fredag 9. februar 2024

barbiegirl 29.01.2024

snøføyk og frostrøyk 
alt som er kaldt gir deg alt
du trenger for å pushe deg videre

og du går der og setter ord på
tenker det hadde vært fint å
vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden

for du går jo bare på kjente veier 
alle de som egentlig ingen eier 
og det nok en sjanse for at ingen finner deg
(selv om du ville)

og du går som du alltid går
du trår og du trår og du trår
forbi busker og vekster som igår

islagt og kuldematt 
kinna stivner av gamle minner
som setter seg i skjelettet når du trør

og du går der og lurer på
tenker det hadde vært fint å
vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden

og at de syntes det var litt skummelt
at du skulle gå sånn

helt alene





torsdag 28. juli 2022

internettarkeologen


hva skjer
om jeg plutselig skulle dø nå

hvem stenger profilene mine
melder meg av nyhetsbrevene
sletter mailkontoen
informerer internettfamilien
om at jeg nå må forvises

tenk om
noen, 
en eller annen tilfeldig 
eller glemt
hadde gjemt meg 
i en pixel 

en som aldri klarte å si at vi
burde snakka ordentlig sammen
gjennom hardware, software
selve kjernen
muligheten for å reebote alt

kanskje teit
men det ville vært nok
til at jeg hadde lagt meg langflat 
bak tastaturet, trukket ut kontakta
for å finne eteren i meg- og deg 

glemme @lle andre





Vingje

 Den dag kjem aldri


bladene blinker som
frostdekte reflekser

at eg deg gløymer

jeg svinger inn til 
det trangeste i skogen

for um eg søver

vrenger av genseren
knepper opp buksa
 
eg um deg drøymer

natta støter mot huden
går langsetter steinene

Um natt og dag er du like nær

trår barføtt gjennom vannskorpa
ned til brystet 

og best eg ser deg

som ei mager hinne mellom 
bunnfall og grums

når myrkt det er

blir jeg moden
faller jeg ned

onsdag 12. juni 2019

blaut


over vindusfilmen flyter ruglete dommedagsskyer forbi mursteinsblokkene
det er juni, effektive 10 grader og sommerbittert regn er på vei
jeg lurer på om det hadde vært bedre om jeg ikke hadde utsyn i det hele tatt
eller om jeg skal slutte å stole på nyhetene
heller bli en indianer og stole på at kvister finner vannårene
at jeg kan bli en spirituell fisk om jeg vil
og trives med rollen

tirsdag 11. juni 2019

den tvilsomme

hun takka nei til
beroligende
og kjørte heller bil
med halvt nedrulla vinduer 
resten av året 

torsdag 22. mars 2018

supernova

i ei fuktig gråsone
sprella vi med åpne flanker,
spleisa våre varmeste tanker
rørte sammen svart og hvitt
med paradiskritt,
og du putta fingrene langt inn i kjøttet
fant meg dypt i orgasmerøkket
med lukta av deg i det hudnære selvet
rista jeg ikke av meg støvet etter skjelvet
og har streka opp avrisset av oss
som ser ut til å overleve, til tross
jeg hopper meg stadig merkbart svimmel,
uten rammer i en slags feromon vrimmel
holder meg oppreist på ett bein av gangen
vil stå stødig, men motstår trangen
forsøker å kaste steinen lenger
håper jeg kan hoppe det jeg trenger
for å etterlate meg et hvitpudra slør
akkurat som tåka til stjernene som dør





fredag 9. mars 2018

en astralreisendes bekjennelser;

jeg dro en omvendt fugl føniks og tok ei rikosjettmanøver for ikke å treffe den gamle kjente askesmaken - midt i et teatralsk svalestup, hvor jeg med brystet som tyngste punktet, suste ned mot vannskorpa med et stadig stigende knusningspotensiale lurte jeg på om G-kreftene etterhvert ville ta knekken på nakken før huet eventuelt ville eksplodere ved sammenstøtet- om jeg ville få kjenne på en behagelig lammelse før døden; et sørgelig men behagelig sedativ, og om det kanskje ville være mulig å se seg sjøl litt utenfra dersom øya ikke ble knust og bare havna litt på sida av kroppen under selve ødeleggelsen. det kunne vært veldig interessant med krever for mye hjernekapasitet. så begynte jeg plutselig å tenke på alle menneskene i livet mitt og små fule fata morganaer kom hoppende ut av skumsprøyten på toppen av de ørsmå bølgene under meg - alle kjempa for sin rett for å fortelle historien som de hadde delt med meg, for så å rulle videre og produsere større bølger ganske så raskt; både våtere, vakrere og mer æresridd enn noen av de andres, eller forsøke å danne heftigere undervannsstrømmer, slike man ikke egentlig tenker på at finnes når man ligger på strenda, innolja i ei tropisk aroma av uvitenhet, dovenskap og naturkreftstridige drømmer; baby, we're so cool. bortsett fra at de aldri har sett ei jente komme gråtende opp fra stranda fordi faren ble tatt av havet i forsøket på å redde sønnen sin, og heller brukt disse strømmene til å kjenne på litt ekkel kiling når de går til vannet endelig rekker dem til magen, og derfor går opp til strandkanten igjen, står stille og lar føttene plantes, graves og eroderes mer og mer ned i sanden, fordi det å stå støtt og glane utover horisonten  er bedre enn sjansespillet, naturkreftene i oss, trangen til å holde pusten og la seg flyte motstrøms, rive opp huet på en korall og blø som ei undersjøisk vulkan. og jeg holdt derfor tettere om meg selv, lot som om kroppen ble til et stort (og vitenskapsmessig helt på trynet,) stykke tungt og tørst papir- hvor hele livshistoria slet seg og flagra avgårde med motstandsvinden som fargesprakende konfetti -  spitfirenebbet begynte å ta fyr og svi som et sint lite helvete, alle farger ble til fart, hjelmen føltes  trang og organene sang drukningsmelodier. mens kroppen skreik etter å nå målet, et usynlig punkt i en umerkelig bølge med bred kant og landingsflate, kom jeg tilbake til det både jeg og mennesker deler til felles men sjelden benytter oss fornuftig av, for plutselig kom jeg til å tenke på om det  ville være en minimal sjanse for at der, midt ute på havet, ville være noen til å se denne kamikazeoperasjonen? og ville de tatt seg bryet med å plukke opp restene av meg eller la meg bli til fiskemat og bånnslam? mens jeg så for meg hvilket svare strev dét ville vært; med beinpipestilker, gåsehud og småfjær spredt på kryss og tvers i et ganske grått og opprørt hav, mista jeg plutselig all frykt for å ikke finnes mer - jeg har nemlig lært meg å fly, men jeg har lært meg å sveve enda bedre, og jeg vil aldri være ensom.  

mandag 22. januar 2018

jeg er tilbake i byen som var min,
og kjenner ikke ordentlig etter
før jeg minnes hyl og grin
det knirker under skoa, jeg går i tretten graders kulde
og klæra de skriker etter noe annet av det ulne,
kirkespira bukter seg som om de etterligna dalí
hadde ikke brua vært der, hadde det blitt fali' -
minst én mann har daua idet han pissa over rekka
og det var ikke etter den første pilsen som blei jekka
tenk på de døde de finner i vann,
fulle av fisker, søppel og sand,
jeg har alltid kjent på min dødelighet her,
mulig det skyldes at jeg kjenner de fleste
eller om det er fordi det er her sjela mi er
jeg dveler sjeldent lenge ved kjipe og gamle ting,
men i dag stoppa jeg rett utenfor
den gamle inngangen din
rundt hjørnet kikka jeg inn vinduet for å se om det kanskje var du
det eneste jeg så var en skygge som ville snu
jeg tror det var den gamle mammaen din
og jeg trasser videre under sylkvasse tapper
av frosne elveleier
som har akt og reist seg alt for langt - blitt større enn dem pleier
jeg går i gata som jeg eier den og det som er i'n
leiker vaktmester for boligene og eier som et svin
danser sikksakkkosakk mellom fortau og vei
om du ikke har prøvd, må du ta livet av meg,
jeg bruker ikke beskyttelse, jeg er ikke laga av mot
det eneste som noen gang har tatt meg, er faenskap og skrot
for innerst i dette rommet, av utkantstrøka som er meg,
finnes det ei planke som brenner - og på midten står jeg,

tirsdag 25. april 2017

når du skjønner at det er i ferd med å nærme seg slutten

du trekker frem gode historier for å minne den andre på hvor fint det var; selv om at du vet at den andre har bestemt seg, bare ikke funnet de riktige orda for å si det, snakker du fra fra det mest åpne og ærlige inni deg, hører deg selv fortelle med en innsikt du ikke fatter hvor kom fra eller hvorfor den ikke kom noe tidligere,- og bare dét i seg selv er nok til å ta seg en velfortjent runk til, for mere usaklig og sjelerivende opplegg skal man faenmeg lete lenge etter, og da er det sinnssykt bra jobba å finne på noe som kan benevnes med fornuftige fortegn i en sånn situasjon; men du holder henda for deg sjøl, hardt samla i fanget gjennom en stødig monolog, prøver å låse den andres flakkende blikk og samtidig prøve å finne flere gjennomtenkte ord som måtte henge på ei dørlist eller gjemme seg i ei parkettflis, og er istand til å overkjøre hver eneste negative tanke den andre måtte ha, og du unngår å grine mens du gjør det, merker en avmålt respekt - enn så lenge, og registrerer samtidig hvordan tankene opererer i tusentalls størrelse da du plutselig tenker på hvilket tog du er nødt til å ta til legen i morgen for å få skikk på denna skulderen, og hvordan det egentlig blir med gåturen etter en lang dag på jobb. og på denne måten unngår du å få med deg for mye av den kjipe reservasjonen som mørklegger ansiktet til den andre slik at du ikke lenger har det klart for deg, du er som en kakerlakk- vekker avsky hos den hysteriske kjerringa på kjøkkenet som tror du kan leve for evig og utstå en atomkrig, men det du helst ønsker er å krype lengst under kjøleskapet, trygt dekka av jevn motordur og sildringa til termostaten, bli værende i det samme mørket, knuge noe av støvet den andre må ha lagt igjen der inne.

tirsdag 20. januar 2015

vill og redd og i villrede av gammel vane.

jeg drømte så varmt i natt. om mamma. om å løfte henne varsomt over, akkurat som i wenche mühleisens bok. vi var på hytta i nordland som nå hadde innlagt strøm og et lite anneks. det var meningen at jeg skulle sove i annekset, og at mamma, som bodde i hytta, hadde meg på besøk. jeg trivdes godt i annekset. hadde gjort det ordentlig til, rydda og redt opp sengen med lappeteppe og rene klær til senere. først skulle jeg kjøre en tur. det var blitt kveld. mamma skulle ta seg en lur og jeg skulle sjekke bygdelivet. jeg kjørte fort opp de glatte, bratte bakkene, kjørte som en villstyring og byidiot opp i de farlig, bratte fjellene, rett inn i en militærprotesjé, rett inn i en folkemengde, svingte raskt ut igjen og følte meg ferdig med å råne. "hva er det du gjør?"

da jeg kom hjem til hytta igjen (etter å ha kjørt meget, meget sakte og lekt med forskjellige gir og glatte partier), var mamma trøtt. jeg aner ikke hvor pappa var, eller om jeg egentlig hadde en pappa i det hele tatt. det føltes ikke sånn. mamma trengte ikke å fortelle meg det, men MS'en var nå langt fremskreden og hun var bekymra for at hun ikke kunne klare å bo på hytta lenger. "det ordner jeg", sa jeg selvsikkert. hun nikket trøtt. jeg hentet en stor pille etter hennes ønske, det var en som skulle hjelpe musklene til å slappe av fordi hun hadde vondt. det gjorde meg trist. jeg var jo så våken. så lei meg for at jeg måtte være alene hele kvelden. men hun fikk pilla.

før hun visste ordet av det begynte hele kroppen å svikte. det var såvidt hun fikk reist seg opp, støttet seg til bordet før hun begynte å segne om. jeg hentet henne kjapt, fikk den ene armen hennes over skulderen og hjalp henne inn mot soverommet. rett ved senga orket hun ikke mer og falt sammen som over meg. men jeg var så sterk - brukte begge hender og løftet henne over meg og opp i fotenden. jeg halte og dro i henne til hun lå rett. hun sovnet med en gang jeg la dyna over henne.

jeg satte meg på en stuebordsstol og så tv- skjermen flimre i øyekanten. vegguret overdøvet lydene fra skjermen, og jeg syntes det ble så uutholdelig å sitte der uten selskap. jeg gikk inn til henne, la meg ned ved siden av, hadde så lyst til å holde rundt. gjør man sånt med mammaen sin? jeg hadde aldri gjort det før, turte ikke, ville, strakk forsiktig ut armen -

våkna.

ved siden av meg ligger kjæresten min vendt fra meg slik som henne. skulle ønske jeg visste bedre nå, gjorde bedre nå, enn like før hun ble borte fra meg.

lørdag 25. oktober 2014

flinke piker og friksjon(skrefter).



har du prøvd å tre en anorakk over huet,
hvor skuldra er sydd for smalt
nakken føles bøyd
mellom kragestoff og åpning,
overkroppen snøres sammen
av midtsømmen under armene
og du står der som et
fugleskremsel med bøyde jakkermer i været

skulle ønske noen kunne hjelpe
deg ut igjen,
du må vrikke deg nedover,
håpe stoffet er mjukt nok
til at du glir greit igjennom
at du slepper å få et hysterisk anfall
at det ikke ligger ei vrengt fille
igjen på gulvet.



onsdag 30. juli 2014

stakitt.

vi må finne mer trivielle ting å
krangle om, skaffe oss barn, skape
familie, seile vår egen fellesskapssjø,
finne andre måter å føle på, gi
klemmer, gi rom, ikke gråte for annet
enn dåp og død
vi må ødelegge dette uløselig knyttet
til hverandre
det blir for mye
oss to
hver for oss


mandag 30. desember 2013

i det nye,

vil jeg prøve å 
anta mindre, 
erfare mer,
la tvilen komme til gode
før
huet sprenges av dytopiske
fantasiriker,
ikke forsøke å 
forandre det
uforanderlige, kanskje
bruke 0 energi på det
i det hele tatt? (haha).
bruke humor, ikke bare 
latterliggjøre svakheter
eller ironisere over andres
ikke bli et bedre menneske
nødvendigvis,
for jeg må bruke babysteps
på veien mot
selvrespekt - først,
kysse mer, elske mer, 
omfavne mer, ikke bare 
mennesker, men det gode,
være mindre redd,
helt konkret
gjennomføre, ikke bare gjøre for å "gjøre" v    i     a  
fastsatte mål;
få den forbanna A'en i helsepedagogikk,
gjennomføre praksis uten angst for hva som
foregår andre steder,
reise til minst to forskjellige land,
prøve en full spabehandling,
finne en gammel venn,
få skikk på bikkja, 
samle inn penger til elefantfondet,
kanskje bytte jobb, om den jeg har
sliter meg ut,
rydde i gamle esker, gjøre pappa glad (i samme slengen),
fortelle enkelte personer hvor skapet skal stå, det er på tide 
skal jeg ikke forhaste meg selv og si at et firetall istedenfor tretallet bak 201 
egentlig utgjør en forskjell i prosessen livsomveltninger
i det hele tatt, det bare føles sånn selvfølgelig.
jeg skal ha det bedre,
det må jeg.








torsdag 19. desember 2013

Dette får stå navnløst.


