en vardøg, om fysiske vardøger finnes, og isåfall er jeg redd, for det er ingenting som skulle tilsi at jeg plutselig skal bli nummen. Jeg er frisk. Jeg har vært hos nevrolog. Alt er bra. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.<br />
<br />
Jeg har tenkt over muligheten for at skjelettet mitt lager flere osteoporotiske lyder enn andres til tider, om jeg kan kalle dem det. Og jeg vet at det skjer for flere når de strekker seg, men dette er utenom morgenstrekken. De hule knekklydene kan plutselig oppstå lenge etter at jeg har stått opp, langt forbi den tiden hvor kroppen enda er i dvale og mangler blod og varme for å fjerne rustet i muskler og ledd- bare ved at jeg beveger meg litt. Jeg har hørt at det ikke er annet enn at lydene stammer fra knokler som glir mot hverandre, at det er der den ekle påminnelsen om at jeg er et produkt av biologisk materie kommer fra. Anabol og katabol, oppbyggende og nedbrytende på samme tid, mest nedbrytende. Jeg blir eldre og trenger mer luft. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.<br />
<br />
Det er så rart å tenke på at man ingenting vet om så mange ting som foregår rundt seg av vitenskapelige fenomener, men at man vet at man har noe som heter hukommelse og at den kan deles inn i to; langtidshukommelse og korttidshukommelse. Jeg veit at jeg haler ut langtidshukommelsen, og selv om jeg burde vært fornuftig og ledd bort alt sammen, skjøvet signalene ned i sokkeskuffen, sies det at hukommelsen blir påvirket av følelser, og at dette har en hensikt fordi hukommelsen kan manipuleres av følelsene som inntreffer i etterkant av selve minnet. Jeg skjønner ikke hensikten, men jeg skjønner hva jeg gjør. Jeg trodde minnet var et øyeblikk, adskilt fra kjøttet, blodet og beinmassene. Det var du som elsket å gå. Ville gå langt. Alltid lenger enn alle andre. Og du bruker ikke sko lenger, hendene dine vil aldri føle noe mer, og kroppen din er blitt til støv. Du beveger deg ikke, føler ikke, er ikke.<br />
<br />
<br />
Når jeg lukker øya er det ikke det at jeg ikke ser deg, jeg ser deg bare så dårlig. <br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-48469107521693057182012-11-07T00:46:00.003+01:002012-11-07T11:19:46.172+01:00ord fra den som ble igjen. <div>
<br /></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Det er ikke alt jeg fikk gjort. </span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg skulle tatt oppvaska. Jeg pleier vanligvis å ta den så fort jeg er ferdig med å spise. Det finnes ikke noe verre enn å vente for lenge slik at brødsmulene tørker på tallerkenen og faller ned på gulvet rett under kanten på benkeplata når jeg etterhvert løfter dem mot vasken for å skylle dem av. Jeg krøller tærne i grøss bare ved tanken på hvordan brødsmulene knitrer når de sprekker mot undersiden av føttene mine fordi jeg trør i dem. Derfor pleier jeg å ta oppvaska så fort som mulig. </span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Det er ikke alt jeg kan få.</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">- Det er visst ikke slik at man har krav på å få høre musikken man vil, eller hvor høyt den påsatte musikken skal spilles selv om man betaler dyre penger for en taxitur. Sjåføren er av utenlandsk opprinnelse, har en bart jeg aldri ville anbefalt noen og snakker til meg på inn- og utpust som om han må spare på omtrent alt oksygenet i verden. Som om det ikke var nok at han har det travelt med å svare meg når jeg spør, så sier han relativt lite - ikke engang et blikk i ryggespeilet. Jeg lurer på om han mener at alle ord burde forbli usagt, eller om han er slik til vanlig. Han vet hvor jeg skal. Jeg personlig ville sagt noe om jeg var i hans sko. Men kanskje er det en skikk, og om så er, så er det en meget uhøflig en. Kanskje han har problemer med å forstå hva jeg sier, man vet jo aldri med sånne. Dessuten er han mye yngre enn meg. Hva vet vel han om disse tingene. Jeg antar at er ille berørt siden han vet hvor jeg er på vei og jeg føler at jeg må tilgi ham for å ikke være en bedre lagspiller. "Behold vekselen. Takk"</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Det var alt jeg greide å si.