det ringer fra skjult nummer
blinkvis ser du se deg selv forsvinne
lyse opp, forsvinne
etterlate tomme håndflater
vinduet inn i
mikromorskapet med utsikten
vendt nedover
mot myke skinnsofaer
blir du våt
du har grodd testikler og mister
motet.

wrap your lips around your head and slowly blow yourself away;

hun hadde skrevet det mange nok ganger: over en periode ble det strødd overalt som små sitater av dårlig samvittighet, på pennalet, omslaget på favorittboka, over eselørene i lærebøkene, på innsiden av døra til rommet slik at han ikke skulle se det - hun hadde til og med brukt husnøkkelen til å gjøre noe så fjortisaktig som å rispe det inn i benken på bussholdeplassen. men det var et et sitat fra en sangtekst. ikke en S + M-kjærlighetserklæring eller noe annet som kan miste sin betydning. det gjorde vel ingenting fra eller til. sitatet var bare en slags oppsummering av ordene hun selv burde ha brukt for å beskrive situasjonen, ikke for å klarne opp i et mysterium, ikke for å vinne prisen for den mest emoaktige psykoanalysen av seg sjøl på den tida eller for å virke mer poetisk og trist enn det hun egentlig var. det ble bare brukt til å styrke bristepunkt når hun begynte å tenke for mye på det som skjedde. det fungerte som en demning der faenskapen kunne hope seg opp i bredden og høyden men aldri flyte over - bare sive ut gjennom en liten kontrollert sluse etter at hadde sitert versene om tupperwarehjerter og refrengene om kjøttmekanismer noen ganger for seg selv. setningen rommet alt, ødela alt, pulveriserte alt av motstand, til og med det "lille begeret som fikk alt til å renne over" som hun hadde hørt ham si utallige ganger i ettertid når han snakket med andre som om hun ikke var tilstede. hun hadde skrevet det mange nok ganger sa han - mellom bildene av gulgrå ansiktshud, halvåpne øyne og tynne blodårer ved nesevingene langet han ut fortvilte pappabekymringer gjennom strømmen av bråk fra cd-spilleren mens hun hørte bruddstykker av låta. hvorfor kommer du ikke ut til oss andre? vi savner deg lille venn, kunne han si og hun ville tviholde på innsiden av døra og foreslå at han kunne ryke og reise. men i dag hadde hele året gått og hun hadde skrevet det mange nok ganger, brukt metaforen som avvisning istedenfor en forklaring.

igjen stod han der, mellom bildene av gulgrå ansiktshud, halvåpne øyne, tynne blodårer ved nesevingene, kjøleskapskalde kinn; slå av! skru ned volumet! finn en annen jævla sang! han orker ikke mer, hun hører bare bruddstykker av låta;

den finner nye veier å vokse
conversation growing dull
hun har hatt det lenge
he tries to embrace her
vi tar det i morgen, mamma
i took a wow of silence


hun skjønte det nå.

tilinfo

jeg burde ha skrevet på oppgaven vi fikk i dag, men jeg er alt for opptatt med å proppe hele esker med läkerol fresh breath eucalyptus i kjeften mens jeg klikker og drar og trykker på forskjellige knapper og ting som gjør bloggen min så superfancy at jeg blir litt imponert over at jeg ikke har klart å slette hele bloggen i løpet av prosessen.

til ære for lars: nå finnes det en "liker" og en "skeptisk" knapp du kan trykke på siden du liksom alltid har litt vanskelig for det og gjerne skulle kommentert innleggene mine på tross av at ord blir få (ja, jeg valgte å ikke ha "dritt" eller "søppel" eller "jah, lizzom" knapp, bare sånn for å skåne mitt eget ego)

til ære for rebbirebecca: som du ser finner du en søkefunksjon øverst på sida, sånn ca litt til høyre for elefantens snabel. nå skulle det være mulig å søke opp innleggene du bare husker bryddstukker av.

noen flere ønsker?

hvis de ikke kommer innen ti minutter legger jeg bloggstuket fra meg og blir seriøs igjen.

five days + one (surr)

skoledager. ikke som alle andre dager. jeg liker at vi snart har kommet oss over "helvetesukene" som mr. rune christiansen, eldrid lundens stedfortreder og vår foreleser - ikke lærer, kaller det. jeg kaller det ikke helvetesuker, vi har jo ikke gjort annet enn å gjøre det vi gjorde på nansenskolen? jeg tror rune prøver å fortelle meg at nansenskolen var et helvete, men jeg tror ikke han mener det på den måten.

jeg googlet nettopp, og da mener jeg nettopp vår foreleser. han har ni diktsamlinger og fem romanutgivelser på merittlista. blikket falt på, og måtte lese tittelen "om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut" noen ganger.

og jeg er plutselig svært usikker på vår rune.

