så mye han må ha ofra for henne, tenker jeg og trekker teposen langs koppekanten, tar en slurk og brenner meg på leppene. jeg har lært meg å drikke te uten søtning. før drakk jeg te med flere t-skjeer sukker i, jeg overdreiv gjerne antall skjeer såpass ofte at pappa rynka bryna og ba meg spare litt sukker til de andre òg (hvis ikke måtte jeg begynne å kjøpe sukkeret mitt sjøl) etterhvert ble jeg fjorten år og lubben. slutta med sukker i teen da mamma kjøpe inn suketter og overbeviste meg om at det var like godt. begynte å tilsette melk i tillegg til de tre sukettene jeg hadde oppi. var fortsatt lubben. mamma sa det var melka. jeg bytta ut helmelk med lettmelk. seinere gikk jeg over til ekstra lett melk og plutselig tok hysteriet over - jeg drakk te med to suketter i istedenfor tre, jeg bytta etter hvert ut lettmelka med skumma melk - overbeviste meg selv om at four red fruits og tilberedelseprosessen ved å la teen trekke i tre minutter, tilsette én sukett og så lite skumma melk som mulig fortsatt ga meg smaken av mammas frokost-te. det funka så greit at jeg bestemte meg for å kutte melka helt. sukettene også. på bildene fra en sommerferie i danmark kan man se alle forhøyningene i ryggraden min.

jeg klikker meg formålsløst rundt på internett - hverdagsgrusomme tabloidnyheter, ubesvarte diskusjonstråder, blogger jeg forakter, ender opp ved min egen profil. folk snur seg mot hverandre om høsten, slipper taket på det de trodde var lykken i sommer, skriver oppdateringer fulle av halvfortvila sjølempatiske utsagn. se på meg, se på meg da. profilen min laster inn det alle andre driver med når jeg trykker refresh, triviell nysgjerrighet driver meg, ser henne oppdatere statusen sin oftere nå, letta over at den er fri for selvmedlidenhet, skuffa fordi jeg veit det vil forandre seg. alle forandrer seg om vinteren. kikker gjennom bildene hennes, kommentarene hun har skrevet for et år tilbake, husker henne - en løs hettegenser, stadig bleikere ansikt og et ansikt fullt av ønsker. se meg da, se på meg. finner hans profil ved å klikke meg inn på et av svarene til hennes bildekommentarer, det med et svart hjerte på. han ser snill ut. veit han er det. i hodet mitt forestiller jeg meg at han holdt rundt henne helt til hun sovna etter å ha grini seg gjennom kvelden, vært hysterisk og fullstendig irrasjonell ved matbordet, hikst og tynne håndledd opp mot halsen og mot ham. jeg tror han venta med å sovne helt til han visste at hun var i en dypere fase av søvnen slik at han ikke vekket henne om han plutselig kom til å snu på seg. jeg klarer ikke å la være å utsette tanken på at han at brukte all sin ledige tid på henne, skippa jobben for å hente henne når hun skrev meningsmetta tomme sms'er - at han elska henne så ekte og uten tanke for seg selv at han løsna grepet om seg sjøl, ikke orka å være egoistisk fordi det kunne tatt livet av henne, og at samtidig som han glei i ett med sykdommen hennes ikke skjønte at hun løsna grepet om han hun også. hun er totusentallet. selvstendighet uten styrke. jeg tenker på hvor oppmerksomhetssjuke vi er, hvor lite som skal til før vi feiltolker et signal og plutselig skal begå sjølmord fordi hele verden raser sammen i menneskehykleri og egenbaktanker.

jeg har blitt for godt kjent med meg selv. jeg gjør meg ferdig med profilen hennes, sletter den fra vennelista mi, legger en snus i leppa og kjenner den svi seg inn i tannkjøttet, trekke litt av den brente følelsen på overleppa inn i kraniet.

på tv'en diskuterte en gang om suketter kanskje var kreftfremkallende.

mamma er død og jeg drikker te uten kunstig søtning.