Egentlig har jeg mye "på hjertet" og egentlig forsvinner det når jeg begynner en innledning med akkurat dét. Jeg spiser kanelsjokoladedekkede mandler og drikker siesta billigbrus. Jeg er tørr i øya og kikker på det bleike coveret til Gunvor Hofmos det er ingen hverdag mer og tenker at årene har rettferdiggjort tittelen mer enn hun sikkert var istand til å forestille seg da hun levde. Det grep meg litt med panikk tidligere i dag; tanken på vinterdepresjoner. ikke at jeg selv kan si at jeg noen gang har hatt det eller tror sterkt å inderlig på at det skal gjøre seg gjeldende nå.

Men jeg fikk altså litt panikk, tenkte over hva jeg ville gjort om jeg plutselig ramla inn i en november-mars-depresjon, lukka meg inn i en skjør kapsel av dynemørke, trekke ned triste tanker ved innoverpustene mine, ikke huske å slippe taket på dem når jeg puster ut igjen, bli stressa over at jeg er så trist, begynne å hyperventilere litt daglig, kanskje mer og mer, og til slutt alltid puste den samme kjempetriste lufta fordi jeg ikke klarer å rense den, eller lar annen luft få komme til, blande seg, nesten krangle seg inn til de værfaste molekylene og spre litt happyfarger eller happymolekyl.

Kanskje ligger det i pusten tenker jeg og pust i bare dynemørket kan umulig være bra for noen.