- men han går i baggy cordbukser, bor i vestfossen og støtter helt og fullt at vi kanskje skulker litt skole for å dra på litteraturfestivalen i drammen og så finner han på ting som å vise sære stumfilmer fra sekstitallet på slutten av en "helvetestime" som ender med noe som kan beskrives som et barnslig selvmord.

jeg er plutselig ikke så usikker på vår rune.

ellers kan jeg nevne at ting er på plass; jeg sover om nettene, elefanter er plassert rundt omkring på rommet, jeg har regna ut at breisåsbakken tar ca ti minutter å gå opp, jeg blir gjenkjenner flere og flere fjes, antageligvis vil jeg nok aldri føle meg alene her, jeg tror rema1000-gutten jeg pratet med i dag er med på ideen om å ta inn glutenfritt grovbrød og jeg har innsett at rånekultur slettes ikke er så dumt, for da hender det at slike syn møter meg;

 tenkte på mamma da jeg så denne (i tillegg til at den oser av sommer og idyll "dra på stranda og ta seg en sigg - som i sigg, snakke om havet og hvorfor det er blått og feste etterpå til jethro tull på kassett")

det skal forresten nevnes at jeg skrev dette innlegget igår og poster det i dag, derfor er det onsdag for tirsdagsleserne. beklager det. jeg må få nevne den fine timeplanen min: oppmøte 10:30 hver dag bortsett fra onsdager, da har jeg fri. skrivedag kalles det. så i dag stod jeg selvfølgelig opp 08:45 skarp. min første skrivedag og jeg vekkerklokker meg selv fordi jeg er verdens beste datter og skaffa pappa to billetter til Roger Waters' fremføring av The Wall i Parken 7 mai, 2011.

nå trenger jeg no' sånt for å klappe meg selv på skulderen:

er dette .. syttitalls? 

iallefall; måtte ta bilde av min aller første frokost her og sette den i en sammenheng. 

passet bra her. jeg spiser alltid - og da mener jeg alltid, havregrøt til frokost,

det er godt, hvertfall når man spiser det uten sukker 

og kombinerer det med

- nøtter for sunne fettkilder

- fruktige karbohydrater og vitaminer

- i form av juice

- eller epler

(jeg elsker epler

det er nesten så jeg skriver dikt om epler

kanskje jeg skal gjøre det

lage en samling,

jeg kan kalle den for;)

"epler som ramler alene mot gresset men som likevel treffer det med stumpe, hørbare lyder som (og nettopp derfor) blir husket med glede av tunghørte eplelikere som meg"

hehe.

det er ikke tull. etter frokost skal jeg renskrive, kanskje til og med skrive litt mer på mine skoleinnleveringer, kikke litt på serie mens det er sol ute. etterpå skal jeg spise litt til, gjøre reint og dra ned på skolen for å kopiere mine skriverier så jeg slipper å gjøre det i morgen og så skal jeg vente helt til 17:00 da jeg skal ha treningsdate - okeida, p.t time, forsøkskanintime, selvmordsattemptere - sett ord på det du, med en eplekjekk idrettslinjefyr..

edit:

frokostplanene ble forskjøvet da jeg falt over en fantastisk vakker sak kalt Acer Aspire Revo R3610 og har herved kjøpt meg ny pc. kjøpte skjerm som visstnok er helt fantastisk - den har en innebygd sensor som sparer energi ved at skjermen reduserer strømbruket når jeg beveger meg bort fra maskinen. dessuten er den bygget av resirkulerbar plast. wow. teknålågi for de miljøbevisste (min bevissthet starter her, jeg kjøpte den egentlig bare fordi den fikk en femmerterning)

etter bestilling fant jeg ut at den ikke kommer før lenge etterpå. nå må jeg lage frokost og eventuelt kontakte multicom.no for å angre kjøpet med hikst og hulk i røret eller slå meg til ro med at jeg har vært fornuftig som har bestilt en stasjonær pc istedenfor å ødlegge håndleddene mine på flere bærbare pc'er. (jeg er allerede igang med min overtalelsesprosess meg meg selv!) sola skinner og det blir sikkert en fantasisk dag. 

opp og hoppe som de si'r!

