du må lukke øynene så de ikke blir våte

døra slipper ut korridorforvilla støvkorn. jeg venter på et gjenkjennelig ekko, lyden av tørre skosåler mot trappeflisene, uanstrengte trinn, de som ikke bærer på noe. jeg lurer på om jeg skal ringe på eller om jeg skal gå ned, typisk meg å møte folk jeg ikke vil prate med. de som aldri har stoppet opp og som plutselig tar seg tid - tar frem hånda, lar den gli mot skulderen min i saktefilm, bryter intimgrensa mi med et lett og kameratslig trykk rett ved nakken som om jeg var et lite kattedyr og spør meg hvordan jeg har det. eller de som ikke vet det, de som kommer fra parkeringa og småjogger opp trappen eller de som låser seg ut døra fra leiligheten sin og rekker å få øye på meg idet de snur seg for å gå mot postkassene - bryter ut i et bredt smil og sier hei med uanstrengt ansiktsmimikk, som om de ikke bærer på noe, jeg tror jeg burde gå ned.

halvveis fremme møter jeg ei dame som tydeligvis veit hvem jeg er. hun smiler som lillesøster gjør når hun blir trist over at jeg er så uempatisk men likevel synes at det er en av mine bedre sider. hei, sier hun. uanstrengt. hun bærer på en kasse ubrukte damebleier og sier hun skal komme ned til oss etterpå. orda smuldrer i strupen og jeg rekker ikke svelge unna før pappa titter frem mellom trappesprinklene og sier hei med dype hakk i panna. jeg smiler så jeg nesten griner og ser ned i flisene mens jeg tørker av beina og går inn. registerer gjenteipa esker, varmeteppet, en uåpna pose med vaskeservietter, kasser med elektrisk utstyr, løfteheisen, senga og jeg tenker på hvor ufint det er å gi sånt videre, beholder skoene på og spør om jeg kan hjelpe til med noe. pappa er rød i ansiktet og stresser med å finne morfinen. han holder den blå toalettmappa tett til brystet så haken hans bretter seg sammen mens han teller antall pillebrett og ubrukte resepter, skjelver så det nesten er synlig for alle andre i rommet, ser opp, smiler med kinnene og gir mappa til en mann som vil at han skal kvittere. jeg spør igjen. pappa har allerede kvittert og bøyd seg ned for å løfte ei eske. han gransker gangen og peker på varmeteppet før han løfter esken med en unaturlig svai i ryggen og går opp trappene. lillesøster glir frem fra hjørnet av stua. gjør ikke annet enn å se på meg som om hun nettopp stod opp, er uforberedt og totalforvirra. jeg tar varmeteppet i armene og prøver å unngå å møte spørsmålene hennes. jeg går opp trappa og møter damen som veit hvem jeg er. hun tar fra meg varmeteppet som om det ble for tungt for meg. jeg protesterer ikke, lar det gli viljeløst fra meg og får et anfall av behersket panikk. jeg står plutselig aleine i gangen som en syk skygge og må ta på meg selv for å bekrefte at jeg ikke er meg selv overflødig; flytter høyrehånda vekk fra den venstre, legger dem flatt langs lårene med klamme håndflater og prøver å bli jord - står der til jeg ikke tror jeg vil falle ut av balanse om jeg lukker øya.