det har skjedd noe skummelt. vi er inne i prosaukene på skolen med kyrre andreassen og trude marstein - menneskene og forfatterne som ikke tar i poesi med en brennende fyrstikk engang, de vil at vi skal skrive prosa. prosa som i o' store roman, ellero' gjennomtenkte novelle, det har resultert i en hodekløe for prosadikthuet mitt. men her om dagen løsna det litt; jeg klarte å skrive fem sider sammenhengende uten å rote det for mye til med metaforrike setninger uten gramatiske korrektheter og fraværende punktum. ganske heftig at jeg fortsatt kan. ettersom jeg ble meg bevisst at det jeg skrev kanskje kunne funke ramla jeg selvsagt tilbake i dikt.no modus og det ble rart. jeg klarer visst bare skrive porno eller opprivende, sorgtunge greier. begynner jeg med humor blir det bare ironisvart og ... teit.

men jeg skal ikke overanalysere det jeg driver med, får ta det som en øvelse (gjør jeg dette hvert sjuende år har jeg vel en eller annen roman eller novellesamling når jeg er ca syttifire) og la stream of  consciousnessen min avbrytes av tilfeldige punktum og "hun" "han" og "jeg" som begynnelsen av unevnelig mange setninger. mister ikke pulsen av den grunn.