du trekker frem gode historier for å minne den andre på hvor fint det var; selv om at du vet at den andre har bestemt seg, bare ikke funnet de riktige orda for å si det, snakker du fra fra det mest åpne og ærlige inni deg, hører deg selv fortelle med en innsikt du ikke fatter hvor kom fra eller hvorfor den ikke kom noe tidligere,- og bare dét i seg selv er nok til å ta seg en velfortjent runk til, for mere usaklig og sjelerivende opplegg skal man faenmeg lete lenge etter, og da er det sinnssykt bra jobba å finne på noe som kan benevnes med fornuftige fortegn i en sånn situasjon; men du holder henda for deg sjøl, hardt samla i fanget gjennom en stødig monolog, prøver å låse den andres flakkende blikk og samtidig prøve å finne flere gjennomtenkte ord som måtte henge på ei dørlist eller gjemme seg i ei parkettflis, og er istand til å overkjøre hver eneste negative tanke den andre måtte ha, og du unngår å grine mens du gjør det, merker en avmålt respekt - enn så lenge, og registrerer samtidig hvordan tankene opererer i tusentalls størrelse da du plutselig tenker på hvilket tog du er nødt til å ta til legen i morgen for å få skikk på denna skulderen, og hvordan det egentlig blir med gåturen etter en lang dag på jobb. og på denne måten unngår du å få med deg for mye av den kjipe reservasjonen som mørklegger ansiktet til den andre slik at du ikke lenger har det klart for deg, du er som en kakerlakk- vekker avsky hos den hysteriske kjerringa på kjøkkenet som tror du kan leve for evig og utstå en atomkrig, men det du helst ønsker er å krype lengst under kjøleskapet, trygt dekka av jevn motordur og sildringa til termostaten, bli værende i det samme mørket, knuge noe av støvet den andre må ha lagt igjen der inne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar