weird-loch-nesses

det er ikke alle klemmeorgiene jeg dro fra eller at grusen på hybelrommet lå i mønster, eller at kaffen la seg på leppene istedenfor i munnen og at jeg ikke fikk øynene fra de eldre kvinnene i trappa eller mannen som holdt hendene sammen som om han ba bordbønn og kikket stivt ut i ingentinget; på en kro med noe gudsforlatt og storhetsødelagt over seg

det er ikke fengselspreget på lekerommet der ting lå i hulterbulter som om noen hadde kidnappet barna som var der, eller at en spøkelseshånd dro meg i skulderen og at jeg smalt hodet inn i en mur av surt piss og porøse knokler når jeg snudde meg mot trappen igjen hvor damene snakket som om de visste hvem bordbønnmannen var- en smak av lummer fortidsteft

det er ikke slipsmennene i hjørnet og deres øyeepler trillende over huden min, eller at jeg holdt det ene barnet i hånda mens jeg gikk forbi dem, og ikke at det jeg ikke møtte blikket til noen av gjestene eller servitrisene som var der og det er ikke det at jeg ikke turte å se meg selv i speilet før jeg kom hit, det er det at jeg plutselig så noe jeg selv hadde mistet;


fordi jeg var så nære ved å være hjemme før jeg kom hit.

avslutningsvis.

Når jeg sitter her med mine cognacfakter og tastaturtendenser og først skal få sagt tingene som egentlig skulle ha vært uttrykt for lenge siden, går jeg blank. Jeg leter tilbake i arkivet og finner de fleste ting makulert, men de siste månedene har fått nyskrevne merkelapper og jeg har funnet ut at jeg ikke har noen uferdige arbeider bak meg. Jeg tror egentlig jeg kan oppsummere dette i én eneste setning;

Jeg tror dette har blitt min vakreste vår hittil i livet.

hjælp.

Jeg må øve. Lese høyt foran speilet med dikterdyp røst og prøve å gjøre de naturlige pausene litt mindre innøvd.

+

+

=

KnutReiersrud&OveRøsbaksAftenmedSabrinapåslep.

(ele)fantastisk

Klokken er tretten-tjueto og jeg har lyst til å poste mitt "dette er dagen" innlegg før tiden, hvilket kan medføre et innlegg nummer to senere, jeg håper bare ikke jeg jinxer de gode tingene som fortsatt kan skje ved å skrive ned de foreløpige;

• det fineste mennesket fant noen ord om meg i avisa i dag og hang det opp på tavla så jeg kunne bli stolt og flau (og forstå at forventninger kan smake søtt) 
•  
• jeg har blitt vist på storskjerm; kindereggseansen med Vibbemor, Shamsa og meg på film - og jeg lo meg ikke dum eller trist(selv om musikken vakte assosiasjoner til tyriske bad og  automatisk dårlige pornofilmer) 
•  
• jeg har sluppet løs mitt indre monster, og jeg kan atter føre fingrene over tastaturet i en fantefart og gi 3 av 10 ord litt mening igjen 
•  
• jeg har blitt den stolte eier av et barnslig, søtt og smilehullfremkallende elefantmaleri jeg fikk kjøpt altfor rimelig av Torstein på billedkunst 

herlig med Æ.

.. og jo, jeg klarte å stå opp 06:55 og gå en tur i dag morges: på tross av magesmerter gikk det faktisk urovekkende fint og jeg ble ikke nestenpåkjørt like mange ganger i dag som ellers.

.. og jo II, selv om jeg ikke fant "Ducks & Drakes" albumet til Randi Laubek på iTunes, fant jeg låta "Madness Sadness" og selv om den ikke er like god som jeg husker den fra noen åtte år tilbake, er den fortsatt stemningsfull og vakker som. fy.

det er hun også.

konklusjonssabrina.

... jeg satt og tenkte på hvordan det ville være å kaste i seg noen fleinsopp i dag.

Før jeg rakk å tenke tanken ferdig buldret det utenfor vinduet og et lite øyeblikk fryktet jeg at det var nsb som ville inn på hybelrommet for å kreve tilbake kaffepoletten jeg tydeligvis har stjålet (og ble funnet under senga) men det var visst en diger brumlebass. En humle på størrelse med Eyjafjallajökull og med den samme intensiteten. Den ville inn. Men jeg ville ikke ha den inn. Jeg lukket vinduet og tenkte at naturen er forunderlig og ønsket med det samme at kvelden skulle akkompagneres med litt vårkåt fuglesang mens jeg først satt i senga og fikk faunaen så rett på - men da måtte jeg jo åpne vinduet. 

Det endte med at jeg tok med tomflaskene på tur. På turen merket jeg noen ekle stikk i nakken.  De var såpass uventede og merkelig malplassert der jeg gikk i min underligste fred og oppdaget en gammel låt på nytt, subbet joggeskoene skeive mot asfalten og følte meg mør - at jeg måtte snu meg og gå fire skritt tilbake. På en villatrapp satt en diger katt med skorsteinsbørstehale og et digert hvitt glis som lyste ugjestmildt mot meg under de plirende, grønne kattefaenøynene. Gliset viste seg å være en strek med hvit pels. 

Jeg har aldri sett noe lignende. Jeg har sett katter med flekker, halvmåner, rektangler, til og med hjerter og hus på - men aldri en ganske rett strek rett under nesepartiet?

Snedig.

