jeg er tilbake i byen som var min,
og kjenner ikke ordentlig etter
før jeg minnes hyl og grin
det knirker under skoa, jeg går i tretten graders kulde
og klæra de skriker etter noe annet av det ulne,
kirkespira bukter seg som om de etterligna dalí
hadde ikke brua vært der, hadde det blitt fali' -
minst én mann har daua idet han pissa over rekka
og det var ikke etter den første pilsen som blei jekka
tenk på de døde de finner i vann,
fulle av fisker, søppel og sand,
jeg har alltid kjent på min dødelighet her,
mulig det skyldes at jeg kjenner de fleste
eller om det er fordi det er her sjela mi er
jeg dveler sjeldent lenge ved kjipe og gamle ting,
men i dag stoppa jeg rett utenfor
den gamle inngangen din
kikka inn vinduet for å se om det kanskje var du,
men det eneste jeg så var en skygge som ville snu
- jeg tror det var den gamle mammaen din
og jeg trassa videre til byens frosne elveleier
fulgt stiene som har blitt større enn dem pleier
jeg går i gatene, later som om jeg eier dem som før
leiker vaktmester for boligene feier for min dør
danser klassisk sikksakkkosakk mellom fortau og vei
leiker med tankene om at bilene tar livet av meg
jeg eier ingen beskyttelse, og jeg er ikke laga av mot
det eneste som noen gang har tatt meg, er faenskap og skrot
og innerst i dette rommet, i utkantstrøka som er meg,
finnes det ei planke som brenner - og på midten 

der står jeg