Dette får stå navnløst.

Jeg er 27 år gammel, og det er snart 5 år siden mamma døde. Det er trist hva det har blitt til, og jeg vet at det vil bli vanskelig å unngå at skrivingen min tar en helt annen vending. Det blir mer personlig, dagbokaktig, bloggaktig (bare ordet "blogg"gjør meg lett kvalm). Kort oppsummert; utleverende. Og det var egentlig ikke dit jeg ville. Jeg ville skrive mine erfaringer inn i noe som kunne oppleves, leses og gi positive eller negative inntrykk- ikke være en rein tirade av meg sjøl og mitt vissvass. Det er ikke kunst. Men det er ikke mye som er kunst for meg lenger. Jeg føler at jeg har mista det, og det får være helt greit, jeg kan ikke pine meg sjøl for det også. Dessuten er det egentlig greit å ha en utleverende, sjølkritisk blogg. Akkurat nå. Jeg antar at de fleste som pleide å lese bloggen min har slutta. Det ble lenger og lenger mellom innleggene, og innleggene mer og mer innholdsløse (verdimessig). Det er greit. Det er helt greit at jeg kan skrive noe bare for å formidle noe, selv om det er banalt og jeg føler det går ut i ingentinget.

Jeg bladde litt i arkivet for en stund tilbake, og fant ut at mange av bildene jeg har linket til er borte. Det eneste som står igjen er svake, halve rammer, eller en liten firkant med tegn inni. Det føles foreldet, og det er en fascinerende tomhet ved det hele. Jeg undres over om det finnes internettarkeologer, det hadde vært spennende å se hva de hadde klart å børste frem. Men tilbake til bildene. Hadde bildene vært i en bok, hadde de kanskje blitt borte på en annen måte; glemt, makulert, eller streka over. Her er de bare fjernet. Det føles som en profeti, noe av det jeg har gjort her inne står igjen som halvblanke rammer av noe forgjengelig som raskt nok vil bli borte uten at jeg legger merke til det. Skrifta består riktignok, og det er vel det viktigste, likevel finner jeg en trøst i at noe bare kan bli borte, som om tanken aldri har eksistert eller fått livets rett, og dermed ikke måttet opphøre heller. Det hadde vært deilig om det kunne vært slik, uten at jeg skal bli helt metafysisk nå.

Så jeg kan konkludere med at jeg og til synes det er greit at ting bare blir borte. Mamma. Det var ikke greit. Stresset, kvalmen som kravla opp i halsen, bak ørene, og over i panna før det trakk seg bak i nakken og klistra seg rundt hjertet bakfra. Ikke greit. Mamma er borte for alltid. Angsten tilbakevender. Jeg kjenner på meg at nye søvnløse netter er i anmarsj. Søvnløse netter går greit i en kort periode, men de varer alltid lenger, og da begynner de å fortære det som er oppegående i meg, og når jeg endelig faller til ro igjen, er det noe som er ødelagt, et nytt irriterende tankemønster som har festa seg. Jeg er utrolig treg om å prosessere ting, og når jeg må ta stilling til noe jeg er usikker på, må jeg først dulte tilbake, kjempe frem fornuften og deretter ta til ordet eller handle. Men sånt er det aldri tid til når man står der og noen krever et svar. 

Det mest skremmende er mangelen på trygghet. Jeg tror, uten at jeg er sikker på om det er tida som gjør det, eller en faktisk målsetting, at jeg har bestemt meg for at jeg har to alternativer her i livet. Det kan gå to veier; jeg blir forelder, gift og hele den pakka som medfølger av konformitet, uten at jeg ironiserer over den type livsførsel overhodet. Eller; jeg velger, enten ved å være nødt til det, eller ta et oppriktig, selvransakende og ærlig valg, å være alene og ty til ordene. Det er store usikre elementer  ved begge valgene, og jeg undres over hvorfor jeg aldri klarer å forene disse to tankene (ved å utelate ensomheten og bare skriver), men jeg føler at disse ulike valgene er forenlig med hverandre. Det er hensyn som må tas i dem begge. Men jeg fungerer ikke som et oppegående menneske i min nåværende posisjon. Det er for mye usikkerhet. Det siste valget er det enkleste å styre selv. Det første er sterkt avhengig av en annen, og uavhengig avhengig og hengiven som jeg er, blir dette et ganske schizofrent opplegg. Det bør forresten legges til at jeg er komfortabel med ensomhet. Så fremt jeg har valgt den selv.