Hvem trenger vel fleinsopp.

Monday has come around again
I'm in the same old place
With the same old faces always watching me
Whe knows how long I'll have to stay
Could be a hundred years
Of sweat and tears
At the rate that I get paid
Sometimes I slowly drift away
From all the dull routine
That's with me every day
A fantasy will come to me
Diamonds are what I really need
Think I'll rob a store, escape the law
And live in Italy
Lately my luck has been so bad
You know the roulette wheel's
A crooked deal
I'm loosing all I had
Soon be like a man that's on the run
And live from day to day
Never needing anyone
Play hide and seek
Throughout the week
My life is full of romance
Guess I'll always have to be
Living in a fantasy
That's the way it's got to be
From now on
You think I'm crazy I can see
It's you for you, and me for me
Living in a fantasy
From now on

Supertramp.

imperfektum.

Jeg er usikker på hvorfor jeg tillegger det så stor betydning; men mine stadige skiftninger i skrifthumøret og tidvise sammenbrudd i oralkommunikasjon er, for en som meg, som selve ulykken over ulykker (av typen "som sjelden kommer alene") og kan sidestilles med det å være fire dager gammel: ikke ha et velutviklet oppfatnings- og reaksjonsregister, eller det som kommer etter tiden som nyfødt: å oppdage noe for aller første gang i livet,  
eller som voksesmerter: kroppens signaler på at du eksisterer og er i konstant forandring, eller som å gjennomgå en nær døden- opplevelse: oversanselige bevissthetsinntrykk, enklere forklart som oksygenmangel i hjernen.


Jeg er altså fratatt enhver tillært evne til å kunne håndtere dette imperfektum med slik en triviell og innøvd letthet som jeg alltid har kunnet.


Det er 

Tilslagsord:	Bøyingsform	Oppslagsord
tungt	adj pos intetkjønn, ubestemt form, entall, normert	tung

tung a1 komp tyngre el. tungere, superl tyngst el. tungest (norr þungr)
1	med høy vekt, preget av høy vekt være t- som bly / bære t-t / det fullastede fartøyet lå t-t i sjøen / t-t artilleri, skyts grovkalibret / t-e metaller tungmetaller
2	stor, massiv; sterk t- sjø / t-t bevæpnet / t-e skyer skyer som inneholder mye fuktighet / t-e narkotika harde narkotiske stoffer / t-e oljer tykke, seige / t- stavelse, taktdel med sterkt trykk / t- i hodet, kroppen trett, dorsk / en t- søvn dyp
3	tyngende, trykkende et t-t og knugende landskap / t- luft / t-t ansvar / ansvaret hviler t-t på de foresatte / kritikken falt henne t-t for brystet
4	treg, sen; hard, vanskelig gutten har t-t for det / du er visst litt t- i oppfattelsen / t- kost / t-t fordøyelig / t-t arbeid / t-e tak / båten er t- å ro / t-t språk lite muntlig / t-t lesestoff vanskelig tilgjengelig
5	trist, smertelig et t-t blikk / en t- skjebne / ta det ikke så t-t! / gjør noe med t-t hjertet motvillig (?)  Om man legger godviljen til finnes det et dikt blant de uthevede ordene, og det er ikke rent motvillig heller. Egentlig har det vært etterlengtet og en velkommen ære å ta imot: som svak og uforberedt.  Det er så fint å vite at jeg ikke vet. Og for å meddele det jeg faktisk vet med medfødt sikkerhet er at senga skal slås, og den skal slås hardt - av min allerede halvt sovende kropp og mitt mørke ansikt. Annethvert muskelfiber og friske celle i kroppen sier at jeg burde la meg hvile og gro over nattetimene og en rolig spasertur i morgen. Jeg får gjøre det slik - og skrive ut mine indre heftigheter senere.

elsker'æ herfra til jupiter 400 ganger tur-retur

.. igjen sitter jeg som stolt storesøster til en lillesøster av den helt spesielle slagsen, og den ganske eksepsjonelle lillesøster har bursdag i dag; Mine beste ønsker i din retning, lille snysk!

Jeg har tenkt på deg hver eneste dag gjennom året som fikk sin uventede vri, mars 2009 - da mamma døde kort tid etter at hun fikk påvist kreft, og fikk de fleste av oss til å møte både døden, mennesket i oss og alle nyansene ved det å være til, enten vi ville det eller ikke. Gjennom de tyngste stundene viste du styrkene jeg vet at du alltid har hatt i deg, og som på mange måter, ikke bare har vokst frem på solskinnsdager, men også de dagene du har blitt konfrontert med det å leve med en familiesituasjon utenom det vanlige.  

..du ble konfrontert med de tingene vi før var så redde for men nå vet hva dreier seg om, tidlig og uforberedt; jeg vet ikke egentlig hvem av oss som egentlig er "størst" 

All bagasjen du har fått har du båret med stolthet. Du har alltid vært den varmeste , mest omgjengelige, omtenksomme og smilende av oss to. Nettopp derfor har du også fått tildelt en større oppgave som du, kanskje til din forargelse av og til, bærer med deg her i livet - jeg skjønner at det ikke alltid er lett å ty til smilet, men du gjør det likevel og det er derfor jeg beundrer deg; etter de siste tretten måneders prøvelser må jeg si at jeg gir deg karakteren meget i utførelse, stil og utholdenhet.

Du er mitt lille overmenneske, Bethina.

