90 desibel

Du er ikke traktordur, rånerbass eller hesteskoklopping mot asfalten, du er støy. Du kan få en kafé til å bli stum bare ved å åpne kjeften suger du lyden av alle de som er tilstede inn i deg selv, spytter ut stemmene som om de var dine egne i ordforma sprutregn over kaffekoppen din. Min også. Jeg tror ikke du legger merke til at jeg sakte plasserer hendene over koppen min, verner om den i frykt for at den skal bli infisert av deg. I begynnelsen hører jeg alltid etter, men etter hvert som samtalene dras ut og du ikke finner nok tanke i deg selv men stjeler fra andre, plukker opp tingene de ved sidebordet snakker om, bryter ut i et åja! forresten ... uten at du egentlig hadde noe forresten å snakke om før noen nevnte noe dagsaktuelt og alminnelig bare så du skal slippe å vente lenge på at jeg ikke svarer og snakke om dét istedenfor (kanskje for å ikke virke så selvopptatt, jeg håper at du ser deg selv sånn, men jeg vet ikke lenger) Og det ender med at jeg plasserer koppen under nesa i et slags konsentrasjonsuttrykk hvor jeg holder begge hendene rundt porselenet med begge albuene på bordet og senker øyebryna hver gang jeg tar en slurk. Sånn sitter jeg helt til jeg har drukket opp alt og setter den fra meg og kikker på servitøren, han svenske, nesten litt for pratsomme gutten med 5 millimeters tunneler i begge øra. Du lener deg bakover i stolen, skyver deg ut fra bordet, slenger den ene armen over stolryggen og plasserer beina i en utstrakt V fremfor bordet. Du spør meg om jeg har hørt noe bra musikk i det siste. Endelig.