6-klassestil

(skriveoppgave nummer 2 - skal begynne med setningen "jeg skyndet meg hjem" og inneholde setningen straks jeg låste meg inn i leiligheten")

Jeg skyndet meg hjem: bak meg lå fotspora i små tette trinn i den tjukke snøen og jeg tenkte over hvor mange omveier jeg måtte ta for å riste henne av meg. I omveiene lå det tydelige tegn på at jeg hadde vært temmelig usikker, nesten som om jeg stod ved et veiskille og tok prøvende skritt i hver eneste himmelretning hvor den rette veien ble avslørt ved at jeg tok fire raske, bestemte skritt fremover før jeg plutselig stoppet opp med begge beina i spontan tenkeposisjon og lot skogholtet foran meg forbli tettsnødd og uopptråkka.


Jeg prøvde å skjule mitt instinktive retningsvalg ved å gå sporene baklengs for å gi inntrykk av at jeg kanskje hadde forsvunnet i løse lufta (med irriterende dårlig treff, skoavtrykkene fikk to svære øgletær istedenfor én skotupp) og nølende (mye fordi jeg tenkte på det dårlige fotarbeidet mitt og fordi det kunne virke svært lite sannsynlig at jeg bare hadde forsvunnet ut i ingentinget) tok jeg stegene i helt gal retning og dermed viste at det hvertfall ikke var den direkte og lettvinte veien hjem jeg valgte - for de vimsete, snøsparkende venstre-høyre-venstre spora mine kunne tyde på at jeg var ganske innstilt på å villede henne.

Etterhvert ble jeg ganske stresa. Bak meg kunne jeg se at jeg hadde spredd brede vifter av kram snø rundt beina når jeg gikk og at jeg hadde skuffa meg stier frem og tilbake og rundt meg selv opptil flere ganger fordi jeg plutselig kom på at jeg kunne helt klart vært litt mer sparsom på hvor mange ganger jeg skulle gå rundt en sving - for som kjent kan spor følges, selv over en grøftekant eller et nedsnødd blomsterbed. I det hele tatt var det svært vanskelig og ganske ubehagelig å være fanget snøen og alle stiene jeg selv hadde laget. Det slo meg at jeg antageligvis hadde tråkket over sporene hennes også om hun hadde klart å komme meg i forkjøpet, at hun kanskje hadde gjennomskua meitemarkopplegget mitt og at straks jeg låste meg inn i leiligheten ville jeg finne to av snablene på skotørkeren opptatt med å varme to våte søstervotter.

salig, kastanje, kvinne, falmet og anledning

er ordene jeg skal få inn i én setning. dette er min første skriveoppgave og jeg synes den er råteit.
her er forslagene - (som man kanskje ser er jeg er ikke flink med korte setninger)

1. med flere variasjoner

a) og rundt denne kvinnen, var det ingenting som hadde falmet, hun plukket kastanjer fra bakken mens skjørtet duvet i sensommertakt og jeg lente meg svakt til siden i tilfelle hun skulle snu seg og jeg kunne benytte meg av anledningen til å fremstå som en ublu titter før hun ville se ordentlig etter - og finne det salige smilet til en gammel venn.

b) hun plukket nedfallskastanjer fra bakken og skjørtet duvet i sensommertakt, jeg lente meg svakt til siden i tilfelle hun skulle snu seg og jeg kunne benytte meg av anledningen til å fremstå som en ublu titter, før hun ville myse mot meg i augustsola, trekke ned skjørtet som kun en innbilsk kvinne kan gjøre og plutselig finne det salige smilet til en gammel venn.

c) da hun plukket nedfallskastanjer fra bakken duvet skjørtet i sensommertakt og jeg benyttet meg av anledningen til å lene meg svakt til siden som en ublu titter i tilfelle hun skulle snu seg, myse mot meg i augustsola og trekke ned skjørtet stramt ned over knærne som kun en innbilsk kvinne kunne gjøre for deretter å reise hodet og finne det litt falmede, men salige smilet til en gammel venn.

