når jeg sov, ville jeg ikke annet enn å se på det som en voldsom mengde stjerneklynger som landet i postkassen min- harmløse knallperler eller advarsler med feige, små helveticafonter, om det ikke hadde vært for at jeg så det gjennom en øyeglippe, et ca fingerbølsstort hull- og at det antok flere former enn størrelser etter det, og at det med mine kaleidoskopiske sjanser og tid i rom ville vise seg for meg senere- i alt annet enn farger, glitter og pynta løgnhistorier, i alt annet enn et usselt, ærlig brev. det endte med at jeg satt igjen med en fargekodet lapp festet til rein og klebrig asfalt. og med det atmosfæriske trykket rundt hodet tegnet jeg like godt hjerteprikker over i'ene istedenfor et postskriptum. 

burde brukt kritt. burde våkna. burde hoppa paradis.