utkastinatten

i den 113 drøm

går jeg gjennom gater
legger dager og mennesker
mellom brostein, som stillbilder
og gule portretter,
retter tilfeldige, glansede blikk
mot avisoppslagene, gnir følelser
til sverte og mørtelstøv;
jeg ser deg
for meg - forbi meg - foran meg - fra meg
og går etter utviskede spor
til gatene faller sammen i
fortauskanter, glasskår
du står på andre siden,
puster aske, smilende fossiler
og størknet puls
jeg rekker ikke ut hendene
for flaskehalser og grus
finner ikke sporene
- over
selv om jeg alltid går nye veier
står jeg der om morgenen
og faller etter gårsdagens gateskygger
mens jeg ser deg
for meg - forbi meg - foran meg - fra meg
og de har sett meg se deg
som om vi gikk gjennom gatene

la dager og mennesker
mellom brostein, som stillbilder

og gule portretter,
rettet tilfeldige, glansede blikk
mot avisoppslagene og gned følelser
til sverte og mørtelstøv
i hverandres skygger.