 

Jeg vil  takke deg for alle ordene du har brodert mine storesøstertanker med, 

Jeg elsker deg - Du er meg nærmest, alltid.

utkastinatten

i den 113 drøm

går jeg gjennom gater
legger dager og mennesker
mellom brostein, som stillbilder
og gule portretter,
retter tilfeldige, glansede blikk
mot avisoppslagene, gnir følelser
til sverte og mørtelstøv;
jeg ser deg
for meg - forbi meg - foran meg - fra meg
og går etter utviskede spor
til gatene faller sammen i
fortauskanter, glasskår
du står på andre siden,
puster aske, smilende fossiler
og størknet puls
jeg rekker ikke ut hendene
for flaskehalser og grus
finner ikke sporene
- over
selv om jeg alltid går nye veier
står jeg der om morgenen
og faller etter gårsdagens gateskygger
mens jeg ser deg
for meg - forbi meg - foran meg - fra meg
og de har sett meg se deg
som om vi gikk gjennom gatene

la dager og mennesker
mellom brostein, som stillbilder

og gule portretter,
rettet tilfeldige, glansede blikk
mot avisoppslagene og gned følelser
til sverte og mørtelstøv
i hverandres skygger.

Goosebumps Thrills & Chills - In The Flesh - Live.

Ungdommen nå til dags - skulle kommet inn på rommet mitt og tatt del i det ultimate musikkunivers (ref. tittelen) og ikke vært på naborommet og smusset det til med VG-liste-pop-rock som antageligvis, og forhåpentligvis, logger ut fortere enn de som nipper til bananlikør til fest.


.. men egentlig har jeg kommet frem til at visse ting ikke kan deles, som opplevelsen av å trekke inn sjela i et skikkelig magadrag mens Waters' flotte korinner smører den med herlighet før den rekker å spre seg i alle kroppens kroker og ryggen synker sammen og senga blir bløt og jeg bare siger sammen som en sliten, myk sigd mellom bomull og striper og lukker øynene så de kan fortsette å smøre meg litt til, men blir avbrutt fordi Doyle Bramhall skjærer mykt gjennom øregangene med sin røde gitar som en snill motorsag og jeg kjenner til teksten, alle ordene, til og med partiene hvor Waters nesten brekker stemmen over mikrofonen med pannerynkene sine, og jeg tenker at jeg er litt av et talent her jeg ligger og kan alt utenat og synger med helt uhørlig ..

og så er jeg forresten ganske så glad innvendig om dagen også, det gjør det kanskje enda bedre.

.

I wash my soul and rub my eyelids thin,
so I can se how the world looks from the outside within.

I see everything transcendent and too much to abide,
you're not in me, or here by my side.

everybody here wants y**

such a thing of wonder in this crowd
I'm a stranger in this town
you're free with me
and our eyes locked in downcast love
I sit here proud

even now you're undressed in your dreams with me.

[slee-pee] II

zOmbie gikk tur i dag.

Her er hun:

Jeg foretrekker å gå alene, så jeg kvittet meg med henne i den tyngste oppoverbakken. Hun sliter nemlig litt med å holde følge når hun merker at hun ikke er ønsket. 

Men først måtte jeg ta bilde av denne passasjen som en eller annen turgående mobiltelefonidiot. Ja, jeg ble observert. Ja, grunnen til at jeg vet dette var fordi jeg snudde meg for å se om jeg ble observert, og - ja, damen som tøyet ved et turskilt så på meg som om jeg hadde stygge utvekster på kroppen og jeg tenkte "skitt au, jeg tar det jævla bildet og går min vei"

Resultatet:

Og mot alle odds klarte jeg å komme meg opp i Lillehammers stolte høyde igjen etter å ha skrellet asfalten oppover med mine subbende ben og stokkstive legger. Jeg måtte selvsagt dokumentere dette også:

Setersmør for sjela!

Litt pinlig å ta bilder med det nye, ikke fullt så gode mobiltelefonkameraet, forresten - selv om jeg har telefonen på lydløs skal det absolutt komme høye klikkelyder. Det var bare meg der og da når dette bildet ble tatt.


Men da jeg tok dette:

- jogget det to stramme NTG-jenter forbi.

Skit samma.

Det var en fin tur.

Dagens to ganske tilfeldige informasjonspunkter:

• Jeg tør å gå på do på etasjen jeg bor på igjen.
•  Treningsentusiaster gjør mye spøjst, f.eks blander de tunfisk og lettbrus for å lettere kunne få ned tunfisken (høyt proteininnhold) 

Underlig verden. Håper jeg våkner i morgen og merker at den har blitt bedre siden sist.

[slee-pee]

Når jeg sitter slik jeg gjør nå, kan jeg se det grønnsvarte taket på en funkiskirke og at det finnes blå himmel bak. Mest av alt ser jeg brunt - det tar hele forgrunnen, og rakt til venstre, litt ut fra gardinet, kan jeg se et halvt grantre med masse kongler på. Det ser rart ut. Som om de tynger grenene og treet ikke har klart å kvitte seg med dem. Vinden blåser og den vil at den skal kvitte seg med dem nå. 


Alt er veldig brunt. Lener jeg meg litt frem og vrir hodet til høyre ser jeg en bjørk i solskinnet. Alt er fortsatt veldig brunt.

(Jeg vet at man kan legge seg midt på dagen og våkne igjen og føle seg som et nytt menneske)

Jeg har sovet og våknet og er ikke et nytt menneske.




