metronomen (min).

Advarsel: Dette er et meget trivielt innlegg som begynner med kaffe og slutter med noe helt annet.

Jeg er nå 26 år gammel og klarer fortsatt ikke lage ålreit kaffe. Den blir alltid litt for sterk, eller som i dag; alt for sterk. Kanskje jeg ubevisst styrer hånda ned i kaffepulverbøtta én gang for mye fordi jeg er redd for at den oppkvikkende effekten skal bli for svak, eller kanskje jeg bare er en dårlig kaffemaker, jeg kunne aldri vurdert å bli barista. Uansett. I dag trengte jeg den tjuktflytende. For første gang på evigheter har jeg nemlig forsovet meg - som i virkelig forsovet meg, faktisk i 1 1/2 time, og for aller første gang i historien fikk det ikke konsekvenser; alt jeg skulle tidligere på dagen i dag, ble avlyst, og jeg er tilbøyelig til å tro at det er meningen at jeg skal holde meg innendørs helt til jeg må ut senere i dag. De siste dagers hendelser har vært litt ugreie, kroppen har fått seg noen trøkk og hodet har enda ikke avvent seg feriefilteret. Jeg har fått mental støtte til å husje bort den dårlige samvittigheten for å ta litt fri fra alt (dårlig samvittighet er en vanvittig lite konstruktiv følelse uansett, men det det er kanskje derfor den kommer og tar meg - med innstillingen om å ikke gjøre noe konstruktivt mener jeg...)

Så. Selv om jeg i dag har gjort noe som for et år siden ville vært totalt motsatt, ja, egentlig helt umulig for meg å gjennomføre (forsovelsen altså) må jeg gjøre noe med denne rastløstheten og dette jaget etter å hele tiden gjøre noe. For straks jeg skjønte at jeg hadde forsovet meg kom panikkfølelsen, og når panikken ble slokket av beskjeden om at det ikke var noen fare likevel, dukket det opp en ny panikk; hva skal jeg gjøre med timene frem til kl 15:00? Jeg har blitt bedt om å ta livet mer som det faller seg, og jeg har brukt et halvt år på å prøve å finne en annen rytme. Selv om jeg ikke er helt i mål enda, har det vært lettere enn forventet å smått vende seg til noe annet, og det er ikke kun min egen fortjeneste. Faktisk har jeg vært umåtelig heldig i tiden etter at jeg flyttet og begynte på skole, og rytmen er radikalt forandret fra tidligere. Jeg er ikke sliten lenger, og jeg gjør ting annerledes; det som før var langt er kortet ned, og det som før var kortet ned er forlenget. Jeg føler at jeg har fått lagt til noen leveår med jevnere puls. Rytmen er en helt annen. 

Men fortsatt er jeg dårlig på takta; der jeg kanskje burde ha lagt til én ekstra, blir det ofte en halv, og omvendt, og nei, jeg vet at det ikke er meninga at jeg skal følge takta slavisk, om jeg ramler helt ut av det, vil det nok ikke skje noe verre enn at jeg må begynne på nytt. Problemet mitt ligger for eksempel i det med innhentinga, for det er ikke alltid man kan innhente noe. Tid for eksempel; har du ut-takta deg sjøl der, er det forbi. Også er det det med å skulle begynne helt på nytt igjen, kanskje til og med hoppe rett inn i en trefiredelstakt etter å ha slått seg noe jævlig. Det er ikke lett. Og det er ikke lett å glemme den forrige takta som gjorde så vondt at det bare måtte ta slutt, når man oppdager at det forsatt ligger noen fragmenter av støy i bakgrunnen etter den. Sånne takter må man bare kvitte seg med, gjennom flere omganger. Jeg gjorde det igjen i går. Kvitta helt.

Og det å lage nye takter er ikke noe man alltid kan ta på stående fot. Kanskje er det nettopp det jeg burde jobbe mer med, skape nye istedenfor å forandre dem, eller finne andre måter å gjøre det på. Jeg kan trampe til nye takter, istedenfor å telle inni hodet. Det må jo ut av og til. Eller synes. Eller høres. Jeg kan til og med slå takter. 

Jeg skulle bare ønske jeg hadde litt mer talent for takt eller holde den lenge, og at det ble penere å høre på og følge enn hva det ender opp med å bli av og til. De siste dagene har jeg vært ganske i utakt, hvis man tenker over at det kanskje skulle vært vakkert og gjennomtenkt. Og kanskje skulle jeg vært flinkere til å lytte til den jeg ikke lager selv, en annens og min egen, den som bare er der, på innsiden av brystet mitt. Den straffer ikke seg sjøl for å ha bomma litt, eller hoppa over et slag, den forsetter som om ingenting har skjedd og forteller meg ikke hvor lenge den har tenkt å fortsette å holde det gående. Den bare gjør det helt av seg selv. 

Jeg skal nok bli flinkere til dette en dag (jeg lover, og det er viktig for meg at du veit det). 

Og selv om jeg fortsatt ikke veit helt hva jeg skal gjøre frem til 15:00, så innser jeg at det er nettopp dét som er det fine med rytmeforandringer, for tida bli brukt til noe, uansett om det er fornuftig, stille eller dørgende kjedelig. Jeg fortsetter enten utvendig og innvendig, eller bare innvendig, jeg gjør det.