Når jeg ikke føler trygghet blir jeg redd. Når tryggheten jeg føler betinges av en annen, er det veldig vanskelig å eksistere sånn nogenlunde. Mine rammer for trygghet er noe jeg ikke helt har klart å definere selv enda, og mennesker er ufeilbarlige. Jeg har stort sett alltid måtte leve med usikkerhet, og selv om jeg vet det ikke kan gis garantier for noe eller noen, forbeholder jeg meg retten til å mene at løfter kan gis og at løftene også burde inneholde en sikkerhet om at løftene etterfølges så langt det lar seg gjøre, ellers er det vel ikke et løfte. Jeg trenger å vite at noen er villige til å seg bryet. Jeg trenger å høre at det er ment til å være, hvertfall slik at man tror på det selv. Jeg trenger å høre et det er oss, ikke et du og et jeg, om jeg skal finne noe hjelp til å ta et valg. Istedenfor å frykte at jeg kaster bort tiden, ville jeg kanskje kastet bort tiden mer tankeløst. Latt livet flyte og bare følge det. Ikke misforstå, uansett hva jeg gjør for meg selv, så vil jeg ende opp et godt sted. Det tror jeg på. Men jeg tror også at de valgene jeg ville tatt som et tryggere menneske, hadde staket ut riktig retning uten vinglepetteriene og de gjentatte feilskjærene,fordi jeg hadde hatt noe å forholde meg til. Nå høres det kanskje ut som jeg hadde tatt til takke med hva som helst, så lenge det hadde lagt føringer for livet mitt, men det er ikke det jeg mener. Jeg mener bare at det ville vært mest ærlig av de som er mine nærmeste, å forklare meg hva de mener med å være i livet mitt, på lik linje som jeg må definere min agenda for meg selv. Jeg har så smått begynt, både til de som allerede er der, og litt for meg selv. 

Til deg; jeg føler at du er sur på meg, og jeg har prøvd å ringe deg flere ganger. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, som regel er det et eller annet jeg burde ha forstått og så er jeg for sein om å forstå det, og så blir alt dumt. Deg, du tar meg alltid inn i varmen igjen, men jeg vil at du skal vite at jeg er kjappere om å forstå det om du ikke er så stille og plutselig eksploderer før du tar meg inn i varmen igjen. Imma' slow learner. Vær tålmodig med meg, jeg er faktisk glad i deg. Min utilstrekkelighet på enkelte områder er svakheter som antagelig alltid vil være der, og kan du ikke leve med dem, er det helt opp til deg hvordan du vil forholde deg til dem.

Til du; Jeg føler meg tryggest når du plutselig stryker meg lett på ryggen fordi du ser jeg støver rundt i et mentalt stresshjørne. Jeg føler meg tryggest når du holder litt rundt meg før vi sovner. Jeg føler meg tryggest når du ikke avviser mine forsøk på kjærlig og positiv oppmerksomhet, for da veit jeg at du har forstått meg. Det er så viktig for meg.

Til meg; Det kan hende at du må leve med denne utryggheten ganske lenge, og det kan hende du aldri vil oppleve at du har tatt de riktige valga eller funnet den riktige flyten. Det er OK. Du må bli flinkere til å være fornøyd, mindre kritisk, anerkjenne at enkelte tider er fantastiske, og andre ikke. Og du, vi vet begge to at du kommer til å dø en dag, og at det er det tryggeste løftet du har blitt gitt. Det løftet foreldes ikke, og det inntreffer med sikkerhet en eller annen dag. Vi vet begge to at du håper du blir gammel før løftet innfris, at både du og deg og alle de andre, har fulgt deg hele veien så langt de kunne etter beste evne, og at andre løfter vil bli gitt. Uten anger.