supernova

i ei fuktig gråsone
sprella vi med åpne flanker,
spleisa våre varmeste tanker
rørte sammen svart og hvitt
med paradiskritt,
og du putta fingrene langt inn i kjøttet
fant meg dypt i orgasmerøkket
med lukta av deg i det hudnære selvet
rista jeg ikke av meg støvet etter skjelvet
og har streka opp avrisset av oss
som ser ut til å overleve, til tross
jeg hopper meg stadig merkbart svimmel,
uten rammer i en slags feromon vrimmel
holder meg oppreist på ett bein av gangen
vil stå stødig, men motstår trangen
forsøker å kaste steinen lenger
håper jeg kan hoppe det jeg trenger
for å etterlate meg et hvitpudra slør
akkurat som tåka til stjernene som dør