- og så beveger jeg meg helt bort fra denne setningen over i dette

2.

a) jeg tenker litt på at hun kommer til å ligne en nedfallskastanje, denne salig smilende kvinnen som avslører at hun har farget håret nøttebrunt fordi tinningene er brunflekkete og at hun antagelig er iført sin fineste dress for anledningen, denne litt falmede, mosegrønnedressjakka som bretter seg rundt henne,  og jeg tror ikke hun klarer å skjule brystkasseslaget når jeg forteller henne at stillingen er besatt, den er gitt til en yngre kvinne - med litt mer erfaring.

b) jeg tenker at hun kommer til å ligne en moden nedfallskastanje, denne salige, smilende kvinnen som avslører at hun har farget håret nøttebrunt fordi tinningene er brunflekkete og jeg tror ikke hun klarer å skjule brystkasseslaget når jeg forteller henne at stillingen er besatt, antageligvis vil hun falle sammen med den litt falmende, mosegrønne dressjakka hun er ikledd for anledningen, mest fordi den er gitt til en yngre kvinne - med mer erfaring.

c) hun kommer til å ligne en moden nedfallskastanje, denne salig smilende kvinnen som avslører at håret er farget nøttebrunt for anledningen fordi tinningene er brunflekkete og jeg tror ikke jeg klarer å unngå at hun faller sammen med den litt falmende, mosegrønne dressjakka hun er ikledd når jeg forteller henne at stillingen er besatt, gitt til en yngre kvinne - med mer erfaring.

d) hun kommer til å ligne en moden nedfallskastanje, denne salig smilende kvinnen som har farget håret nøttebrunt for anledningen og ser fortapt på meg fra sitt falmede, mosegrønne dressjakkeskjerf, når jeg forteller henne at stillingen er besatt, gitt til en yngre kvinne - med mer erfaring.

fornøyd?

nei.

jeg liker at studiet byr på utfordringer.

i det små.

i dag er jeg gammel. etter å ha våknet etter å ha våknet flere ganger gredde jeg håret før jeg gjorde noe som helst annet (luggen må ligge rett) tekoppen med dødningehodet var ikke like morsom i dag så jeg fylte den med four red fruits og så kokte jeg opp en diger porsjon havregrøt med linser som jeg dekorerte med rosiner og eplebiter helt på tampen av koketida. den spiste jeg. sakte. og så drakk jeg litt vann. sakte. og så la jeg en oliwer twist i kinnet, lurte deretter på om jeg minnet mer om enn gammel fru eller herr. kunne jeg valgt skulle jeg gjerne ha hatt martinsen som etternavn for da kan man liksom være litt begge deler. hansen for eksempel er mer mannlig, liksom litt preget av en slags stram eim av old spice og håndsåpestykker, mørkegrønne strietapetvegger og et voldsomt veggur som henger over harde sofaer som tikker alderdommen inn i barnebarna som sjeldent kommer på besøk. jonassen har jeg ikke noe følelse på i det hele tatt. og syvertsen får meg til å lukte skismøring, eikestuer og tørre lefser fra gråbleke plastposer. nei. en martinsen ville jeg nok vært om jeg skulle hatt et gamlingetternavn i dag. herr og fru martinsen som fnyser av tabloidavisenes helgemagasiner men som kjøper dem likevel for å løse kryssord de aldri fullfører. herr og fru martinsen som drikker kjølnet kaffe mens kjøkkengardinene slipper inn et stankelbein fra augusthøsten og gir dem noe å bryne seg på.

herr og fru martinsen som sitter i stua i hver sin stol. herr martinsen som sovner mens fru martinsen strikker skjerf som ingen vil bruke og får en idé: med gjennomsiktige fingre drar hun herr martinsens briller opp over galakseskillet på hodet hans og later som ingenting når han våkner og spør om hun vet hvor brillene ble av? fru martinsen som ler når herr martinsen subber rundt i stua og tenker så det spraker i peisen mens brillene hviler i gjenskinnet av panna hans.

ja. i dag er jeg er nok en martinsen.

