Det er noe rart med å være sjuk, man vil aller helst være hjemme, tilbake til den trygge sofaen til foreldra sine, den litt overdrevne trøsten de gir, ikke minst - følelsen av å være litt barn igjen, hjelpesløs, omsorgstrengende. Men det gjelder ikke meg, jeg har nemlig supre naboer som går til apoteket og kjøper legemiddel til meg og sier de kan kjøre meg om jeg trenger å komme meg noe sted. Jøss, er det sånn det er, tenker jeg og blir umiddelbar slått av en gjengjeldelsestanke (for det er jo ikke urealistisk at jeg vil være nødt til å gjøre det samme for dem etter hvert) men så slår det meg igjen at jeg egentlig aldri har gått i veien for sånt (det er bare det at det er så overraskende når det skjer at folk finner go'vilja og hjelpsomme nerver i funksjon at man kanskje glemmer at man kan gjøre sånt selv) Det er ikke så mye som skal til, enkli'. Synes det er fint at jeg kjenner mennesker som veit det.
Og apropos. Igår, etter at jeg hadde blitt sjekka opp av to høyst middelaldrende karer på jobben - hvorav den ene skulle bruke jobben som rasteplass fra 10 til 13 og heldigvis ikke gjorde noe større nummer ut av seg selv enn å gjøre taushet litt pinlig da jeg skrudde på tv'en for ham å sa du får bestemme hva du vil se på selv, det er bare å bruke fjernkontrollen hvorpå han smilte bredt og sa jeg trenger jo ikke kanaler når jeg kan se på deg - I motsetning til den andre som slafset i seg frokostpølser og ba om navnet mitt for å sende meg mail eller søke meg opp på facebook, nærmest så det som sin oppgave å tvinge meg på middagsdate og deretter begynte å snakke om Drammen som om han var veldig godt kjent der da han skjønte at slaget var tapt, er det vel ikke å si enn at det var to mindre minneverdige opplevelser. Men altså. To stykker. En søndagsmorgen. Tjue minutters mellomrom. Hva er oddsen for det og hvorfor var det ikke Benicio del Toro som sånn tilfeldigvis skulle ha ei pølse?
Uansett. Jeg merka at jeg ble litt mørk i humøret av det, jeg visste nemlig at jeg var trøtt i trynet og så veldig alminnelig ut med mitt litt søndagsufreshe ansikt og småstressa fremtreden da pølsegrillen ikke ville starte. Plutselig åpner døra seg og søndagssola stråler inn i butikken. Jeg lener meg litt over disken for å se hva eller hvem det er som bruker så lang tid på å komme seg inn døra. En bitteliten, ulljakkekledd dame med krøllihår stavrer seg inn døra. Morn! sier jeg. Hun hører ikke. Igjen. Morn!! Hun ser på meg og smiler, nesten humpegår og ler seg i vei mot kjøleskapet og finner frem varene sine. Jeg veit hva jeg skal ha, må bare skynde meg å kjøpe det så jeg ikke glemmer det før jeg skal betale! Sier hun og stresser litt med de korte armene sine, plukker ned ei liter helmelk, en kartong kremfløte og ei sekspakning med egg. Jeg ler. Vi snakker om været og det gjør meg ingenting, denne dama har opplevd mer enn bare krigen - hun er 1.30 høy og sier at jeg bare må forsyne meg av lommeboka sånn at jeg får det jeg trenger for varene. Hun roter visst litt med sånt. Okei .. Og så går hun igjen. Jeg merker at middelaldrende menn med sjekkeoppbehov fordufter og heller i en kaffekopp til meg selv, leser litt på timelister og venter på at rushet skal begynne. Plutselig kommer hun tilbake igjen, sier at hun glemte røyken. Ja, for hun røyka jo ikke selv, hun skulle kjøpe det for sønnen sin. Jeg får lov til å grafse litt til i lommeboka hennes og hun snakker i vei om dårlig hukommelse - ikke at det var så gæli', for sånt skjer jo, noe måtte det jo være når man var blitt så gammel.
Man må akseptere sin skjebne,
sa hun.
Jeg føler den traff meg på det skjebneironiske og ganske humoristiske planet den dagen. I dag hjelper det meg til å innse at joa' så må jeg ligge stille, være kvalm og gå glipp av revymøte, sosialt og vinkvelden på Naboen som alle skal på senere. Thor-Einar fiksa meg serie på pc'en og jeg mistenker meg selv for å ha lyst til å lese litt i "Verden finnes ikke på kartet" etter hvert.
Fahr out.
Ha en god dag, alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar