septemberstatue. (det er bare å akseptere det.)

I. du har klippa av deg håret. store hårtjafser dekker sparkelet mellom baderomsflisene under deg og forbinder dem, visker ut rutenettet og danner en hårete sokkel. føttene dine; blodårene som bukter seg fra leggen til hælen og over terningbeinet, opp på oversiden av foten, snører et nettverk av små bekker som flyter under huden og fotbuen din er høy- du krummer tærne, jeg vet ikke om det er fordi du nettopp har løpt og gulvet er kaldt, eller om gulvet er kaldt fordi du nettopp har løpt.

II. du er nesten skalla. små hårtuster stikker opp. skuldrene er alene, du legger merke til at du har et hard knokkel som står ut på en unormal måte på høyre side. saksa åler seg langs hodebunnen og eter seg gjennom. ditt biologiske materiale; vi spiste frokost i hagen for åtte uker siden og i dag våknet du og trodde vi kunne spise fra bakken. ansiktet ditt er bronsefarget i lysrørslyset på badet. hodebunnen din ser ut som forarbeidet til en kommende parykk, bortsett fra at ditt hår fortsatt lever.