Når jeg sover kan jeg høre meg selv puste.

menneskedagen

Selgeren:

Det skal så ufattelig lite til for å feie vekk den åleglatte jeg vet best tonen selgere ofte drar når en liten teknologifreak-minus en negativ uendelighet (meg) kommer inn og spør "Eh, skulle det egentlig følge med en sånn installasjonsdisk i telefonpakka jeg kjøpte igår?"Det vet jeg sannelig ikke, vent litt så skal jeg sjekke det" og imens han da tar ganske lett og freidig på det, sjekker pc'en sin med raske klikk - til og med flørter litt med sin kvinnelige kollega, begynner jeg å si sånne ting som "Jeg er ganske sikker på at jeg har fått telefonpakka uten installasjonsdisk" og "for det er jo helt idiotisk å ikke selge installasjonsdisker med de nødvendige programmene på" Han kikker skjevt bort på meg og begynner å klø seg i skjegget. Merk: Hadde jeg ikke vært ganske sikker hadde jeg ikke sagt det. Plutselig daler graden av cockyness og han kikker seg litt spørrende rundt. "Kanskje kollegaen din som solgte meg produktet igår kan fortelle meg det?" legger jeg til med det høyre øyebrynet høyt hevet. Han leter litt ekstra med blikket og ser så på meg. "Husker du hva han het?" Nå er det jeg som gliser og sier lattermildt. "T-t-t-Morten? Husker ikke helt, jeg!" Deretter hiver han seg på telefonen, nikker og klikker på datamusa og sier mange takktakk før han legger på. Han snur seg mot meg med foldede hender og sier så engleskjønt "Det er bare å gå inn på nettet og laste det ned!"

Egentlig skulle jeg vinklet på dette punktet. Fortalt dem at selv om sikkert 97% av norges befolkning har tilgang på nett kan de ikke forvente at alle har det hjemme eller vet å bruke det, osv, men jeg har en lignende selger-hissig kjøper-opplevelse bak meg for ikke så mange dager siden og tenkte det ville være best å ikke la det gå sport i å være vanskelig. Jeg liker det alt for godt, og dette var jo bare en paranøtt i forhold til sist gang.

Uansett.

Fra det lettsindige til det alvorlige.

Gjengangeren:

Jeg var på Elixia i dag. Det er kanskje ikke et ukjent fenomen at treningssentre er en lokkelampe for folk med trøbbel og ekstrem kroppfiksering? I dag kan jeg iallefall banne på at jeg så et lik på ellipsemaskinen. Det hadde brunfarge (foreløpig) intakte muskler, et ekstremt høyt tempo på ganglaget og en banan og en imsdal vannflaske foran seg. Hun er noe av det tristeste jeg vet om. Jeg får lyst til å legge hendene mine på henne og få kroppen min til å smitte litt kjøtt over på hennes. Jeg er glad for at jeg ikke er i hennes joggesko.

Gamlingen:

Okei, jeg skal innrømme at jeg kanskje var merkelig først, men det at jeg stopper opp mens jeg går og tar bilde av noe ved veien er egentlig ikke merkelig nok til at folk flest gidder å ta seg bryet med å bryte intimgrensene mine. (Jeg har tre, gamle menn med eple i hånda og busthvitt hår til øyenbryn skjønner ikke det) Så der står jeg da, og tar bildet av bilen jeg ønsker meg, og så kommer han bort med eplet sitt og blikket sitt og alt jeg gjør er underlig og verdt å undersøke ifølge minen i ansiktet hans og måten han liksom sniker seg litt inntil meg på. 

"Flott boble" sier jeg urørlig. Noen må jo si noe. 
"Ja" sier han og studerer telefonen min. 
"Jeg tok bare et bilde av den" sier jeg. 
"Ja. Ja." sier han og ser på meg, smiler med hengemunnen og plasserer eplehånda bak ryggen.

Plutselig står vi der med meg som egentlig var i farta og ham selv som spaserende og han forteller at han var visergutt fra Tretten da han var ung, at han hadde kjørt siden han var seksten år ig hadde hatt hele tre bobler i sine år som bileier. Mens vi snakket studerte han kameraet mitt og øynene mine ofte og sannelig slo jeg ikke over i litt munter gammelmannsmodus jeg også. Etterhvert skjønte jeg at han var litt skrullete i tillegg til å være helt fenomenal og søt. Han sa at han hadde sett meg gå langs veien tidligere og jeg sa at det kanskje ikke var så rart hvis han bodde i det brune huset. Og så pekte jeg på huset mens jeg sa det fordi han to minutter tidligere hadde pekt det ut for meg, og så brøt han ut i et overrasket ansikt

"Vet du hvor jeg bor du da!?"

"Du fortalte meg det istad, jeg er ikke synsk. He-he."

"Ååååååja. Det ville vært merkelig om du visste det"
"Ååååååja" sa jeg  "Neida, det var nok fordi du viste meg det istad."

Etter dette fikk jeg det litt travelt - og nei, ikke i panikk og vegring, men fordi kveldsmaten ventet. Og så sa jeg farvel etter litt tullete småprat. Jeg sa faktisk, avslutningsvis og utrolig nok;

"Der kan du se, bobla fører folk sammen og får dem til å prate!"

Han likte visst det utrolig godt så jeg la til en "tommel opp" som prikken over idiotien. Han smilte enda mer. Etterpå var jeg glad for at jeg hadde litt Kent jeg kunne flykte inn i.

