weird-loch-nesses

det er ikke alle klemmeorgiene jeg dro fra eller at grusen på hybelrommet lå i mønster, eller at kaffen la seg på leppene istedenfor i munnen og at jeg ikke fikk øynene fra de eldre kvinnene i trappa eller mannen som holdt hendene sammen som om han ba bordbønn og kikket stivt ut i ingentinget; på en kro med noe gudsforlatt og storhetsødelagt over seg

det er ikke fengselspreget på lekerommet der ting lå i hulterbulter som om noen hadde kidnappet barna som var der, eller at en spøkelseshånd dro meg i skulderen og at jeg smalt hodet inn i en mur av surt piss og porøse knokler når jeg snudde meg mot trappen igjen hvor damene snakket som om de visste hvem bordbønnmannen var- en smak av lummer fortidsteft

det er ikke slipsmennene i hjørnet og deres øyeepler trillende over huden min, eller at jeg holdt det ene barnet i hånda mens jeg gikk forbi dem, og ikke at det jeg ikke møtte blikket til noen av gjestene eller servitrisene som var der og det er ikke det at jeg ikke turte å se meg selv i speilet før jeg kom hit, det er det at jeg plutselig så noe jeg selv hadde mistet;


fordi jeg var så nære ved å være hjemme før jeg kom hit.