denne ustanselige gressklippinga. dette nitidige arbeidet med å holde en plen fra å overgro, bli for høyt til at det kan fjernes med maskin, vokse viltert og gjøre plass for dyra som endelig tør bevege seg i gresset når kamuflasjen stikker høyere, og stråene som strekker seg opp fra halshogd posisjon og blotter nye blomster- sånne halvfrekke varianter som regnes for å være en trivielle vekster, ei blemme i premienabolagets overfladiske øye, vekster man finner i ei grøft, ikke en av slagsen som trenger kjærlighet, berøring, vanning, beskjæring ogsåvidere; jo høyere gress, jo frekkere natur. den  som beveger seg nærmere inngangspartiet, stikker følehorna innenfor døra- hallo? edderkoppen som lager tråd mellom tv'en og stuebordet, limtrådene mot overarmen. vepsen som surrer rundt middagsgrytene på kjøkkenet og fuglene som spiser opp ripsen før du rekker å plukke skåla full, gressløken fungerer som trær for billedyr.

naboen starter gressklipperen fra 1981 akkurat idet armen min har sovnet under vekten av hodet som har kokt såpass i sola at jeg snart hadde søvnkollapset uten å ville det selv. akkurat det jeg ville. skamløs og forstyrrende spytting fra motoren, metallbladene på undersida som flekker ei grein og kapper noen hardføre vekster så det høres. naboen selv lager ikke så mye lyd, er bare gjenstand for lyden i seg selv og dytter den forover. jeg blir forbanna. hvem vil vel ha blomster og dyr man kan stole på.