Om Du var här
Inuti & utanför
Om Du var här
Idag, igår
Tid?

Allt ska bli som då
Jag nöjer Mig med tystnad
Språk?

Jag behöver inget språk
med tiden på 

Min sida

Jeg er fortsatt ikke helt på plass.

predatoraggresjon

han har store, fine mannehender med blodårer som buler når han blir varm. av og til strekker de seg over skuldrene og hun forestiller seg hvordan de legger seg som blå bekker over ryggen hans som om de var en del av et landskap og at de ble omkranset av skulderbladene som myke fjellsider. men hun ligger i en blomstereng og han har armene rundt henne. små strå fra bakken skjærer henne i tunga og blå bekker samler seg i en ring som forsvinner i mørket når han står over henne. og senere ligger hun der med blåmerket sitt - venter på at han skal rulle over på hennes side av senga, presse pekefingeren mykt inn i låret hennes og spørre "gjør det vondt?"

utkastprosainatten.

ettertenksomheter

Ugrei sveis om morgenen har jeg funnet ut. Aldri mer pannelugg (Det verste er at den ikke vil "legge" seg uansett hvor mye gris jeg putter i for å holde det på plass - dog, ingen ville tatt noen særlig notis av at den står opp i været om jeg hadde spasert ved siden av en F5 orkan. En god ting)

Gikk morgentur i dag også.

... og fant nok engang noe å smile av!

Jeg vet med sikkerhet at ord og setninger tatt ut av sammenheng er rasende festlig når jeg går med rettopp-sveis under capsen, en pulserende gnagsårtå i joggeskoen, er iført en blendende blå ytterjakke og lyden av den siste sendingen til Misjonen med Johan Golden og Atle Antonsen siver gjennom øreklokkene. Men siden det i dette tilfellet kan kalles en del av en rekke morgenfenomener, kunne jeg ikke slå fast med sammenbitt sikkerhet at dette ville være like "sjov" noen timer etterpå. Jeg dokumenterte det likevel og her sitter jeg altså kl 22:31 og lurer på når i helvete ungene her på skolen skal lære seg å lukke vinduet (lærdommen om alkoholstøy og mennesker som vil sove i rommet ved siden av er ikke helt inprentet enda, dessuten har en eller annen tufs med trommer satt seg godt til rette der inne)

Og mens jeg da sitter her og aksepterer, teller til ti, blåser med munnen i en stram o-form med vinden vendt nordover slik at jeg faktisk selv lager denne rettopp-sveisen (hva driver jeg egentlig med når jeg sover?) slår det meg at; ja, det er fortsatt festlig. Jeg har nesten lyst til å skrive en tekst om trosten i taklampa og hvor lite som skal til før mine naboer faktisk FÅR en trost i taklampa si.

:Det har vel forresten noe med mitt assosiative gjenkjenningsmønster å gjøre, dette med å fortsatt finne gleder i ganske, bittesmå ting; jeg hadde det gøy da og har evnen til å lokke det frem i presserende settinger som denne.)

Enda en god ting!

- for ellers hadde jeg vel blitt en gnagsårgal, rettopp-sveisen trostemorder som nærer et sterkt hat til trommetufser.

(Det blir relativt spennende å se hva som skjer meg i morgen.)

Og ja, jeg vet forresten at Trosten i Taklampa er en roman av Alf Prøysen.*

ekstravagante opplevelser

I og med at Nansenskolen har "billedkunst&skrivekunst i samarbeid-uke" har jeg selvsagt funnet på alt annet enn det jeg skal gjøre i de 13 timene jeg har hatt til disposisjon hittil i dag. Jeg startet dagen med å klippe litt i Sextase, Cupido og Kamille, drikke uhorvelige mengder kaffe, være munnrapp mot kjøkkenpersonalet (å huske gluten eller ikke gluten, that's the question) Jeg har ledd av sneip-plukkerne på skoleområde, ikke nødvendigvis fordi de plukket sneipene fra høsten 09' fra bakken, men fordi de smilte så lykksalig når de så meg og skjønte at jeg var utstyrt med mobilkamera;

Og så struntet jeg ned til treningen når solen bikket over klokkeslaget tolv, men fant ut at jeg ikke egentlig hadde viljen til å trene på ordentlig men tenkte det var ålreit at jeg var der likevel og fikk et ekstra klistremerke til i konkurransen om å trene 25 ganger/få 25 klistremerker bak navnet sitt før 30 juni. Kakestykke. Jeg har jo 4 merker allerede. Premien? En Elixiabag.


Jeg har tenkt litt på hvor lunken premien egentlig er og hvor latterlig lite som skal til før den menneskelige psyke kan motiveres til de utroligste ting.


... og mens jeg tenkte dette skjedde det også en fin ting som satte punktumet ved tanken (det skjer ofte fine ting når jeg er ute og går)


Nemlig dette:

Etterpå gjorde jeg underlige ting. Som å spise 5 kjøttpuddingstykker og en skog med blomkål og gulrøtter. Jeg ble så mett at jeg måtte gå en tur. Endte opp på Jernia hvor jeg fant masse fin kjetting jeg fikk lyst på;

- og en sak jeg ikke aner hva heter, men den var ganske fæl og jeg tenkte på å tøyle både okser, meg selv og seilbåter.

