any sense you had in the morning is gone when the day is done.

jeg tror, med fare for å miste det jeg har, at jeg har klart å komme meg over flere mentale sperrer jeg har hatt det siste året og sju månedene. endelig er jeg her, endelig gjennoppdager jeg alle tingene jeg trodde jeg hadde mista fordi jeg klarer å feste lukt, følelser, musikk og minneriker til alle de tinga som gjør at jeg kan assossiere fritt og være der jeg er uten å føle at alt er nytt. det er for meg, ikke helt underlig at jeg må gjenkjennelsesfaktorer i livet mitt, jeg er fullstendig avhengig av å ha enkelte steder jeg kan dra til om jeg skal sette fingeren på meg selv og enten trykke meg mykt ned i dypet og så fiske meg opp igjen, eller grave et nytt sted rett ved siden av det gamle, dytte jorda fra den ene siden til den andre, skape nye variasjoner i form, tilstedeværelse og tid uten å bevege meg så alt for mye utenfor det som holder meg fast. for jeg må holdes fast. jeg allestedstenker alt for mye til at jeg hadde hatt godt av å faktisk befinne meg overalt. det hadde blitt krise for omverdenen. for mye sabrina.

jeg har så absolutt ikke tatt til meg alle ønskene om at jeg skal være flinkere til å porsjonere meg selv, jeg har gjort det motsatte. etter å ha veksla mellom å være en lettlest bok, en bok med gråpapiromslag, en bok på kaudervelsk og boka som aldri ble til - har jeg laget et eseløre i hvert av dem, overøst resten overalt, gitt slipp på selvkritikken så godt det har latt seg gjøre og gått gjennom alt i meg selv, skapt hulrom, tømt meg fullstendig, fysisk og psykisk, ikke bygget meg opp på noen som helst måte og derfor ikke hatt noe å rive ned. håhå. det kan nesten høres ut som jeg har blitt medlem av en sekt.

jeg tror ikke man er lykkelig om man er religiøs.