thærie wiighen (en kronglete begynnelse)

det satt en stramkjeva, rødsprengt en
i sete hundreogførtifem
glana ut av vinduet med musikk fra mp3'n
så verden lukka seg igjen
men det gnistra hardt i øya på'n
da billetøren kom forbi
jeg tenkte at han var mannen med ljå'n
da det så ut som'en ville slå'n
fordi han kom for nær


og jeg så'n bare en enkelt gang
da satt'n med ryggen rak
håret var svart, en mann av rang
men han virka ganske spak
til passasjerene var han hyggeligheta sjøl
spøkte om kommende snø
lo og brukte togbordet som delefjøl
når alle snudde seg igjen, så til sitt
dyppa'n nesa i pulverstrø


nå skal jeg fortelle en historie jeg har hørt
om sånne som er som ham,
og skulle det bli en anelse mørt'
så er den faenmeg sann;
jeg har det fra samme type narkismunn
sikkert fra lignende krets
fra sånne som ikke er helt gode i grunn
gir opp livet, gir opp å være sunn
ruser bort hat og hets