Men det som virkelig satte spissen på opplevelsen på Jernia var denne tingesten;

Dette er altså en kakeløfter. KAKELØFTER. Den kostet som man kan se 219,00,-  og faller ganske elegant inn i kategorien kjerringraklemikk (mye på grunn av at man ganske enkelt kan SKYVE en kake, med en helt alminnelig KAKESPADE som man VANLIGVIS pleier å ha i kjøkkenskuffen.) 

Det finurlige var at jeg plutselig ble litt bergtatt av kakeløfteren, man kunne nemlig speile seg i den.

(Definitivt myntet på kvinner)

 

bokstavsex

“Heartless, indeed, it’s like the west wind, it blows”

du fekter med den feite lokkefingeren

puster så banalt og klangløst,

lukker øynene halvt og stirrer fattig

mens jeg tømmer deg

slikker deg papirlett på leppene

og finner døren

selv

uten etterspillet

bokstavsex

håndflatene er prikkhvite og røde, 
rispet opp av stikkende skjeggstubber
klamring til dine ansiktstrekk - 
jeg slipper deg mens du liksom blir igjen i det voldsomme kysset 
med øynene lukket og hengende trutmunn -
trykker jeg håndflatene sammen og inn mot nesen din 
så hudfoldene blir myke rynker og 
ansiktet et digert 
smil


(og slik gjør jeg deg så liten at jeg kunne ha pakket deg sammen under armen min, 
kanskje sydd deg fast så jeg kunne sagt "vi er én" mens jeg håndhilste alle klisjeene med selvsikker vilje fordi jeg ikke lenger var alene i kroppen, og om jeg hadde angret meg kunne jeg bare sprettet deg løs, revet ut det beste som var igjen av deg og dyttet det inn i hodet mitt istedenfor - for da hadde jeg nok ikke vært alene om å synes at alt det umulige også er fint og verdt å forme)


jeg er deg underlagt*
tenker jeg


og drar underleppen din ut med tennene.
 

bokstavsex

det hele var rent seksuelt

jeg var nok til å fylle rommet med
urskrik
trykk fra innsiden,
lammelse i
solar plexus og handlingskraften
jeg la meg i
øynene nesen og munnen din,
fylte deg til du ble kvalm
svimmel og kvalt

som om du skulle sprenges
styrket jeg kjøttet i deg
til du ikke lenger fikk plass i huden din
og ville putte fingrene i meg
ristet på hodet med stille hulk
jeg strøk deg gjennom håret
-

du holdt meg fast som om jeg også skulle dø.

.

av og til
har jeg dager
hvor jeg står opp før alarmen ringer
og går ut med tårer i øynene
helt til jeg tror at jeg har kommet
til et ukjent sted
og så finner jeg en utsikt
hvor jeg tar av meg skoene
legger tyngden av meg selv i midten
og tenker meg
ned
så jeg kan kjenne hvordan småsteinene
stikker seg gjennom huden under meg

for å sjekke om jeg drømmer og om jeg egentlig vil våkne.

them sunny days

I dag har jeg lukket øynene ofte.


Når jeg åpnet dem igjen var jeg fortsatt ikke fange i en arbeidsleir i Sibir eller dekket av frost til øyevippene.


...trodde aldri det skulle skje, men vårløsninga tok meg kjappere enn erindringene om snøen som falt en forrige tirsdags morgen. (Dog, jeg husker fortsatt hvordan magen knustes i gulvet sammen med den mentale inspirasjonen til å gå en morgentur og at jeg tenkte "herregud, skal jeg alltid være kritisk hvit?")


Men egentlig tror jeg vårløsninga tok meg litt før - for jeg har jo, på mange vis vært munter på innsiden, selv om det ikke skulle mye til før det krakelerte. Nå, etter noen timer med livsfarlig UVA & UVB-stråling føler jeg en viss gnist og at jeg atter har gjenvunnet en stødig forskaling til mentalrommet mitt. Det er altså ikke med tredjegrads forbrenning i underhuden at jeg skriver; jeg gleder meg til resten.

Jeg tror rettere skrevet at det er solstikket. 


Ikke vær bekymret.

Noen eksempler på trykkutvikling i hjernen min og følger av overopphetning;

• Jeg har gått med mine fluebriller i full offentlighet (og ingen har ledd) 
• Jeg har utviklet husmorstendenser som desverre medfører hyppig bruk av fraser som "nå må du komme deg ut i finværet" 
•  
• Jeg har - om mulig, gitt en enda lengre midtfinger til ting jeg ikke orker å forholde meg til (alkoholmas og forventninger som ikke kan innfris) 
•  
• Jeg har tatt flere turer tilbake til barneland hvor jeg fortsatt hopper paradis og og vingler med beinet når jeg bøyer meg ned for å plukke opp steinen i rute nummer fem, før jeg snur meg og hopper hele veien hjem. (Det rimte) 
• Jeg begynte nesten å gråte over slutten på boken "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" 
•  
• Jeg fryser på føttene fordi jeg går med stoffsko, men gir blaffen fordi slik jeg husker det er det faktisk slik våren skal føles de første dagene 
•  
• Jeg deprimerer ikke lenger fordi jeg ikke lenger kan snike meg innom Statoil og kjøpe boller iløpet av en gåtur (helt utrolig, jeg tror jeg er ganske syk) 
•  
• Jeg har funnet uvirkelig mange fine steder der man kan være én 
•  
• Jeg fortsetter, overraskende nok, å ikke miste håpet daglig

 Her er forresten noen bevis på at jeg har vært "der" (eller "her" eller "i, ovenpå, under" denne dagen)


Morgenlyset og Falkemannen.