(og en smule schizofren)

1011

i dag var det komplisert å sende mail. gmail har bytta plassering av "compose mail" og selv om den funksjonen nå er uthevet med en egen hvit slags knapp man trykker på, skulle jeg ønske den var øverst på siden igjen. det ville gjort det lettere. det ville gjort det lettere om hvertfall den var som før for det er så mange ting jeg ikke klarer å lande - alt blir krøll når ting skifter plass og farge. hvertfall nå som jeg har lest meg halvveis gjennom forfatterstudiets om-u-hyggelige plast og grønninnbundne kompendium bestående av alle søkernes innsendte tekster. det er mye. for øya. og litt for sjela om jeg har.

jeg sitter og lurer på om det jeg leser er de jeg ser ansiktene på. i mange tilfeller tror jeg det gjelder. kanskje sytti prosent. (kanskje det er fordi jeg mener at sytti prosent av meg ligger i mine tekster og mener at det burde være sånn) jeg synes også at ca alle forfatterstudentene har sitt særpreg. jeg tenker tanker som at; det er sånn det burde være, forfatterstudentene skal liksom ikke vike fra det bildet de andre studentene har av dem. einstøinger, fargefriks, bedrevitere, sjarmører, italienere og de som beveger seg på en helt annen måte enn alle andre (sånn sett føler jeg meg uanstendig normal) og, det er sikkert en grunn til at vi bare er femten stykker i klassen og ikke tredve (fordi forfatterego tar mye plass og tid) og så tenker jeg litt på hva de andre synes om at vi skal gjennomgå tekstene og legge dem åpne for kritikk. jeg føler ikke at jeg er ny i dette - ikke at jeg hever meg over noe. jeg føler at dette er en forlengelse, i mange tilfeller og forhåpentligvis, et trinn opp fra skrivelinja på folkehøgskolen fordi nivået på de innsendte tekstene er skremmende jevne og mange av disse "stemmene" allerede ganske klart etablert. føler jeg. leser jeg. iallefal. 

og jeg bruker ikke halvparten av hodet mitt på å faktisk fordype meg i tekstene heller, for det er så mye ved denne studietilværelsen som krever sin plass med sine drekkesko, håndhilsninger hvor navnene viskes ut før hendene slipper taket igjen, variasjoner i smil og samtalevendinger med stort sett alle, ikke usikkerhet - bare utprøving, det å allerede se omrisset av bekjentskap som kan bli no' mer - jeg føler meg som førsteklassingen. sabrina med digre mellomrom mellom fortenna, brun lærsekk på ryggen og hottentottfrisyre som står i venterekka, spent som borrelåsen på de nye joggeska fordi hun skal få hilse på rektoren en solbleik dag på heggedal barneskole august 1992. jeg er tjuetre nå. treogtyve. og føler meg kanskje ikke helt sånn kommer jeg på. jeg har desverre mistet den sjarmen. men jeg er litt gammel som ny i det meste og likevel ganske fersk?

derfor er det litt deilig at noen titter innom (derav tittelen - over tusen?) jeg setter pris på at dere (hvem dere nå er) titter innom når jeg ikke har så mye konkret å meddele.

men jeg fikk sendt mailen - den skulle jeg sende til meg selv. og det finnes faktisk noe annet foran meg som også er ganske konkret; den rare ripa på skjermen jeg ikke aner hvor kommer fra. en litt skeiv firkant som mangler siste streken for å bli en hel firkant.

om jeg kommer meg dit jeg vil skraper jeg den fulkommen fordi jeg ser den som en firkant og ikke et frittstående meningsløst tilfelle av utenpåpåvirkninger. nemlig.

detteskalskrivesietforrykendetempo

lørdag - bytta jeg ut bødalen med bare bø. 1,5 timers kjøretur i vakkervakkert landskap med fine anstrøk av hyggeligtanker og stadig lettere skuldre gjorde opp for en søvnløs uke, fem ukers forkjølelse og .. ja, til og med at jeg ikke fikk deltatt på seminaret i lillehammer. jeg flytta inn på min lille hybel mellom pappas "nej, hvor var her fint" og mine jevne nevetak i 0,7 kgs smågodtposen etter at han ga meg pappaklem (som om han kommer til å savne meg litt). god tid til å flytte inn med andre ord. jævlig god tid. så god tid at jeg spiste opp smågodtet og sov ti timer til

