ord fra den som ble igjen.

Det er ikke alt jeg fikk gjort. 

Jeg skulle tatt oppvaska. Jeg pleier vanligvis å ta den så fort jeg er ferdig med å spise. Det finnes ikke noe verre enn  å vente for lenge slik at brødsmulene tørker på tallerkenen og faller ned på gulvet rett under kanten på benkeplata når jeg etterhvert løfter dem mot vasken for å skylle dem av. Jeg krøller tærne i grøss bare ved tanken på hvordan brødsmulene knitrer når de sprekker mot undersiden av føttene  mine fordi jeg trør i dem. Derfor pleier jeg å ta oppvaska så fort som mulig. 

Det er ikke alt jeg kan få.

- Det er visst ikke slik at man har krav på å få høre musikken man vil, eller hvor høyt den påsatte musikken skal spilles selv om man betaler dyre penger for en taxitur. Sjåføren er av utenlandsk opprinnelse, har en bart jeg aldri ville anbefalt noen og snakker til meg på inn- og utpust som om han må spare på omtrent alt oksygenet i verden. Som om det ikke var nok at han har det travelt med å svare meg når jeg spør, så sier han relativt lite - ikke engang et blikk i ryggespeilet. Jeg lurer på om han mener at alle ord burde forbli usagt, eller om han er slik til vanlig. Han vet hvor jeg skal. Jeg personlig ville sagt noe om jeg var i hans sko. Men kanskje er det en skikk, og om så er, så er det en meget uhøflig en. Kanskje han har problemer med å forstå hva jeg sier, man vet jo aldri med sånne. Dessuten er han mye yngre enn meg. Hva vet vel han om disse tingene. Jeg antar at er ille berørt siden han vet hvor jeg er på vei og jeg føler at jeg må tilgi ham for å ikke være en bedre lagspiller. "Behold vekselen. Takk"

Det var alt jeg greide å si.

Der oppe ville nok hvem som helst gjort en bedre jobb enn meg. Butikkdama på Coop Obs supermarked for eksempel. Jeg er sikker på at de endeløse køene i lørdagsrushet har gitt henne nok av blankpunkter i sinnet til at hun har kunnet fylle dem med poesi. Eller at den ene veiarbeideren med tynnslitt hestehale som nærmest har fungert som nabo, iallfall mellom 07-17 i et halvt år utenfor leiligheten, kanskje ville hatt noe å komme med som både var storslått og forbausende godt sagt. Jeg tar av meg hatten for de talentfulle menneskene som kan ta ting på sparket. Sånne som ikke blir redde i store forsamlinger og ikke prøver å se for seg alle nakne (ikke at jeg prøvde det nå, det ville kanskje vært litt for gæli') for å lettere å kunne rette fokuset bort mot den enorme frykten for å dumme seg ut. Jeg tror jeg har dummet meg ut hele livet, jeg. Og det var det jeg sa. "Behold vekselen. Takk. Jeg tror jeg har driti på draget" Det sa jeg.

Det var ikke mer å gjøre med det.

Når jeg tenker tilbake på det, så føyer det seg inn i rekken over hvordan dette livets trivialiteter ender med å spille deg et lite puss når du tror du har fått taket på det. Jeg trodde jeg kjente dette med liv og ikke-liv, og forskjellen mellom dem ganske godt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde gjort dette før når jeg stod der oppe og snakket til forsamlingen. Jeg er ikke hva jeg en gang var, og kanskje var jeg ikke det helt store den gangen heller. 

Det jeg husker.

Vi stod ved benken og vasket opp; jeg vasket, du tørket. Mellom oss ble det aldri ytret de helt store ordene når vi stod sånn, men en dag etter middagen falt det meg inn å fortelle om noe jeg egentlig trodde jeg allerede hadde fortalt og som du kanskje hadde glemt. Du foretrakk ikke en mine, men du så på meg- lenge, og så lukket du øynene. Du må ha bestemt deg for å tilgi meg for det, for du tørket resten av tallerkenene og feide smulene av benkeplaten med hendene og kastet dem i bosset. Jeg husker at du samme kvelden lot glasset du hadde drukket appelsinjuice av, stå over natta. Om morgenen var glasset grått og hadde appelsinfjør på innsiden. 

Det jeg vet.

Burde jeg visst for lenge siden. Jeg skulle tatt oppvaska før. Jeg tør ikke tenke på hvor mange brødsmuler som finnes under benkeplata på kjøkkenet.