Trappene jeg gikk.

Lillehammerlengde.

Lillehammerbredde.

Makrellskyer uten tomat.

(Og så har jeg fått dilla på Supertramp igjen. Noen må seriøst tøyle meg.)

sinteogstoltehjertemuskelslag

Om romantiske proklamasjoner med erotiske hentydninger*


håndflatene er prikkhvite og røde, rispet opp av stikkende skjeggstubber og klamring til dine ansiktstrekk - 
jeg slipper deg og mens du liksom blir igjen i det voldsomme kysset med øynene lukket og hengende trutmunn -trykker jeg håndflatene sammen og inn mot nesen din så hudfoldene blir til myke rynker og 
ansiktet ditt ser ut som et digert smil


(og slik gjør jeg deg så liten at jeg kunne ha pakket deg sammen under armen min, 
kanskje sydd deg fast så jeg kunne sagt "vi er én" mens jeg håndhilste alle klisjeene med selvsikker vilje fordi jeg ikke lenger var alene i kroppen, og om jeg hadde angret meg kunne jeg bare sprettet deg løs, revet ut det beste som var igjen av deg og dyttet det inn i hodet mitt istedenfor - for da hadde jeg nok ikke vært alene om å synes at alt det umulige også er fint og verdt å forme)


jeg er deg underlagt*
tenker jeg


og drar underleppen din ut med tennene.
 

psykologisk assosiasjonsmønster

om jeg trykker øyevippene mot øverste del av pekefingeren
lukker øynene og kjenner etter,
er det som om du glir over fingeren min - mykt og umistelig

om jeg trykker inn ribbeina mine, smyger hendene inn over abdomen ned
mot navelen, ut mot hoftene i en bløt bevegelse,
er det som om det dine hender hvis jeg gjør det litt hardt

og så tenker jeg at om jeg hadde lent meg bakover,
ville jeg nok falt inn i et varmt avtrykk av deg
som om jeg hvilte i halsgropen din og merket at du lukket øynene
bare ved å ta pulsen på deg

(og vi kunne stå slik sammen, smake på salt, indre og evig,
slippe deg inn i meg med dine svake, varme stråler
igjen og igjen, helt til du var festet i fingertuppene mine
så jeg kan fortsette å trykke dem mot øyevippene og la deg gli over meg, mykt og umistelig)

archaic

alt skulle tilsi at det hele var rent seksuelt, og at jeg- alene i mitt vesen,
var nok til å fylle rommet med undertrykte primale urskrik,
et trykk fra innsiden, som før det nådde solar plexus og handlingskraften
la en slags glød rundt vinduskarmene og ga lyset et grått,
ugjennomtrengelig lag for å kunne skjerme for alt annet som skulle til å skje,
og lukten av meg la seg i øynene, nesen og munnen din,
fylte deg til du nærmest ble kvalm, svimmel og kvalt,
at du sprengtes, som om jeg styrket kjøttet i deg, og du ikke lenger fikk plass i huden din

jeg stod der og holdt hodet ditt mot brystet mens du ville putte fingrene i meg
og du ristet på hodet med stille hulk
-
så jeg strøk deg gjennom håret og du holdt meg fast som om jeg også skulle dø.

prikk.prikk.prikk.

Jeg er så glad i deg


/Vet jeg egentlig hvem du er?/

frågetecken

det er bekymringsverdig;
å drive med selvutslettende aktiviteter
som - å vise finger til sin egen
skygge
og hoppe i det man tror kan være dens avtrykk
for å kunne fornærme seg selv.


men det finnes andre ting som kan være minst like oppfinnsomme.

som å hoppe på glatte steiner i vannkanten og ikke falle når du vakler på de største og glatteste og skarpeste, men å gli baklengs, helt plutselig mens du står ganske så stille på den flateste stenen du finner og titter utover havet med din mest poetiske nese.


eller gå i skogen og komme på plutselige teorier om at trær helst spiser opp snøen som ligger på høyre side først og at du på en måte er glad for at du ikke ligner noe særlig på snø, men at du - tre meter bortenfor på stien, knuser kneet på en nedgravet rot fra samme treet du mistenkte for å spise snø.


det beste eksempelet er vel likevel å

sitte i noe som kanskje kan minne om en svært fasjonabel brødrister som går mange kilometer i timen i fart og skrive til en venn "gjett hvor jeg er?"


og ikke få noe svar.

panikk.angst.

det ligger i deg

som vekten av en blodig hammer

når du rister på hodet

slår det deg som

spikerspisser

mot tinningene

(du kler deg alltid i

bløtt papir heretter

som blir

gjennomvått

av gjentatte fall

mot jorden

-fordi du ikke liker
at jeg tar deg på kinnet)

tralalala

y'know, there's a time and place for everything
'cept for the things you've already done

jeg tar fire piller om dagen
er avhengig av en firkantet, trykkfølsom dupeditt
telefonen min gir meg angst og min personlige computer
vekker venstre håndledd med et
god dag seneskade
det føles så innmari greit
å forholde seg til fysiske umuligheter, som jeg gjør
i eteren
det er så mye mer forlokkende enn å leve
på samlebåndssmilende gesturer
latter på halvlitersglass og pen pikk etter midnatt
det er blitt så ille at jeg
ikke orker forholde meg til selv de enkleste ting
som å forkorte ord når jeg kan
for å spare meg selv for tid;
for
faen
i
helvete,
kan jeg si
.
og tenke over disse trivielle problemene jeg har
mens jeg dropper pillene, slår dupeditten, gjemmer telefonen og banker min
personlige computer
det føles ikke så innmari greit
å forholde seg til det fysiske utenfor eteren
og det hender jeg finner frem den siste sangen jeg hørte
som fikk meg til å love at jeg aldri skulle grine på ordentlig igjen
og så skrur jeg på webcamen for å få sympati
fra hele verden.