</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Der oppe ville nok hvem som helst gjort en bedre jobb enn meg. Butikkdama på Coop Obs supermarked for eksempel. Jeg er sikker på at de endeløse køene i lørdagsrushet har gitt henne nok av blankpunkter i sinnet til at hun har kunnet fylle dem med poesi. Eller at den ene veiarbeideren med tynnslitt hestehale som nærmest har fungert som nabo, iallfall mellom 07-17 i et halvt år utenfor leiligheten, kanskje ville hatt noe å komme med som både var storslått og forbausende godt sagt. Jeg tar av meg hatten for de talentfulle menneskene som kan ta ting på sparket. Sånne som ikke blir redde i store forsamlinger og ikke prøver å se for seg alle nakne (ikke at jeg prøvde det nå, det ville kanskje vært litt for gæli') for å lettere å kunne rette fokuset bort mot den enorme frykten for å dumme seg ut. Jeg tror jeg har dummet meg ut hele livet, jeg. Og det var det jeg sa. "Behold vekselen. Takk. Jeg tror jeg har driti på draget" Det sa jeg.</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Det var ikke mer å gjøre med det.</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Når jeg tenker tilbake på det, så føyer det seg inn i rekken over hvordan dette livets trivialiteter ender med å spille deg et lite puss når du tror du har fått taket på det. Jeg trodde jeg kjente dette med liv og ikke-liv, og forskjellen mellom dem ganske godt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde gjort dette før når jeg stod der oppe og snakket til forsamlingen. Jeg er ikke hva jeg en gang var, og kanskje var jeg ikke det helt store den gangen heller. </span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Det jeg husker.</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Vi stod ved benken og vasket opp; jeg vasket, du tørket. Mellom oss ble det aldri ytret de helt store ordene når vi stod sånn, men en dag etter middagen falt det meg inn å fortelle om noe jeg egentlig trodde jeg allerede hadde fortalt og som du kanskje hadde glemt. </span><span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">Du foretrakk ikke en mine, men du så på meg- lenge, og så lukket du øynene. Du må ha bestemt deg for å tilgi meg for det, for du tørket resten av tallerkenene og feide smulene av benkeplaten med hendene og kastet dem i bosset. Jeg husker at du samme kvelden lot glasset du hadde drukket appelsinjuice av, stå over natta. Om morgenen var glasset grått og hadde appelsinfjør på innsiden. </span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">Det jeg vet.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">Burde jeg visst for lenge siden. Jeg skulle tatt oppvaska før. Jeg tør ikke tenke på h</span><span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">vor mange brødsmuler som finnes under benkeplata på kjøkkenet.</span></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><br /></span></div>
Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3956019509865230014.post-14214356305193711092012-10-30T00:14:00.000+01:002012-10-30T00:15:10.046+01:00morning light forgives the night so please stay until I see another day <span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">huden brenner under dyna, jeg har føttene i lava og brystet i sentrum av sola - jeg drømmer ikke om å reise noen steder, jeg har det fint her jeg er nå. jeg trodde jeg skulle få frost i kroppen, jeg trodde blodårene skulle føles som pimp-is når jeg la fingrene på underarmshuden for å finne puls, jeg trodde det skulle være umulig for meg å bevege meg naturlig, at jeg ville gå med klaprende, lattermilde beinstrukturer under meg og at den eneste utgangen på en gatelangs nattevandring ville være å etterlate et varmt avtrykk av en trist maske i asfalten. men jeg har tatt feil. jeg har blitt innendørs. jeg har ikke stengt meg selv ute og sagt at det er min natur å gå min vei - ustanselig. jeg har holdt kjeft, beholdt en dødfødt sommers ettervarme på innsida og satt meg ned. det å sitte ned; jeg veit ikke om en levende sjel som får meg til å gjøre noe jeg ikke går med på lenger, andre enn meg selv, og samtidig føler jeg meg snytt av min egen autonomi. det er noe hemmelig over å sitte alene i mørket når utenformørket er dempet av rå, lammende snø. her hvor jeg er, er det nemlig mørkest, og jeg har det fantastisk selv om jeg alltid vil ha kalde hender.</span><br />
<br />
<br />Sabrina Gjerstad Nielsenhttp://www.blogger.com/profile/02397158160412912976noreply@blogger.com1