søndag - hvor Eirin, ei lierjente ved navn Kristine og jeg var supernerder og møtte opp på "åpen dag" på skolen hvor vi ble vist rundt på en terningkast to-omvisning av årets kulturfagfaddere. mye lettfattelig informasjon ble servert, glutenfrie vafler fortært, snakk ble utvekslet mellom forfatterstudenttrioen og det jeg gikk derfra med var et solid inntrykk av at det å drekka er det eneste gode alternativet man har til ting å gjøre her, med mindre man vil ende opp som råner eller einstøing på rommet sitt. jeg valgte å ikke tro på alt som ble sagt helt til -

i dag - hvor jeg skjønte at alt er sant. om femogtjue minutter skal jeg møte opp på den gode nabo for vinkaraffeldeling med mine medstudenter og lærer og så skjer det kanskje noe solbrillediscogreier på kroa, eller man kan stikke opp til studentboligområdet breisås hvor jeg holder til og tylle ned på litt alkohol til man føler sosialiseringsprosessen kanskje blir såpass pinlig at man går og legger seg eller fortsetter i det uendelige til man møter opp på skolen neste dag og må begynne på nytt da man har slettet alt man lærte i dag fra harddisken.

jeg gjetter på at jeg deltar på sosialt på nabo'n, følger følget opp til breisås og spiser brødskiver med brunost etterpå.

haha!

like shit hitting the fan

you compare me to the pale blue sky
when you turn your head up and
look up between the dazzling summer flowers -

but the fingers that rips them off the ground
were you lie still,
is me taking advantage of your
hippie-shit-flower-power-love attitude
while i sink into you as deceptively
white coloured clouds
making you see the witdh of something that is unchangeable

people.

(we just adapt the storms)

the day of the dead & dying.

igår var det nesten så jeg følte at jeg fikk belønning for å være sur. 

jeg vred nøkkelen om i postkassa i håp om å få noen regninger så jeg kunne tømme kontoen, men istedenfor ventet en pakke med et tilhørende og - ikke fullt så ordrikt kort som lot innholdet snakke for seg selv. anthon berg. noen er glad i meg. takk til deg!

nevnte jeg problemer med søvn i forrige innlegg? isåfall jinxa jeg meg selv ettertrykkelig igår. natt til i dag var forferdelig slitsom, jeg tror jeg sov to timer sammenlagt og lurer på om jeg ikke snart skal finne meg selv i det rette hjørnet (les: gretten) for det smørblide trynet mitt i dag har ingen grunn til å være der! 

hvertfall ikke så mange. ok. noen.

dagen min i dag startet med at jeg så en død skjære i veikanten. jeg tenkte at det ble en sånn dag. og ja, slike dager har en tendens til å finne meg. dager hvor jeg f.eks finner mange døde fugler eller f.eks oppsøkes av veldig mange rare menn. heldigvis fugler i dag, noe annet ville nok endt i en voldsdom. 

jeg så altså en påkjørt skjære i veikanten og så fant jeg denne søte, dog veldig døde gulspurven utenfor drammensbadet.

den hadde nok klasket rett inn i et av de monstrøst store vinduene til badet. (jeg forstår ikke hvorfor alle forbipasserende absolutt skal ha muligheten til å se på alle de badende, og jeg skjønner heller ikke hvorfor kommunen ikke tenker på noe mer fuglevennlig etter tilfellet "ypsilonbrua" aka svanedreperen som fikk dyrevernere og folk uten mentale sperrer til å legge hele sjela si i å fortelle kommunen hvor dårlige vi mennesker er som roper hurra for design og samtidig jubler litt for fugledød. det slår meg også av og til at noen burde ha funnet opp briller til fugler.)

og så ruslet jeg rundt etter endt treningsøkt hvor jeg fikk disse litt stramme, høflige og kanskje halvveis bekymra nikkene - også kalt goddager, fra menn som må ha trodd jeg skulle kollapse i knebøyen min. jeg gikk samme veien tilbake, altså forbi drammensbadet og fant ut at fuglen var borte. sikkert kastet i blomsterbedet ved siden av av en snill sjel som ikke ville at den skulle tråkkes på i tillegg. og så tenkte jeg ikke mer på det men heller hvor mye jeg måtte betale hos tannlegen som jeg endte med å gå ut fra med heldige 450 kr i rabatt på regninga fordi jeg er student (det hadde jeg nesten glemt!) og at jeg viste noen av mine litt engasjerte sider ved å snakke om flomkatastrofen i pakistan med en menneskevennlig og bekymret tannlegedame. 