Ta lyset fra meg.

kevlarsjäl - tanker i det store ingentinget

I.

Det finnes mange ting å tenke på her i verden.

(gruer meg til

å spise vanlig,

eventuelt

å ikke like å være

der jeg skal

forbli

når allting får sine svar)

Hvorfor bruke opp tiden på spørsmål?

II.

Det finnes mange ting å tenke på her i verden. I dag, helst på hvordan en klein dag kan bli ytterligere klein men likevel finne tilbake til posisjon; vidunderlig, ved hjelp av solbriller, tilfeldige plagg rundt kroppen og en gåtur med en kusinefjortis som spiser is og får sjokoladebobler i halsen mens hun snakker om alvorlige ting som sukkersyke og koma, og at det får meg til å le så heftig at hun også begynner å le, faktisk såpass mye at to små snekkerbuksejenter øverst i bakken blir redde og skriker "Er det oss dere ler av? Er det oss dere ler av!?" mens de løper rundt svingen og ser seg tilbake.

Det fine er at vi ler og at de tror det er dem vi ler av - og antageligvis vil de nevne oss over kjøttkaker og poteter ved middagsbordet, antageligvis forstår de ikke hva ordet misforståelse betyr og antageligvis vil foreldrene riste på hodet og snakke om hvor mange blomsterløker de skal sette i morgen istedenfor.

III.

Det finnes mange ting å tenke på her i verden.

Sånn som tornadoer, nordlys og stormer. Jeg har aldri sett det på ordentlig, og selv om jeg aller helst skulle ha vært der når det skjer i alle tilfeller, vil jeg helst ha det inn i stua;

en liten grunn til å lene seg over på den andre sofaputen i ærefrykt og tenke at det finnes så mye fin natur, mens jeg ser inn i to jordkloder og holder universet i hånda.

Kom gör ett hål i min Kevlarsjäl.

bruddstykker

Epleskiver. Pappa spiser brie. Tabloidoverskrifter. Nysgjerrig farmor. Sengeslitere. Jeg - et plagsomt vekkeur. Morgenlangsomhet. Parkettskraping. Stemmer. Jeg skifter tøy i fire omganger. Lueløs - løse vanter. Bil. Bananbit. Shell. Parkering. Ha det farmor og Ib. Gå. Fortere. Løp. Forbi mann i uttøyningsposisjon. Nedover. Bittesmå bekker. Asfalt. Vind. Hesterumper. Oslofjordutsikt. Tenker på kattedyr. Løper. Tenker ikke. Opp. Ned. Bort. Gjenta. Blå skilt. Busskur. Pappa er rød i ansiktet. Dårlig grafitti. Jeg finner en skarp stein. Hold. Kjører på. Eviglang bakke. Angrer. Pause. Pappa i skogen. Biler stirrer. Jeg tøyer foran trafikken. Veien tilbake. OK. Gammel dame. Gåstaver. Smil. Mus vasker seg på veien. Søt. Løp. Svetteperler. Hjem. Snart. Spurt. Mann med bikkje gliser. Pappa er førstemann. Parkeringa. Banan. Grus. Bøy&Tøy. Refleksjon i vetrinærvinduet. Regn. Regn. Regn.

påske for de vidrekomne

Jeg er helt ute av stand til å huske hva jeg egentlig burde bruke fridager til.

I dag har jeg lekt pensjonist langs kyststiene rundt sjøstrand, vært frossen på grunn av været, jeg har spist brødskiver med trist pålegg og jeg har egentlig kjedet meg gløgg ihjel uten så mye som å ta hensyn til at livet egentlig reker forbi mens jeg har det slik og jeg burde gjort noe med det. For jeg burde det - istedenfor å dø sammen med sekundene jeg aldri får tilbake. Jeg burde egentlig vært i en by med en kald halvliter i den ene hånda, et (u)kjent menneske på andre siden av bordet og en samtale gående. Helst om røde dager, hvordan kollektivtrafikk kan føre til psykiske lidelser, proteinenes oppbyggende funksjoner og hvor trist det er at det ikke finnes flere dejlige dansker her i verden.

Mimrer litt tilbake til påsketider med heftige runder påskebrygg, brennende kyllinger - vårvær med solstråler og tørre veier, påskeferiene jeg ikke har vært meg så bevisst mine korte sosiale lunter og heller bare kjørt på. Rai, rai. Men egentlig har jeg hatt det ganske ålreit også. Jeg har spist mye sjokolade og gått med uvasket hår hele dagen, jeg har drukket skikkelig himkok-kaffe og ikke deprimert så mye over at jeg ikke kan spise kake som alle de andre.

Mest verdsetter jeg denne dagen fordi jeg tenker at nye impulser vil nå meg når jeg minst venter det

- selv om jeg lever i et egg.