"synd!"
"synd?"
"ja, du vet ikke ka synd e"
"neivel?"
"næ, det gjør du'kje"
"hva er synd for deg da?"
"du vil aldri forstå det"
(dramatisk pause her)
"hvor skal du?"
"eg ska gå"
"hvorfor det?"
"du vil aldri forstå det"
"ikke hvis du tar utgangspunkt i at jeg skal skjønne din oppfatning av synd når du ikke vil fortelle meg hva den går ut på, nei, jeg er ikke tankeleser"
"nei, der ser du"
(tankeprikker her)
"okeii..."
"skal du gå nå da?"
"ja, det skal eg"
"hvorfor det?"
"vil du'kje at eg skal gå da?"
"nei, det har jeg aldri sagt, jeg vil at vi skal snakke om dette"
"åja. nei. eg.. går!"
"fortell meg hva som er synd for deg da"
"altså, du vil aldri forstå det, du er kvinne og eg er mann"
"nei, du er en gutt"
"å?"
"du er en gutt, ikke en mann - du er feig som går"
"nei. eg går ikkje, eg står, men eg går nå'"
(furtegåing opp trappa)
Det hele startet med at jeg spurte om hva som var i veien hvorpå jeg etter mange om og men, useriøse, usammenhengende setninger får servert en "livet, livet er ikke så greit" - noe som selvfølgelig vekker den menneskelige empati i meg og leder til det selvsagte spørsmål "hvorfor ikke det da?" Og jeg er ganske sikker på at jeg er veldig tålmodig, klarer å jekke ned Drammensernervene mine bittelitt når noen sier ting mellom linjene som vekker bekymring, og jeg spør igjen når han ikke svarer. Egentlig for å sjekke om han vil dra det videre, svarer han ikke orker jeg ikke engasjere seg - tenker jeg. Han skjelver, sier han er stressa og svarer ikke på spørsmålet, fortsetter med en jevn strøm av usammenhengende og lav prat. Etter hvert skjønner jeg ikke hva han sier og jeg ber ber ham snakke høyere så jeg skjønner hva han sier og da blir han sur, nesten skriker ut "synd!"
Dagens ah, det var jo sånn det var ramla heldigvis ned i hodet mitt: jeg kommer aldri, ALDRI, til å gidde å engasjere meg i dype og alvorlige samtaler med noen som er prega av fanatisk religiøsitet (desverre ikke de som lider under det og piner seg selv gjennom livet med skam og skyldfølelse, heller) Det lurer mye trist under overflata, der, jeg veit det. Men jeg har aldri krevd noe av noen og hvertfall aldri av en fremmed.
Din religion er ikke min skyld!
Makan til frekkhet.
Det skal også nevnes at å kaste fjernkontroller i gulvet, klaske en halvskrella appelsin i bordet og repetere "eg synes at Dag er teit!" er en forferdelig barnslig måte å uttryke seg på.
C'mon bitch, slap me in the face like the heathen whore I am and tell me what a filfthy sinner you are!
I det minste.
Nei nå ble jeg provosert igjen, på tide å gå seg en tur.
han minte meg litt om "the only gay in the village" i Little Britain. som om han var så vandt til at folk stikker når han begynner å prate om sånt at han ble helt sjokka av at du blei og ville prate mer.
SvarSlettmen det her er jo veldig trist. nå aner ikke jeg hva som er bakgrunnen for all denna synden og skammen, men noe av det viktigste med Jesus (som dena kisen tydligvis trur på) er jo at man ikke skal gå å drasse på skam, men at man blir tilgitt. det ironiske er at det virker som om de som fokuserer mye på å skamme seg over alt de har gjort galt har har større vanskligheter med å kutte ut de tinga. f. eks: en tørrlagt alkis som bare sitter å kontemplerer hvor mye ditt han har gjort, vil nesten garantert havne utpå igjen.
Du har vekdig gode poenger, Kolbis!
SvarSlettJeg skjønner heller ikke dette med å drasse på all denne skammen; de skikkelig religiøse er jo så redd for seg selv at de skreller seg selv for menneskelighet. Og så finnes det vel en liten lærdom i tendensene man har som barn: blir man fortalt at "sånn og sånn er ikke lov" - så vil man prøve det ut selv om det medfører husarrest og middag gjennom dørsprekken i to uker, banna bein! Det nytter ikke å bytte ut det livsfilosofiske soundtracket som tillater prøving- og feiling med ut med ei non-stop plate med djupe hakk i alle feila man har gjort. Repeterer du skammen din, glemmer du den aldri.
Jeg er ganske sikker på at jeg vippa ham greit ut av den trygge "ingen hører på meg, så da kan det være det samma hva jeg sier" - bobla si. For han ga meg såvisst en lillefinger av noe større, men desverre er han blotta for evnen til å kommunisere og endte med å flykte inn i kristenskallet sitt - den litt skremte sida av seg sjøl som ikke umiddelbart takler det på noe annet vis enn å skyve ting fra seg med fordømmelse, skvaldersnakk og den tydelige skepsisen for å snakke med noen som ikke også er religiøs.
Uansett virket det som han oppnådde kontakt med det han faktisk sa og det er vel på sett og vis bra.
Men han er en litt tapt sak, det sier jeg ikke for å være ondskapsfull. Dette er som sagt bare et utdrag, samtalen var veldig mye lenger og ganske skremmende egentlig.
rarerare menneskene. rare mennesket.
SvarSlettrare religionsgreiene.
(jeg leste forresten først kristen som et navn, og stussa litt over at du navngav personen + ble forvirra da du snakka om relgiøsitet etterpå. hm. ja.)
"de skikkelig religiøse er jo så redd for seg selv at de skreller seg selv for menneskelighet.": det er derfor religionen må dø for at åndeligheten skal vokse.
SvarSlett"Det nytter ikke å bytte ut det livsfilosofiske soundtracket som tillater prøving- og feiling med ut med ei non-stop plate med djupe hakk i alle feila man har gjort.": fantastisk godt sagt.
"Syndene deres og all deres urett vil jeg ikke minnes mer. Der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd." (Hebrerbrevet 10: 17-18)
tenkte kanskje det ville være relevant for han kisen.
Stakkars fyr.
SvarSlettJeg ler meg skakk. Føkkiofantastico ignorant måte å møte verden på. Skal helt klart benyttes neste gang noen forsøker belemre meg med Vaktårnet eller andre frelsestanker.
SvarSlett"SYND! Du vet rett og slett ikke hva SYND er," skal jeg si. Også, "nå må jeg gå."
pirius: tittelforslag? hehe.
SvarSlettkolbjørn: jeg tror jeg skal skrive det på en post-it lapp og gi det til ham.