Jeg er 27 år gammel, og det er snart 5 år siden mamma døde. Det er trist hva det har blitt til, og jeg vet at det vil bli vanskelig å unngå at skrivingen min tar en helt annen vending. Det blir mer personlig, dagbokaktig, bloggaktig (bare ordet "blogg"gjør meg lett kvalm). Kort oppsummert; utleverende. Og det var egentlig ikke dit jeg ville. Jeg ville skrive mine erfaringer inn i noe som kunne oppleves, leses og gi positive eller negative inntrykk- ikke være en rein tirade av meg sjøl og mitt vissvass. Det er ikke kunst. Men det er ikke mye som er kunst for meg lenger. Jeg føler at jeg har mista det, og det får være helt greit, jeg kan ikke pine meg sjøl for det også. Dessuten er det egentlig greit å ha en utleverende, sjølkritisk blogg. Akkurat nå. Jeg antar at de fleste som pleide å lese bloggen min har slutta. Det ble lenger og lenger mellom innleggene, og innleggene mer og mer innholdsløse (verdimessig). Det er greit. Det er helt greit at jeg kan skrive noe bare for å formidle noe, selv om det er banalt og jeg føler det går ut i ingentinget.

Jeg bladde litt i arkivet for en stund tilbake, og fant ut at mange av bildene jeg har linket til er borte. Det eneste som står igjen er svake, halve rammer, eller en liten firkant med tegn inni. Det føles foreldet, og det er en fascinerende tomhet ved det hele. Jeg undres over om det finnes internettarkeologer, det hadde vært spennende å se hva de hadde klart å børste frem. Men tilbake til bildene. Hadde bildene vært i en bok, hadde de kanskje blitt borte på en annen måte; glemt, makulert, eller streka over. Her er de bare fjernet. Det føles som en profeti, noe av det jeg har gjort her inne står igjen som halvblanke rammer av noe forgjengelig som raskt nok vil bli borte uten at jeg legger merke til det. Skrifta består riktignok, og det er vel det viktigste, likevel finner jeg en trøst i at noe bare kan bli borte, som om tanken aldri har eksistert eller fått livets rett, og dermed ikke måttet opphøre heller. Det hadde vært deilig om det kunne vært slik, uten at jeg skal bli helt metafysisk nå.

Så jeg kan konkludere med at jeg og til synes det er greit at ting bare blir borte. Mamma. Det var ikke greit. Stresset, kvalmen som kravla opp i halsen, bak ørene, og over i panna før det trakk seg bak i nakken og klistra seg rundt hjertet bakfra. Ikke greit. Mamma er borte for alltid. Angsten tilbakevender. Jeg kjenner på meg at nye søvnløse netter er i anmarsj. Søvnløse netter går greit i en kort periode, men de varer alltid lenger, og da begynner de å fortære det som er oppegående i meg, og når jeg endelig faller til ro igjen, er det noe som er ødelagt, et nytt irriterende tankemønster som har festa seg. Jeg er utrolig treg om å prosessere ting, og når jeg må ta stilling til noe jeg er usikker på, må jeg først dulte tilbake, kjempe frem fornuften og deretter ta til ordet eller handle. Men sånt er det aldri tid til når man står der og noen krever et svar. 

Det mest skremmende er mangelen på trygghet. Jeg tror, uten at jeg er sikker på om det er tida som gjør det, eller en faktisk målsetting, at jeg har bestemt meg for at jeg har to alternativer her i livet. Det kan gå to veier; jeg blir forelder, gift og hele den pakka som medfølger av konformitet, uten at jeg ironiserer over den type livsførsel overhodet. Eller; jeg velger, enten ved å være nødt til det, eller ta et oppriktig, selvransakende og ærlig valg, å være alene og ty til ordene. Det er store usikre elementer  ved begge valgene, og jeg undres over hvorfor jeg aldri klarer å forene disse to tankene (ved å utelate ensomheten og bare skriver), men jeg føler at disse ulike valgene er forenlig med hverandre. Det er hensyn som må tas i dem begge. Men jeg fungerer ikke som et oppegående menneske i min nåværende posisjon. Det er for mye usikkerhet. Det siste valget er det enkleste å styre selv. Det første er sterkt avhengig av en annen, og uavhengig avhengig og hengiven som jeg er, blir dette et ganske schizofrent opplegg. Det bør forresten legges til at jeg er komfortabel med ensomhet. Så fremt jeg har valgt den selv.

Når jeg ikke føler trygghet blir jeg redd. Når tryggheten jeg føler betinges av en annen, er det veldig vanskelig å eksistere sånn nogenlunde. Mine rammer for trygghet er noe jeg ikke helt har klart å definere selv enda, og mennesker er ufeilbarlige. Jeg har stort sett alltid måtte leve med usikkerhet, og selv om jeg vet det ikke kan gis garantier for noe eller noen, forbeholder jeg meg retten til å mene at løfter kan gis og at løftene også burde inneholde en sikkerhet om at løftene etterfølges så langt det lar seg gjøre, ellers er det vel ikke et løfte. Jeg trenger å vite at noen er villige til å seg bryet. Jeg trenger å høre at det er ment til å være, hvertfall slik at man tror på det selv. Jeg trenger å høre et det er oss, ikke et du og et jeg, om jeg skal finne noe hjelp til å ta et valg. Istedenfor å frykte at jeg kaster bort tiden, ville jeg kanskje kastet bort tiden mer tankeløst. Latt livet flyte og bare følge det. Ikke misforstå, uansett hva jeg gjør for meg selv, så vil jeg ende opp et godt sted. Det tror jeg på. Men jeg tror også at de valgene jeg ville tatt som et tryggere menneske, hadde staket ut riktig retning uten vinglepetteriene og de gjentatte feilskjærene,fordi jeg hadde hatt noe å forholde meg til. Nå høres det kanskje ut som jeg hadde tatt til takke med hva som helst, så lenge det hadde lagt føringer for livet mitt, men det er ikke det jeg mener. Jeg mener bare at det ville vært mest ærlig av de som er mine nærmeste, å forklare meg hva de mener med å være i livet mitt, på lik linje som jeg må definere min agenda for meg selv. Jeg har så smått begynt, både til de som allerede er der, og litt for meg selv. 


Til deg; jeg føler at du er sur på meg, og jeg har prøvd å ringe deg flere ganger. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, som regel er det et eller annet jeg burde ha forstått og så er jeg for sein om å forstå det, og så blir alt dumt. Deg, du tar meg alltid inn i varmen igjen, men jeg vil at du skal vite at jeg er kjappere om å forstå det om du ikke er så stille og plutselig eksploderer før du tar meg inn i varmen igjen. Imma' slow learner. Vær tålmodig med meg, jeg er faktisk glad i deg. Min utilstrekkelighet på enkelte områder er svakheter som antagelig alltid vil være der, og kan du ikke leve med dem, er det helt opp til deg hvordan du vil forholde deg til dem.

Til du; Jeg føler meg tryggest når du plutselig stryker meg lett på ryggen fordi du ser jeg støver rundt i et mentalt stresshjørne. Jeg føler meg tryggest når du holder litt rundt meg før vi sovner. Jeg føler meg tryggest når du ikke avviser mine forsøk på kjærlig og positiv oppmerksomhet, for da veit jeg at du har forstått meg. Det er så viktig for meg.

Til meg; Det kan hende at du må leve med denne utryggheten ganske lenge, og det kan hende du aldri vil oppleve at du har tatt de riktige valga eller funnet den riktige flyten. Det er OK. Du må bli flinkere til å være fornøyd, mindre kritisk, anerkjenne at enkelte tider er fantastiske, og andre ikke. Og du, vi vet begge to at du kommer til å dø en dag, og at det er det tryggeste løftet du har blitt gitt. Det løftet foreldes ikke, og det inntreffer med sikkerhet en eller annen dag. Vi vet begge to at du håper du blir gammel før løftet innfris, at både du og deg og alle de andre, har fulgt deg hele veien så langt de kunne etter beste evne, og at andre løfter vil bli gitt. Uten anger. 




mandag 18. mars 2013

om å besøke ensomheten under holmenbrua flere år etter.

