morning light forgives the night so please stay until I see another day

huden brenner under dyna, jeg har føttene i lava og brystet i sentrum av sola - jeg drømmer ikke om å reise noen steder, jeg har det fint her jeg er nå. jeg trodde jeg skulle få frost i kroppen, jeg trodde blodårene skulle føles som pimp-is når jeg la fingrene på underarmshuden for å finne puls, jeg trodde det skulle være umulig for meg å bevege meg naturlig, at jeg ville gå med klaprende, lattermilde beinstrukturer under meg og at den eneste utgangen på en gatelangs nattevandring ville være å etterlate et varmt avtrykk av en trist maske i asfalten. men jeg har tatt feil. jeg har blitt innendørs. jeg har ikke stengt meg selv ute og sagt at det er min natur å gå min vei - ustanselig. jeg har holdt kjeft, beholdt en dødfødt sommers ettervarme på innsida og satt meg ned. det å sitte ned; jeg veit ikke om en levende sjel som får meg til å gjøre noe jeg ikke går med på lenger, andre enn meg selv, og samtidig føler jeg meg snytt av min egen autonomi. det er noe hemmelig over å sitte alene i mørket når utenformørket er dempet av rå, lammende snø. her hvor jeg er, er det nemlig mørkest, og jeg har det fantastisk selv om jeg alltid vil ha kalde hender.