hypokondrium.

Jeg veit ikke hvor gammel jeg er, eller hvorfor jeg alltid greier å knyte skolissene på venstre sko så mye dårligere enn på den høyre. Jeg mistenker at det er fordi jeg som regel mistet tålmodigheten etter første skoen, og dermed evnen til å knyte lissene hardt nok på den andre da jeg var liten. Først høyre sko, så den venstre; kaninørene og huskeregla jeg ikke husker lenger. Jeg er høyrehendt og handler vel deretter, og jeg tror det er et etterslep, dette med slakkere skolisse på venstre sko, egentlig ikke noe annet enn en egenhet som kun er synlig for meg selv. Likevel føler jeg en viss tristhet over at min venstre sko agerer slik, det er som om den vil hjem igjen når jeg er ute og går. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Det har skjedd at jeg har blitt nummen i nedre del av høyrehånda mi i det siste. Det skjer når jeg sover. Jeg våkner av at jeg ikke har sirkulasjon der lenger, lillefingeren er iskald, og fra håndleddet og ut i fingertuppen er jeg helt følelsesløs. Følelsen kommer tilbake etter en liten stund når jeg har ristet og knadd hånda godt, spesielt den nedre delen. Det har skjedd så mange ganger, nesten hver natt de siste ukene. Jeg mistenker at det er en vardøg, om fysiske vardøger finnes, og isåfall er jeg redd, for det er ingenting som skulle tilsi at jeg plutselig skal bli nummen. Jeg er frisk. Jeg har vært hos nevrolog. Alt er bra. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Jeg har tenkt over muligheten for at skjelettet mitt lager flere osteoporotiske lyder enn andres til tider, om jeg kan kalle dem det. Og jeg vet at det skjer for flere når de strekker seg, men dette er utenom morgenstrekken. De hule knekklydene kan plutselig oppstå lenge etter at jeg har stått opp, langt forbi den tiden hvor kroppen enda er i dvale og mangler blod og varme for å fjerne rustet i muskler og ledd- bare ved at jeg beveger meg litt. Jeg har hørt at det ikke er annet enn at lydene stammer fra knokler som glir mot hverandre, at det er der den ekle påminnelsen om at jeg er et produkt av biologisk materie kommer fra. Anabol og katabol, oppbyggende og nedbrytende på samme tid, mest nedbrytende. Jeg blir eldre og trenger mer luft. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Det er så rart å tenke på at man ingenting vet om så mange ting som foregår rundt seg av vitenskapelige fenomener, men at man vet at man har noe som heter hukommelse og at den kan deles inn i to; langtidshukommelse og korttidshukommelse. Jeg veit at jeg haler ut langtidshukommelsen, og selv om jeg burde vært fornuftig og ledd bort alt sammen, skjøvet signalene ned i sokkeskuffen, sies det at hukommelsen blir påvirket av følelser, og at dette har en hensikt fordi hukommelsen kan manipuleres av følelsene som inntreffer i etterkant av selve minnet. Jeg skjønner ikke hensikten, men jeg skjønner hva jeg gjør. Jeg trodde minnet var et øyeblikk, adskilt fra kjøttet, blodet og beinmassene. Det var du som elsket å gå. Ville gå langt. Alltid lenger enn alle andre. Og du bruker ikke sko lenger, hendene dine vil aldri føle noe mer, og kroppen din er blitt til støv. Du beveger deg ikke, føler ikke, er ikke.


Når jeg lukker øya er det ikke det at jeg ikke ser deg, jeg ser deg bare så dårlig.