det er den tida med
nedpissa, nedklinte og kranglegrå hjørner
hvor vi var bløte og kyniske om hverandre
fekta med ostepølser og beger med brus i lufta for
barnslige årsaksforklaringer
i mangel på beksvart himmel og stjernebilder som kunne forstumme,
selv om de kanskje var der, bare ikke om sommeren,
jeg var ofte for drita, og mata måkene
som skreik over hodet på meg med den siste ekle snabben
når de endelig våkna med sine vante lidelsesskrik
og edderkoppene brukte nettene
som trampoliner i vinduene på brua,
tok jeg av meg skoa og gikk sommerdagen
avkjølt i møte med ketchup mellom tærne,
vel vitende om at min allerede var over; for såpass visste jeg.
og de gangene jeg satte meg og grein under holmenbrua
- ikke fordi jeg ikke nakenbada eller ikke dro med de andre på naschpiel eller noe,
men fordi jeg ble igjen med deg og visste at vi skulle reparere
vennskapet og deretter kjærligheten
ved å sitte på den røde benken med skjellsorda og
horenumra rissa inn i bordplata, igjen og igjen,
flere ganger, helt til jeg ikke ville mer, gjorde opp for oss,
tilga alt det utilgivelige, da
visste jeg at jeg selv ikke inn i fremtida ville forstå
om dette var normalt eller ikke, om det noen gang blir riktig å tenke
at alle har gjort det samme som meg, om jeg kan forvente
eller håpe at det ikke bare er meg, som føler det sånn som jeg gjør
så mange år etter.










onsdag 13. mars 2013

"vårkveld i mars"



Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
-Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

- Inger Hagerup. Hvem ellers har vel diktet det vakrest?

mandag 11. mars 2013

kløe.

om jeg kunne så skulle jeg
nulla ut selve bevisstheten 
som må ha misforstått
for den har danna en koalisjon mellom ordene
ved å kutte vekk en 'e',
og det funker jævla dårlig
(med mindre man kanskje hadde lagt den til helt på slutten for da betyr det at jeg ikke hadde vært aleine, og kanskje jeg kunne fått hjelp til å rydde opp i min egen;
selvbevissthet).

må jeg legge til e'en andre steder;

elskE
delE
..


og jeg kommer ikke på flere.

jeg må ha hjelp til å enten dele opp ordet igjen eller legge flere plussord innunder betydningen av hva som rører seg inni hodet mitt.

så. hjelpE?







fredag 1. mars 2013

De gangene jeg ikke greier å huske det som fint.




Den følelsen hvor stikket kommer fra undersiden av magesekken og stritter opp i håret i små nervestråler når skosålene slipper isen og ryggvirvelen knyter seg sammen i et reaksjonssjokk; å bli bevisst sin egen dødelighet eller at veien mot aldring er konstant. Jeg blir bare mer og mer benskjør jo mildere været og vårtegna blir - for selv om isen fortsatt ligger tjukt, forandrer den sin form fra trygg til usikker, og jeg blir bare mer og mer deppa jo sterkere sola blir.


Hver gang sola gløtter mellom trærne og jeg går aleine blir jeg trist. Av og til må jeg lukka øya fordi lyset er for skarp; og som når man sitter i en bil og ser landskapet suse forbi, brenner greinene jeg så rett før jeg lukka øyneene rare streker på netthinna som blinker opp i blodrøde lyn før alt skygges ut i svart og jeg føler meg alene.


For våren er den samme uansett hvor jeg er. Dagene følger meg ekstra nøye når vinter går mot vår.


I dag er det 21 dager igjen, om man ikke regner med at jeg fortsatt har mye igjen av denne dagen.


22 mars er det 1460 dager siden jeg så deg. 22 mars er det 1459 dager siden du fikk se sola for siste gang. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde forstyrra deg der du satt på parkeringsplassen for deg selv med hendene godt pakket inn under ullponchoen og hodet lent mot nakkestøtten. Vi andre stod med kjoler og dressjakker som lufta seg i vårvinden mens vi venta på å gå inn til maten. Jeg greide ikke følge samtalene de holdt. Jeg ville bare røre ved deg, si at jeg var glad i deg, ikke la deg sitte aleine på en av dine siste dager selv om det var helt tullete av meg å tenke sånn fordi du likte å sitte aleine og nyte sola - og som med alle de tinga jeg helst vil og ser for meg at jeg skal gjøre som sikkert ville vært uendelig vakkert på film - så gjorde jeg ikke det. Jeg gikk bort til deg, lagde en bråkete og klønete skygge over ansiktet ditt så du ble dratt ut av ditt stille. "Mamma, hvorfor er du så gul i øya" spurte jeg.


Sola kunne ikke vært mere fraværende enn akkurat da.



onsdag 6. februar 2013

eventyrtilværelsen.


det er natt i februar
gamle bestemorsvinduer med doble hinner,
frosten som blir dugg
gjennom dagen, råtemjuk
om du fortsetter å ligge
i rommet han sa dere kunne male
grått istedenfor blått
og du lengter ikke som de i bøkene;
du vil bare åpne opp
hoftekammen, som ei eselørsside
grave ut livet
lage høl i brystet for å fylle det med
tomrom,
ved å stikke fingrene inn
i ditt eget kranium
velte ut synet og alt som ligger bak
være i mørket
bak titlene
satt på tvers, skulle du ha rydda opp
reist skjelettet
det ville vært mer ærlig sånn.

(det er natt i februar
bestemorsvinduene har doble hinner
med frost som blir råtemjuk dugg
gjennom dagen,
om du ligger i rommet dere skulle male
grått istedenfor blått)








tirsdag 15. januar 2013

metronomen (min).

Advarsel: Dette er et meget trivielt innlegg som begynner med kaffe og slutter med noe helt annet.

Jeg er nå 26 år gammel og klarer fortsatt ikke lage ålreit kaffe. Den blir alltid litt for sterk, eller som i dag; alt for sterk. Kanskje jeg ubevisst styrer hånda ned i kaffepulverbøtta én gang for mye fordi jeg er redd for at den oppkvikkende effekten skal bli for svak, eller kanskje jeg bare er en dårlig kaffemaker, jeg kunne aldri vurdert å bli barista. Uansett. I dag trengte jeg den tjuktflytende. For første gang på evigheter har jeg nemlig forsovet meg - som i virkelig forsovet meg, faktisk i 1 1/2 time, og for aller første gang i historien fikk det ikke konsekvenser; alt jeg skulle tidligere på dagen i dag, ble avlyst, og jeg er tilbøyelig til å tro at det er meningen at jeg skal holde meg innendørs helt til jeg må ut senere i dag. De siste dagers hendelser har vært litt ugreie, kroppen har fått seg noen trøkk og hodet har enda ikke avvent seg feriefilteret. Jeg har fått mental støtte til å husje bort den dårlige samvittigheten for å ta litt fri fra alt (dårlig samvittighet er en vanvittig lite konstruktiv følelse uansett, men det det er kanskje derfor den kommer og tar meg - med innstillingen om å ikke gjøre noe konstruktivt mener jeg...)

Så. Selv om jeg i dag har gjort noe som for et år siden ville vært totalt motsatt, ja, egentlig helt umulig for meg å gjennomføre (forsovelsen altså) må jeg gjøre noe med denne rastløstheten og dette jaget etter å hele tiden gjøre noe. For straks jeg skjønte at jeg hadde forsovet meg kom panikkfølelsen, og når panikken ble slokket av beskjeden om at det ikke var noen fare likevel, dukket det opp en ny panikk; hva skal jeg gjøre med timene frem til kl 15:00? Jeg har blitt bedt om å ta livet mer som det faller seg, og jeg har brukt et halvt år på å prøve å finne en annen rytme. Selv om jeg ikke er helt i mål enda, har det vært lettere enn forventet å smått vende seg til noe annet, og det er ikke kun min egen fortjeneste. Faktisk har jeg vært umåtelig heldig i tiden etter at jeg flyttet og begynte på skole, og rytmen er radikalt forandret fra tidligere. Jeg er ikke sliten lenger, og jeg gjør ting annerledes; det som før var langt er kortet ned, og det som før var kortet ned er forlenget. Jeg føler at jeg har fått lagt til noen leveår med jevnere puls. Rytmen er en helt annen. 

