det er den tida med
nedpissa, nedklinte og kranglegrå hjørner
hvor vi var bløte og kyniske om hverandre
fekta med ostepølser og beger med brus i lufta for
barnslige årsaksforklaringer
i mangel på beksvart himmel og stjernebilder som kunne forstumme,
selv om de kanskje var der, bare ikke om sommeren,
jeg var ofte for drita, og mata måkene
som skreik over hodet på meg med den siste ekle snabben
når de endelig våkna med sine vante lidelsesskrik
og edderkoppene brukte nettene
som trampoliner i vinduene på brua,
tok jeg av meg skoa og gikk sommerdagen
avkjølt i møte med ketchup mellom tærne,
vel vitende om at min allerede var over; for såpass visste jeg.
og de gangene jeg satte meg og grein under holmenbrua
- ikke fordi jeg ikke nakenbada eller ikke dro med de andre på naschpiel eller noe,
men fordi jeg ble igjen med deg og visste at vi skulle reparere
vennskapet og deretter kjærligheten
ved å sitte på den røde benken med skjellsorda og
horenumra rissa inn i bordplata, igjen og igjen,
flere ganger, helt til jeg ikke ville mer, gjorde opp for oss,
tilga alt det utilgivelige, da
visste jeg at jeg selv ikke inn i fremtida ville forstå
om dette var normalt eller ikke, om det noen gang blir riktig å tenke
at alle har gjort det samme som meg, om jeg kan forvente
eller håpe at det ikke bare er meg, som føler det sånn som jeg gjør
så mange år etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar