them sunny days

I dag har jeg lukket øynene ofte.


Når jeg åpnet dem igjen var jeg fortsatt ikke fange i en arbeidsleir i Sibir eller dekket av frost til øyevippene.


...trodde aldri det skulle skje, men vårløsninga tok meg kjappere enn erindringene om snøen som falt en forrige tirsdags morgen. (Dog, jeg husker fortsatt hvordan magen knustes i gulvet sammen med den mentale inspirasjonen til å gå en morgentur og at jeg tenkte "herregud, skal jeg alltid være kritisk hvit?")


Men egentlig tror jeg vårløsninga tok meg litt før - for jeg har jo, på mange vis vært munter på innsiden, selv om det ikke skulle mye til før det krakelerte. Nå, etter noen timer med livsfarlig UVA & UVB-stråling føler jeg en viss gnist og at jeg atter har gjenvunnet en stødig forskaling til mentalrommet mitt. Det er altså ikke med tredjegrads forbrenning i underhuden at jeg skriver; jeg gleder meg til resten.

Jeg tror rettere skrevet at det er solstikket. 


Ikke vær bekymret.

Noen eksempler på trykkutvikling i hjernen min og følger av overopphetning;

• Jeg har gått med mine fluebriller i full offentlighet (og ingen har ledd) 
• Jeg har utviklet husmorstendenser som desverre medfører hyppig bruk av fraser som "nå må du komme deg ut i finværet" 
•  
• Jeg har - om mulig, gitt en enda lengre midtfinger til ting jeg ikke orker å forholde meg til (alkoholmas og forventninger som ikke kan innfris) 
•  
• Jeg har tatt flere turer tilbake til barneland hvor jeg fortsatt hopper paradis og og vingler med beinet når jeg bøyer meg ned for å plukke opp steinen i rute nummer fem, før jeg snur meg og hopper hele veien hjem. (Det rimte) 
• Jeg begynte nesten å gråte over slutten på boken "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" 
•  
• Jeg fryser på føttene fordi jeg går med stoffsko, men gir blaffen fordi slik jeg husker det er det faktisk slik våren skal føles de første dagene 
•  
• Jeg deprimerer ikke lenger fordi jeg ikke lenger kan snike meg innom Statoil og kjøpe boller iløpet av en gåtur (helt utrolig, jeg tror jeg er ganske syk) 
•  
• Jeg har funnet uvirkelig mange fine steder der man kan være én 
•  
• Jeg fortsetter, overraskende nok, å ikke miste håpet daglig

 Her er forresten noen bevis på at jeg har vært "der" (eller "her" eller "i, ovenpå, under" denne dagen)


Morgenlyset og Falkemannen.

Trappene jeg gikk.

Lillehammerlengde.

Lillehammerbredde.

Makrellskyer uten tomat.

(Og så har jeg fått dilla på Supertramp igjen. Noen må seriøst tøyle meg.)