Men fortsatt er jeg dårlig på takta; der jeg kanskje burde ha lagt til én ekstra, blir det ofte en halv, og omvendt, og nei, jeg vet at det ikke er meninga at jeg skal følge takta slavisk, om jeg ramler helt ut av det, vil det nok ikke skje noe verre enn at jeg må begynne på nytt. Problemet mitt ligger for eksempel i det med innhentinga, for det er ikke alltid man kan innhente noe. Tid for eksempel; har du ut-takta deg sjøl der, er det forbi. Også er det det med å skulle begynne helt på nytt igjen, kanskje til og med hoppe rett inn i en trefiredelstakt etter å ha slått seg noe jævlig. Det er ikke lett. Og det er ikke lett å glemme den forrige takta som gjorde så vondt at det bare måtte ta slutt, når man oppdager at det forsatt ligger noen fragmenter av støy i bakgrunnen etter den. Sånne takter må man bare kvitte seg med, gjennom flere omganger. Jeg gjorde det igjen i går. Kvitta helt.

Og det å lage nye takter er ikke noe man alltid kan ta på stående fot. Kanskje er det nettopp det jeg burde jobbe mer med, skape nye istedenfor å forandre dem, eller finne andre måter å gjøre det på. Jeg kan trampe til nye takter, istedenfor å telle inni hodet. Det må jo ut av og til. Eller synes. Eller høres. Jeg kan til og med slå takter. 

Jeg skulle bare ønske jeg hadde litt mer talent for takt eller holde den lenge, og at det ble penere å høre på og følge enn hva det ender opp med å bli av og til. De siste dagene har jeg vært ganske i utakt, hvis man tenker over at det kanskje skulle vært vakkert og gjennomtenkt. Og kanskje skulle jeg vært flinkere til å lytte til den jeg ikke lager selv, en annens og min egen, den som bare er der, på innsiden av brystet mitt. Den straffer ikke seg sjøl for å ha bomma litt, eller hoppa over et slag, den forsetter som om ingenting har skjedd og forteller meg ikke hvor lenge den har tenkt å fortsette å holde det gående. Den bare gjør det helt av seg selv. 

Jeg skal nok bli flinkere til dette en dag (jeg lover, og det er viktig for meg at du veit det). 

Og selv om jeg fortsatt ikke veit helt hva jeg skal gjøre frem til 15:00, så innser jeg at det er nettopp dét som er det fine med rytmeforandringer, for tida bli brukt til noe, uansett om det er fornuftig, stille eller dørgende kjedelig. Jeg fortsetter enten utvendig og innvendig, eller bare innvendig, jeg gjør det.



søndag 23. desember 2012

tenderpoints II.


Vi er 
ikke så langt fra sannheten
jeg graver pekefingernegla inn i lakken
du hviler albuene mot den sviktende
benkeplata Tynger vi kjøkkenet
på hver vår måte
finner jeg frem den billigste vinflaska
og det hender at vi spiser sammen
De fleste gangene
møtes vi 
over nyvunnen
Kjærlighet
som for et øyeblikks tid siden
var flytende 
blir fast
det hender jeg angrer På at øya dine blir blanke da
men jeg klarer aldri å 
la være
å være
ikke så langt fra virkeligheten.








.til røde. 













tirsdag 11. desember 2012

t-rex.

fordi jeg ikke klarer å favne om det. helt. enda. 


det mangla minst fire billige skopar i gangen og ei veske jeg personlig aldri hadde brukt.
sminkesakene var borte fra hylla på badet, og når jeg åpna kjøleskapet var den inntørka agurken rydda ut. jeg hadde tenkt å ta den. kanskje vaske hylla. rene flater gjør det vanskelig for bakteriene å gro. jeg kommer faktisk til å savne deg.



den første lukka døra helt, og jeg ble sjuk av hva som befant seg bak
den andre lukka den aldri igjen, og jeg ble sjuk av gjennomtrekket
når den tredje kom ringte jeg på og spurte om jeg
fikk lov til å bli med ut og leke, og jeg sa -



jeg tør ikke se deg i øya på de bildene
det er ikke deg
du er ikke gul
slim
røde kanter
og hul
for jeg har hvert eneste pigment av deg
fanga i iris
-

















fredag 30. november 2012

hypokondrium.


Jeg veit ikke hvor gammel jeg er, eller hvorfor jeg alltid greier å knyte skolissene på venstre sko så mye dårligere enn på den høyre. Jeg mistenker at det er fordi jeg som regel mistet tålmodigheten etter første skoen, og dermed evnen til å knyte lissene hardt nok på den andre da jeg var liten. Først høyre sko, så den venstre; kaninørene og huskeregla jeg ikke husker lenger. Jeg er høyrehendt og handler vel deretter, og jeg tror det er et etterslep, dette med slakkere skolisse på venstre sko, egentlig ikke noe annet enn en egenhet som kun er synlig for meg selv. Likevel føler jeg en viss tristhet over at min venstre sko agerer slik, det er som om den vil hjem igjen når jeg er ute og går. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Det har skjedd at jeg har blitt nummen i nedre del av høyrehånda mi i det siste. Det skjer når jeg sover. Jeg våkner av at jeg ikke har sirkulasjon der lenger, lillefingeren er iskald, og fra håndleddet og ut i fingertuppen er jeg helt følelsesløs. Følelsen kommer tilbake etter en liten stund når jeg har ristet og knadd hånda godt, spesielt den nedre delen. Det har skjedd så mange ganger, nesten hver natt de siste ukene. Jeg mistenker at det er en vardøg, om fysiske vardøger finnes, og isåfall er jeg redd, for det er ingenting som skulle tilsi at jeg plutselig skal bli nummen. Jeg er frisk. Jeg har vært hos nevrolog. Alt er bra. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Jeg har tenkt over muligheten for at skjelettet mitt lager flere osteoporotiske lyder enn andres til tider, om jeg kan kalle dem det. Og jeg vet at det skjer for flere når de strekker seg, men dette er utenom morgenstrekken. De hule knekklydene kan plutselig oppstå lenge etter at jeg har stått opp, langt forbi den tiden hvor kroppen enda er i dvale og mangler blod og varme for å fjerne rustet i muskler og ledd- bare ved at jeg beveger meg litt. Jeg har hørt at det ikke er annet enn at lydene stammer fra knokler som glir mot hverandre, at det er der den ekle påminnelsen om at jeg er et produkt av biologisk materie kommer fra. Anabol og katabol, oppbyggende og nedbrytende på samme tid, mest nedbrytende. Jeg blir eldre og trenger mer luft. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Det er så rart å tenke på at man ingenting vet om så mange ting som foregår rundt seg av vitenskapelige fenomener, men at man vet at man har noe som heter hukommelse og at den kan deles inn i to; langtidshukommelse og korttidshukommelse. Jeg veit at jeg haler ut langtidshukommelsen, og selv om jeg burde vært fornuftig og ledd bort alt sammen, skjøvet signalene ned i sokkeskuffen, sies det at hukommelsen blir påvirket av følelser, og at dette har en hensikt fordi hukommelsen kan manipuleres av følelsene som inntreffer i etterkant av selve minnet. Jeg skjønner ikke hensikten, men jeg skjønner hva jeg gjør. Jeg trodde minnet var et øyeblikk, adskilt fra kjøttet, blodet og beinmassene. Det var du som elsket å gå. Ville gå langt. Alltid lenger enn alle andre. Og du bruker ikke sko lenger, hendene dine vil aldri føle noe mer, og kroppen din er blitt til støv. Du beveger deg ikke, føler ikke, er ikke.


Når jeg lukker øya er det ikke det at jeg ikke ser deg, jeg ser deg bare så dårlig.


onsdag 7. november 2012

ord fra den som ble igjen.


Det er ikke alt jeg fikk gjort. 

Jeg skulle tatt oppvaska. Jeg pleier vanligvis å ta den så fort jeg er ferdig med å spise. Det finnes ikke noe verre enn  å vente for lenge slik at brødsmulene tørker på tallerkenen og faller ned på gulvet rett under kanten på benkeplata når jeg etterhvert løfter dem mot vasken for å skylle dem av. Jeg krøller tærne i grøss bare ved tanken på hvordan brødsmulene knitrer når de sprekker mot undersiden av føttene  mine fordi jeg trør i dem. Derfor pleier jeg å ta oppvaska så fort som mulig. 

Det er ikke alt jeg kan få.

- Det er visst ikke slik at man har krav på å få høre musikken man vil, eller hvor høyt den påsatte musikken skal spilles selv om man betaler dyre penger for en taxitur. Sjåføren er av utenlandsk opprinnelse, har en bart jeg aldri ville anbefalt noen og snakker til meg på inn- og utpust som om han må spare på omtrent alt oksygenet i verden. Som om det ikke var nok at han har det travelt med å svare meg når jeg spør, så sier han relativt lite - ikke engang et blikk i ryggespeilet. Jeg lurer på om han mener at alle ord burde forbli usagt, eller om han er slik til vanlig. Han vet hvor jeg skal. Jeg personlig ville sagt noe om jeg var i hans sko. Men kanskje er det en skikk, og om så er, så er det en meget uhøflig en. Kanskje han har problemer med å forstå hva jeg sier, man vet jo aldri med sånne. Dessuten er han mye yngre enn meg. Hva vet vel han om disse tingene. Jeg antar at er ille berørt siden han vet hvor jeg er på vei og jeg føler at jeg må tilgi ham for å ikke være en bedre lagspiller. "Behold vekselen. Takk"

Det var alt jeg greide å si.

Der oppe ville nok hvem som helst gjort en bedre jobb enn meg. Butikkdama på Coop Obs supermarked for eksempel. Jeg er sikker på at de endeløse køene i lørdagsrushet har gitt henne nok av blankpunkter i sinnet til at hun har kunnet fylle dem med poesi. Eller at den ene veiarbeideren med tynnslitt hestehale som nærmest har fungert som nabo, iallfall mellom 07-17 i et halvt år utenfor leiligheten, kanskje ville hatt noe å komme med som både var storslått og forbausende godt sagt. Jeg tar av meg hatten for de talentfulle menneskene som kan ta ting på sparket. Sånne som ikke blir redde i store forsamlinger og ikke prøver å se for seg alle nakne (ikke at jeg prøvde det nå, det ville kanskje vært litt for gæli') for å lettere å kunne rette fokuset bort mot den enorme frykten for å dumme seg ut. Jeg tror jeg har dummet meg ut hele livet, jeg. Og det var det jeg sa. "Behold vekselen. Takk. Jeg tror jeg har driti på draget" Det sa jeg.

Det var ikke mer å gjøre med det.

Når jeg tenker tilbake på det, så føyer det seg inn i rekken over hvordan dette livets trivialiteter ender med å spille deg et lite puss når du tror du har fått taket på det. Jeg trodde jeg kjente dette med liv og ikke-liv, og forskjellen mellom dem ganske godt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde gjort dette før når jeg stod der oppe og snakket til forsamlingen. Jeg er ikke hva jeg en gang var, og kanskje var jeg ikke det helt store den gangen heller. 

Det jeg husker.

Vi stod ved benken og vasket opp; jeg vasket, du tørket. Mellom oss ble det aldri ytret de helt store ordene når vi stod sånn, men en dag etter middagen falt det meg inn å fortelle om noe jeg egentlig trodde jeg allerede hadde fortalt og som du kanskje hadde glemt. Du foretrakk ikke en mine, men du så på meg- lenge, og så lukket du øynene. Du må ha bestemt deg for å tilgi meg for det, for du tørket resten av tallerkenene og feide smulene av benkeplaten med hendene og kastet dem i bosset. Jeg husker at du samme kvelden lot glasset du hadde drukket appelsinjuice av, stå over natta. Om morgenen var glasset grått og hadde appelsinfjør på innsiden. 

Det jeg vet.

Burde jeg visst for lenge siden. Jeg skulle tatt oppvaska før. Jeg tør ikke tenke på hvor mange brødsmuler som finnes under benkeplata på kjøkkenet.








tirsdag 30. oktober 2012

morning light forgives the night so please stay until I see another day

huden brenner under dyna, jeg har føttene i lava og brystet i sentrum av sola - jeg drømmer ikke om å reise noen steder, jeg har det fint her jeg er nå. jeg trodde jeg skulle få frost i kroppen, jeg trodde blodårene skulle føles som pimp-is når jeg la fingrene på underarmshuden for å finne puls, jeg trodde det skulle være umulig for meg å bevege meg naturlig, at jeg ville gå med klaprende, lattermilde beinstrukturer under meg og at den eneste utgangen på en gatelangs nattevandring ville være å etterlate et varmt avtrykk av en trist maske i asfalten. men jeg har tatt feil. jeg har blitt innendørs. jeg har ikke stengt meg selv ute og sagt at det er min natur å gå min vei - ustanselig. jeg har holdt kjeft, beholdt en dødfødt sommers ettervarme på innsida og satt meg ned. det å sitte ned; jeg veit ikke om en levende sjel som får meg til å gjøre noe jeg ikke går med på lenger, andre enn meg selv, og samtidig føler jeg meg snytt av min egen autonomi. det er noe hemmelig over å sitte alene i mørket når utenformørket er dempet av rå, lammende snø. her hvor jeg er, er det nemlig mørkest, og jeg har det fantastisk selv om jeg alltid vil ha kalde hender.


lørdag 20. oktober 2012



det fineste med denne høsten er at alle de drømmene jeg hadde om å leve gjennom september og oktober som ensom og forfattermelankolsk ikke ble realisert likevel. jeg er mye mer lykkelig nå enn hva jeg hadde forestilt meg, selv uten de triste prosatekstene og ordstrømmene jeg egentlig ønska å produsere. jeg har nettopp lært meg å puste jeg. over vannet. 





tirsdag 2. oktober 2012

tenderpoints.


jeg er flink til å trekke i den spisse sia' av månen til meg når den er halv; 

når jeg slikker på et frimerke
snubler i retrogradsfiksjoner 
og sleazy stjernebilder, 
trekker ei lang mine over feltet jeg 
skulle satt inn et helhjerta smilefjes som prikken over i'en 
(i navnet mitt, både det foran og det etter)
i adressefeltet skriver jeg
en forkortelser; 
og lenger enn
lengst bortenfor meg finnes ei postkasse 
jeg har ingen lysende supernovaer
eller uoppdaga meteorsvermer i brevet
sånne uutalte ønsker som du kanskje kunne fått oppfylt
eller en liten ting å gi deg,
tyggis, eller et klistremerke
før jeg  går ut pakker jeg kosmos inn i ull
drar glidelåsen på ytterjakka opp i haka så huden sprekker
og renner melkeveier,
foran meg i mørket over den sprakende grusen
står kassa som en kassert rakett
jeg snubler litt i beina mine
ser at den enda venter på å få posta brevet
der jeg driter i å skrive
at jeg er avsender
bare forventer at du veit hvem jeg er
laika.



mandag 1. oktober 2012


Det er ikke vanskeligere enn at jeg gjør det til en vane. Min mentale aktivitet kan brytes ned til at jeg husker det som skjedde for fjorten år siden - da jeg var 9, og ikke hadde særlig andre nedturer her i verden enn at dumle med lakrissmak gikk ut av produksjon etter en kort gjesteopptreden i dumleposen. Det som skjedde var kanskje ikke sønderrivende eller omveltende, freudianerne ville fått vanskeligheter med å tilskrive det noe av ubevisst-bevisstskapende karakter fordi det var en enkelt hendelse og jeg har aldri hatt lyst til å tømme den over noen andre.  Og i det hele tatt ville det vært vanskelig å gjenfortelle - gjenskrive - gjentegne, figurativt fremstille det nøyaktig slik det skjedde, uansett hvor mye verktøy, materiale og hobbysaker jeg hadde fått utlevert ville det blitt en fadese: det er ingenting som har skapt seg selv mer ved å havne i mitt øyeblikk, men sånt kan man ikke si. 



lørdag 29. september 2012


det kan ha noe med de veldig oppsperra øya dine å gjøre, 
den kaninaktige nysgjerrigheten som krøller seg under nesa di og aldri holder kjeft,
måten du skyver skuldrene dine frem på, legger håndflatene sammen så overkroppen din ligner en V og du kan skvise hendene mellom lårene, slik at du kan lene deg langt nok frem mot meg
uten at det bryter noen intimgrenser- og der henda skulle vært har du gravd dype skyttergraver for pinlige øyeblikk og spørsmål, som ligger og hviler og titter med skremte blikk over kanten før de dukker ned igjen i frykt for å få ei kule midt i synet. men frontene gir aldri opp, det er jo krig for faen. jeg er spent på hvem som ender opp med å drepe den andre. om pinligheten setter nådesstøtet eller om spørsmålene besvarer seg selv til slutt. 

