lørdag 29. september 2012


det kan ha noe med de veldig oppsperra øya dine å gjøre, 
den kaninaktige nysgjerrigheten som krøller seg under nesa di og aldri holder kjeft,
måten du skyver skuldrene dine frem på, legger håndflatene sammen så overkroppen din ligner en V og du kan skvise hendene mellom lårene, slik at du kan lene deg langt nok frem mot meg
uten at det bryter noen intimgrenser- og der henda skulle vært har du gravd dype skyttergraver for pinlige øyeblikk og spørsmål, som ligger og hviler og titter med skremte blikk over kanten før de dukker ned igjen i frykt for å få ei kule midt i synet. men frontene gir aldri opp, det er jo krig for faen. jeg er spent på hvem som ender opp med å drepe den andre. om pinligheten setter nådesstøtet eller om spørsmålene besvarer seg selv til slutt. 

det overrasker meg at du, på tross av din ekstreme dragning mot min private sfære ikke enser at jeg til stadighet veksler blikket mellom betongelementene og heisekranen
på andre siden av veien. enhver normal person ville ha flyttet blikket, reflektert over hva som rørte seg på utsiden som var så interessant istedenfor en selv. hvem bryr seg om hvem jeg er, ihvertfall ikke du. 

når jeg ser mennesker gå under stillaser tenker jeg på sånne som deg. og hvor stort knusningspotensialet egentlig er. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar