frågetecken

det er bekymringsverdig;
å drive med selvutslettende aktiviteter
som - å vise finger til sin egen
skygge
og hoppe i det man tror kan være dens avtrykk
for å kunne fornærme seg selv.


men det finnes andre ting som kan være minst like oppfinnsomme.

som å hoppe på glatte steiner i vannkanten og ikke falle når du vakler på de største og glatteste og skarpeste, men å gli baklengs, helt plutselig mens du står ganske så stille på den flateste stenen du finner og titter utover havet med din mest poetiske nese.


eller gå i skogen og komme på plutselige teorier om at trær helst spiser opp snøen som ligger på høyre side først og at du på en måte er glad for at du ikke ligner noe særlig på snø, men at du - tre meter bortenfor på stien, knuser kneet på en nedgravet rot fra samme treet du mistenkte for å spise snø.


det beste eksempelet er vel likevel å

sitte i noe som kanskje kan minne om en svært fasjonabel brødrister som går mange kilometer i timen i fart og skrive til en venn "gjett hvor jeg er?"


og ikke få noe svar.