det overrasker meg at du, på tross av din ekstreme dragning mot min private sfære ikke enser at jeg til stadighet veksler blikket mellom betongelementene og heisekranen
på andre siden av veien. enhver normal person ville ha flyttet blikket, reflektert over hva som rørte seg på utsiden som var så interessant istedenfor en selv. hvem bryr seg om hvem jeg er, ihvertfall ikke du. 

når jeg ser mennesker gå under stillaser tenker jeg på sånne som deg. og hvor stort knusningspotensialet egentlig er. 


tirsdag 25. september 2012


når jeg sov, ville jeg ikke annet enn å se på det som en voldsom mengde stjerneklynger som landet i postkassen min- harmløse knallperler eller advarsler med feige, små helveticafonter, om det ikke hadde vært for at jeg så det gjennom en øyeglippe, et ca fingerbølsstort hull- og at det antok flere former enn størrelser etter det, og at det med mine kaleidoskopiske sjanser og tid i rom ville vise seg for meg senere- i alt annet enn farger, glitter og pynta løgnhistorier, i alt annet enn et usselt, ærlig brev. det endte med at jeg satt igjen med en fargekodet lapp festet til rein og klebrig asfalt. og med det atmosfæriske trykket rundt hodet tegnet jeg like godt hjerteprikker over i'ene istedenfor et postskriptum. 

burde brukt kritt. burde våkna. burde hoppa paradis. 






bearbeidet utdrag. fordi jeg gjør leksene mine nå.


... Mamma var ikke særlig opptatt av musikk. Når jeg prøver å tenke på hvilken låt hun selv ville valgt kommer jeg til kort. Det eneste håndfaste beviset på at hun noen gang hadde vært i besittelse av musikk, fant jeg i en roteskuff i en kommode på gjesterommet en dag vi hadde storopprydning. Hun så ganske overrasket ut når jeg fisket frem en vinylsingel fra skuffen hun trodde kun inneholdt lefsete kokebøker og lysstumper. Coveret var så flatt, uten rifter og brettede kanter at det knapt kan ha blitt brukt- og selve EP’en var uten riper, den hadde kun noen mørkere flekker som med god fantasi kunne ligna fingeravtrykk fra 1969, ellers var den i butikkhyllestand. Hun fortalte meg at hun kjøpte det for egne lommepenger og at hun trodde hun hadde spilt den EP’en i stykker for lengst. Hun påsto også at hun elska The Jackson 5, men hun hadde ikke noe særlig sansen for pappaen ”Joe” som styrte i kulissene. Men jeg tror fortsatt, den dag i dag, at EP’en kun var en kjærlighetsgave fra en av disse frierne jeg har sett mange falmede fotografier av; og at den egentlige grunnen til at mamma følte hun hadde noen forbindelse med Michael Jackson var at de var født samme året og døde samme året. Ikke at hun fikk oppleve det siste. 


Jeg aner egentlig ingenting om hva som egner seg til å bli spilt i en begravelse. Det eneste jeg vet er at jeg hater langtrukne toner fra orgelpiper, og at selv den fineste sangen man vet om vil få et trist utslett som aldri forsvinner om man bruker den på denne måten. Jeg har tusen sanger jeg elsker og enda flere jeg hater, men ingen av dem står i brosjyren og ansvaret er ikke mitt alene, likevel skulle jeg ønske jeg fant en sang før pappa satte pekefingeren ved tittelen ”Gabriels Obo av Ennio Morricone” i det brune skinnheftet - og attpåtil valgte det som utgangsmusikk. For meg høres Gabriels Obo ut som en nasal, påtatt klagesang. Pappas argument var at det er vakker instrumentalmusikk og at den passer i denne sammenhengen. At han ikke klarer å komme på én jævla låt hun virkelig likte irriterer meg, det får meg til å føle at hennes ettermælte kunne like gjerne vært lydløst, ca ikkeeksisterende, eller kun for de døve og døde. Jeg støtter hodet i hendene med albuene på det hvite bordet, spoler tilbake, holder kjeft, vi er snart ferdige.

When I had you to myself,  I didn't want you around

Now it's much too late for me to take second look

I want you back

I want you back

I want you back”



søndag 9. september 2012


jeg våkner med følelsen av at de siste dagene har pressa seg gjennom huden på underarmen min; at de har gravd seg gjennom det overfladiske kjøttvevet og brutt seg inn i den rødeste beinmargen i knoklene mine, gjort meg skjør; de har surfa med det venøse blodet - fra kroppen til hjertet, stjålet oksygenet - delt det ut; de har rulla sakte gjennom hvert eneste segment av kroppen min, brettet ut alle folder og kanter som kunne vært strøket eller aldri skapt, etterlatt meg til denne søndagen som en haug med naturlige redsler for hva som kunne ha skjedd om jeg ikke våkna med den samme følelsen; hadde jeg vært den samme. likegyldig.

søndag 2. september 2012

september II.


(vi lefla med 
tankene om at
tankens kraft
kan påvirkes 
med en annen kraft
enn tankene våre)


det primitive
det abnormale

freakshowfaktoren
ved å få et vepsestikk på høsten
gå rolig hen til vinduet 
og smøre stikkejævelen 
utover glasset- 
ikke tørke bort sølet,
bruke vinteren på
å se hvordan 
dagene i kulda
mumifiserer vingene inn i ruta, 
krymper vepserumpa,
krystalliserer innvollsgørret
til støv vi puster bort,
mer og mer
avdekker hvordan vi selv ser ut
til vi står der
med klare dødstegninger i ansiktet
et slags senastmatisk anfall
hvor vi kramper til, og
dør tidlig
neste sommer.



lørdag 1. september 2012

septemberstatue. (det er bare å akseptere det.)


I. du har klippa av deg håret. store hårtjafser dekker sparkelet mellom baderomsflisene under deg og forbinder dem, visker ut rutenettet og danner en hårete sokkel. føttene dine; blodårene som bukter seg fra leggen til hælen og over terningbeinet, opp på oversiden av foten, snører et nettverk av små bekker som flyter under huden og fotbuen din er høy- du krummer tærne, jeg vet ikke om det er fordi du nettopp har løpt og gulvet er kaldt, eller om gulvet er kaldt fordi du nettopp har løpt.

II. du er nesten skalla. små hårtuster stikker opp. skuldrene er alene, du legger merke til at du har et hard knokkel som står ut på en unormal måte på høyre side. saksa åler seg langs hodebunnen og eter seg gjennom. ditt biologiske materiale; vi spiste frokost i hagen for åtte uker siden og i dag våknet du og trodde vi kunne spise fra bakken. ansiktet ditt er bronsefarget i lysrørslyset på badet. hodebunnen din ser ut som forarbeidet til en kommende parykk, bortsett fra at ditt hår fortsatt lever.


tirsdag 14. august 2012

ælverum.

