bearbeidet utdrag. fordi jeg gjør leksene mine nå.

... Mamma var ikke særlig opptatt av musikk. Når jeg prøver å tenke på hvilken låt hun selv ville valgt kommer jeg til kort. Det eneste håndfaste beviset på at hun noen gang hadde vært i besittelse av musikk, fant jeg i en roteskuff i en kommode på gjesterommet en dag vi hadde storopprydning. Hun så ganske overrasket ut når jeg fisket frem en vinylsingel fra skuffen hun trodde kun inneholdt lefsete kokebøker og lysstumper. Coveret var så flatt, uten rifter og brettede kanter at det knapt kan ha blitt brukt- og selve EP’en var uten riper, den hadde kun noen mørkere flekker som med god fantasi kunne ligna fingeravtrykk fra 1969, ellers var den i butikkhyllestand. Hun fortalte meg at hun kjøpte det for egne lommepenger og at hun trodde hun hadde spilt den EP’en i stykker for lengst. Hun påsto også at hun elska The Jackson 5, men hun hadde ikke noe særlig sansen for pappaen ”Joe” som styrte i kulissene. Men jeg tror fortsatt, den dag i dag, at EP’en kun var en kjærlighetsgave fra en av disse frierne jeg har sett mange falmede fotografier av; og at den egentlige grunnen til at mamma følte hun hadde noen forbindelse med Michael Jackson var at de var født samme året og døde samme året. Ikke at hun fikk oppleve det siste. 

Jeg aner egentlig ingenting om hva som egner seg til å bli spilt i en begravelse. Det eneste jeg vet er at jeg hater langtrukne toner fra orgelpiper, og at selv den fineste sangen man vet om vil få et trist utslett som aldri forsvinner om man bruker den på denne måten. Jeg har tusen sanger jeg elsker og enda flere jeg hater, men ingen av dem står i brosjyren og ansvaret er ikke mitt alene, likevel skulle jeg ønske jeg fant en sang før pappa satte pekefingeren ved tittelen ”Gabriels Obo av Ennio Morricone” i det brune skinnheftet - og attpåtil valgte det som utgangsmusikk. For meg høres Gabriels Obo ut som en nasal, påtatt klagesang. Pappas argument var at det er vakker instrumentalmusikk og at den passer i denne sammenhengen. At han ikke klarer å komme på én jævla låt hun virkelig likte irriterer meg, det får meg til å føle at hennes ettermælte kunne like gjerne vært lydløst, ca ikkeeksisterende, eller kun for de døve og døde. Jeg støtter hodet i hendene med albuene på det hvite bordet, spoler tilbake, holder kjeft, vi er snart ferdige.

” When I had you to myself,  I didn't want you around

Now it's much too late for me to take second look

I want you back

I want you back

I want you back”