på konsert

skinnjakka hennes lukter sigg, elnett hårspray og tar for mye plass, den kleber seg inntil armene mine og smitter av eksosfett, får meg til å svette enda mer, forsterker faktum av at det er umulig å bevege seg her; frisyrer og skulderpartier er mørke sjablonger mot backdropen og rødt scenelys, alle står i veien, vaier frem og tilbake fordi de har stått for lenge i samme stilling og pimpa øl for å stresse ned ventetida - og denne dama er snakkesalig, antageligvis tror hun jeg er vennlig fordi jeg aller nådigst trakk meg litt sammen så hun skulle slippe å se konserten sidelengs. hun begynner å fortelle om kompisen sin; en gammal biker som har opplevd både en og to og tre rockekonserter i sitt liv og som en dag overraska henne skikkelig, han hadde det fortsatt den gamle kar'n selv om han hadde både prollaps og dårlige knær, for mye hardkjør i ungdomstida veitu - og jo! for han hadde blitt med på dolly parton konsert da " når han sa ja til å bli med sa jeg bare hæ!" trodde ikke mine egne øyer vettu, hadde jeg aldri trudd, han som pleide å stå rett opp og ned på konsert svinga seg plutselig rundt med meg på dansegølvet. også skal det vel sies at det ikke var rein cøntry da, det var lissom litt av hvert for alle. jævla morro" jeg sier at det sikkert var fint, puppene til dolly var vel nok til å holde interessen til mannfolk gående for en time eller to. hun ler mellom de blonde fallkrøllene, fortsetter å snakke, forteller at hun forventer masse av denne kvelden, at hun venta med fingeren på venstre museknapp i flere minutter før billettsalget starta, sjekka kontoen flere ganger for å forsikre seg om at hun hadde nok til hele turen og at hun ikke har toucha alkohol eller plugga inn ørepropper fordi hun vil å lyden servert rå og ufiltrert denne helt spesielle kvelden,  

det ække sikkert robert plant klarer å synge like bra som før, og det trenger jeg liksom ikke vite, sier hun og lener seg litt mot meg, prøver å knuffe meg litt vennlig i siden som om hun sa noe som var veldig morsomt og jeg lurer på om denne bikeren dro nytte av hennes åpenhet ovenfor fremmede, denne umiddelbare likhetsfølelsen med utspring i en enkelt høflighetsgest. hun står fremdeles og avventer reaksjonen min, jeg velger å feste blikket mott scenelysa som dimmes ned og jubelen brer seg som pest over publikum. jeg veit ikke om jeg skal grine eller le, dette er da for faen ikke er noen jævla gjenskapelse av woodstock, fuckings hippie.

når robert plant kommer på begynner jeg å klappe spastisk og heftig med svære armslag, hisser opp meg selv med disse konstante berøringene mellom kunstskinn og bar hud. jeg lener meg mot henne og sier "til å værra gammal er du faenmeg ung!" før jeg retter trynet mot scenen igjen og veit hun kanskje kan se det tvetydige smilet om munnen min.