Neste mandag skal jeg si ha det til kjæresten min, gå opp de blå trappene i vindfanget, smyge meg gjennom stua, kollektivkjøkkenet og den lange gangen inn til hybelrommet mitt- 09, jeg skal låse opp døra og kjenne på dobbeltisolasjonen, håpe at den holder, lukke døren bak meg og se rett fram, ut av vinduet mot bjørka som dryssa blader allerede uka før da vi flytta inn noen av tingene, se for meg hvor flott utsikt jeg vil få når alle bladene borte, kanskje ser jeg Rena mellom fjellene, hvem veit, egentlig aner jeg ikke hvor jeg ser hen når jeg ser ut av vinduet mitt, men det finner jeg ut av. Når jeg har satt meg ned på senga, det er sikkert der jeg setter meg første gangen jeg er alene der på ordentlig- eller kanskje jeg ligger ned, så kommer jeg ganske sikkert til å fylles med et voldsomt sug innvendig, og jeg får lyst til å begynne å stresse igjen, vente utålmodig på første skoledag og komme til å tenke på bildene jeg har blitt vist fra da jeg (tydelig) stolt håndhilser på rektor første dagen som 1-klassing hvor det ser ut som jeg er tilbehøret til sekken, og ikke omvendt. Første skoledag er ikke så prestisjefylt nå lenger, jeg skal bare sluses inn med hundrevis av andre mennesker, høre på noen velkomstord og dra på fylla ei uke før vi skal "tilbake til virkeligheten" og sitte i store forelesningssaler, kikke på slides og elektronisk lærdom mens en eller annen q-tip med briller står der nede i sluket og prøver å overdøve tastaturklikkinga og overse blikkene som overser, og når den dagen er over skal vi gjenta prosedyren dagen etter- bare til et senere tidspunkt, og alle vil være overlykkelige fordi de kan stå opp seinere, men jeg skal alltid stå opp tidlig, bli morgenfuglen på denne skolen også som dukker opp i kantina for en kaffe mens personalet fortsatt sitter og gnir søvnlorten ut av øynene. Det blir nok sånn. Det gleder jeg meg til. Og blir det annerledes gleder jeg meg til det òg. Jeg håper jeg får nye venner, sånne som liker å spille spill og spise non-stop istedenfor å dra på fylla hver helg, og, som når de drar på fylla- har det gøy og tar masse minneverdige bilder som vi kan le av seinere og henge ut på vennlig vis, ikke sånne venner som alltid skal dra ut når klokka nærmer seg midnatt, ødelegge en jævla koselig hjemmefest for å dra ut og pule eller sloss eller drikke seg blind. Sånne vil jeg ikke ha. Om jeg ikke får sånne venner kommer jeg helt sikkert til å nyte tre år sånn ca alene. Enkelt. Jeg kan velge å være ensommen, eller jeg kan velge å være sosialdyret, sistnevnte er kanskje mest slitsomt, og en blanding av disse to fungerer dårlig ovenfor alle som ikke kjenner til en sånn en fra før av -og jeg har ikke møtt så mange av dem i dagens. Så vi får se. Kanskje jeg bestemmer meg for hvordan det vil bli allerede før jeg treffer sengetøyet, eller kanskje senere, når bjørka har blitt bar og jeg har funnet ut av hva det er jeg kikker utover. Eller kanskje jeg dropper alt sammen. Blir helt Gregor Samsa istedenfor.

(elverum, du skal jobbe bra hardt for å heve deg over bø…)

fredag 27. juli 2012


denne ustanselige gressklippinga. dette nitidige arbeidet med å holde en plen fra å overgro, bli for høyt til at det kan fjernes med maskin, vokse viltert og gjøre plass for dyra som endelig tør bevege seg i gresset når kamuflasjen stikker høyere, og stråene som strekker seg opp fra halshogd posisjon og blotter nye blomster- sånne halvfrekke varianter som regnes for å være en trivielle vekster, ei blemme i premienabolagets overfladiske øye, vekster man finner i ei grøft, ikke en av slagsen som trenger kjærlighet, berøring, vanning, beskjæring ogsåvidere; jo høyere gress, jo frekkere natur. den  som beveger seg nærmere inngangspartiet, stikker følehorna innenfor døra- hallo? edderkoppen som lager tråd mellom tv'en og stuebordet, limtrådene mot overarmen. vepsen som surrer rundt middagsgrytene på kjøkkenet og fuglene som spiser opp ripsen før du rekker å plukke skåla full, gressløken fungerer som trær for billedyr.

naboen starter gressklipperen fra 1981 akkurat idet armen min har sovnet under vekten av hodet som har kokt såpass i sola at jeg snart hadde søvnkollapset uten å ville det selv. akkurat det jeg ville. skamløs og forstyrrende spytting fra motoren, metallbladene på undersida som flekker ei grein og kapper noen hardføre vekster så det høres. naboen selv lager ikke så mye lyd, er bare gjenstand for lyden i seg selv og dytter den forover. jeg blir forbanna. hvem vil vel ha blomster og dyr man kan stole på.


mandag 2. juli 2012

"Reaksjonen kan deles inn i to deler, lysreaksjonen og mørkereaksjonen. Lysreaksjonen er avhengig av lys, mens mørkereaksjonen kan foregå i fravær av lys"


Jeg mener;

Det er for lenge siden jeg har latt bokstavene tale for meg. Jeg har vært alt for verbal. Jeg har nesten slutta å formulere meg skriftlig og alt annet har blitt babbel. Det siste året har jeg hatt stadig vanskeligere for å konsentrere meg og jeg har lenge lurt på hva det skyldes, jeg har tråkka rundt, fortvilt og forbannet, hekta den ene unnskyldningen på den andre og unngått temaet fordi jeg føler meg så ferdig med det, men så har det seg slik at jeg fortsatt ikke er overmenneske og kan styre kropp og hode i samme retning. Det blir som med dolmiosaus. Når du er ferdig med maten og skal vaske opp, blir oppvaskbørsten tomatfarget av tilsetningsstoffener og konserveringsmidler. Reservebørste er nå anskaffet etter gjentatte episoder med rødoransje børstetupper. Nå slipper jeg å ha en (u)rein, misfarget oppvaskbørste, og tomatfargen på reservebørsta forsvinner etter ørten grovvasker, så problemet er løst frem til den er blitt så stygg av alle grovvaskene samlet at den må skiftes ut. 9,90 på europris- billig for alle hverdagene den har gjennomlevd.

Siden 2009 (- og kanskje før dét til og med, jeg nevner kort: rusmiddelpreget hverdag og forhold som ble mer og mer møkkete, seinskadene som fulgte og det som skjedde da jeg var som mest nedkjørt og uforberedt) har det bare gått nedover. Livet er livet; det har vært vanskeligere og lettere i perioder som hos alle andre, men jeg har aldri tillat meg å dvele ved det faktum at en sorgreaksjon som ikke har fått leve fullt ut, setter seg. Den er limt til innsiden min som et fettlag som tillater alt annet grums jeg opplever og putter i meg til å feste seg som de mikroskopiske partiklene det er - i stadig voksende klaser. Jeg er ikke i stand til å bryte det ned med viljen, langt mindre med en energifattig kropp, det virker som den kriselagrer alt fordi den er redd den ikke kan gjenkjenne noe annet som næring. Og i senere tid har jeg opplevd at jeg ikke får puste. Det er trangt i brystet og selv om blodet raser gjennom kroppen og utvider blodårene så de stikker ut fra huden på både armer, mage og føtter, jobber hjertet som om det har sunket ned i buken og magen knyter seg til lungene. Jeg får ikke luft og hjernen fylles med karbondioksid. Jeg kunne like gjerne stått med leppene rundt ræva på ei gressmett ku. Det føles som angst uten at jeg kan si at jeg har kjent det noen gang. Innsiden er smurt med oppsparte og ervervede emosjonelle konflikter, de er tilsatt delvis herdede tanker og siden jeg tillegger blodet, tapet og sorgen min lik farge, føler jeg meg seig og uspiselig som ihjelsprøyta tomatskinn når jeg serverer det innerste av meg selv. Derfor gjør jeg det så sjelden. Og inni er jeg bløt og full av frø- trykker du på meg tyter jeg ut til alle kanter. Jeg forebygger ikke, jeg er kreft.

Tomater var forbudt i tidlig på nittenhundretallet. Den katolske kirke mente tomater påvirket unge slik at de ble promiskuøse. Det var også generelt bred skepis til tomater da tomatene med sin illevarslende farge ble mistenkt for å være giftige. I senere tid har de blitt kalt pommes d'amour. Fine franskmenn. Kjærlighetsepler. Jeg ler litt av det, det hele bunner ut i kjærlighet. For mat. For hverdag. For mamma. For meg. Likevel føler jeg at den behandler meg stygt, kjærligheten altså.

- men en dag jeg er tøff nok skal jeg grovvaske meg selv for jeg må slutte å bruke meg selv til alt.

Fotosyntetiser meg. Jeg klarer det ikke aleine.



mandag 2. april 2012