av og til er jeg litt usikker på hvorfor jeg snakker så mye med mennesker som jeg gjør.

rabatten føltes ufortjent.

jeg vandret litt i byenen stund bare for å kikke litt og endte opp med å svippe innom Tilbords, en av de (på ganske smussfri lik linje med Rafens) oppskrytte og mest idiotiske overprisa kjøkken/spisestuegrej-butikkene jeg har vært innom. fancy ting til latterlige priser. spesielt godt illustrert av disse flotte "statuettene":

 jeg føler dette var nok sagt om den saken.

etter et lite latterhikst og en banan fra spar gikk jeg over torget mot bussholdeplassen og fant ut at jeg tilfeldigvis hadde et kvarter å slå ihjel på bokhandelen. jeg fant ikke boka lette etter (sputnik) og jeg kom ikke så langt som å spørre ekspeditrisa heller, for hva fant jeg i bokhylla? 

a clockwor...hvafaen? 

i noen sekunder visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. det føltes som om alle norske oversetteres dårlige oversettelser og gigantblundere på film, dokumentarer, direktesendinger og nyheter krasjet i dette prakteksemplaret av en skjønnlitterær kultbok og manifesterte seg i det fandenivoldske trynet til Alex. jeg kom også på at jeg hadde fortrengt det, for jeg visste den hadde en fullstendig ubegripelig titteloversettelse. den mekaniske appelsin blir akkurat som å si kubrick er uforståelig, la oss spise gråstein istedenfor.

jeg er fortsatt litt sjokkert. mekanisk? urverk? forskjell.

det hele kuliminerer foreløpig i at jeg ikke helt vet hva jeg skal synes om mennesker og enkle løsninger som så og si dreper. herved eksemplifisert: (- ok, det var en latterlig innledning for å poste neste bilde) 

det var mange hvite saltflekker på asfalten opp mot blokka og jeg mistenker en eller annen nabohunndjevel for å ha særdeles lite å gjøre på fritiden sin (det skal nevnes at det var flere meters mellomrom mellom the snigels (godt fordelt på strekningen søppelhuset og inngangspartiet til blokka) og selv om jeg ikke er storfan og ikke akkurat heier på noe vi kaller mordersnegler må jeg få si: kåm ånn a', du bor i blokk, det finnes ikke EN ENESTE GOD GRUNN TIL Å ETSE NOE SOM ER TOTUSEN GANGER MINDRE ENN DEG TIL DØDE FORDI DU KANSKJE HAR EN DÅRLIG DAG.

tenk om jeg skulle gjort det a'.

jeg tror jeg skal kaste snegler opp på verandaer istedenfor.

(beklager dalende kvalitet på blogginnleggene, jeg tror jeg burde flytte snart)

vissheten om vassheten

i dag har jeg tenkt mye på hvor lite søvn jeg har fått i kroppen den siste uka. hvorfor drømmer jeg om sex med ansiktsløse mennesker, samtaler med snakkende katter og befinner meg baderomsværelser jeg vet jeg aldri før kan ha sett men fortsatt kjenner ut og inn (skapdører, innhold, speilplassering - alt!)? vanligvis pleier jeg å ha et fnugg av anelse, en liten peiling på hva det egentlig er som driver og rører seg på innsiden både i under og -over bevisstheten, men nå er jeg blank. ser ingenting. åpner jeg ikke øynene fordi jeg har sett nok på en gang? det er ingen tvil om at det har skjedd mye merkelige ting rundt meg. suggesjonseffekten av påsminka hjertedramatikk og jentete reaksjonsmønstre hos godt voksne mannfolk kan ha dratt meg ned i et ganske negativt ladet kraftfelt. omverdenen har vist seg å falle litt gjennom på enkelte områder og det har skuffa meg i ganske stor grad. det har ikke gjort meg noe vondt, det har bare vært superirriterende.

allermest, som egotuteren jeg er, tror jeg at jeg lider av flyttefeber. eller kanskje annen feber. jeg er litt sliten.

igår begynte jeg på en tekst som startet sånn:
 

"jeg liker ikke at folk ringer meg hver dag. det gir meg følelsen av at jeg får blødende byller på øret og at hjernen min blir til slaps idet samtalen dras ut i det endeløse om ting man ikke trenger å snakke om. folk bruker for mye pust på ingenting."

jeg merker at jeg kunne fortsatt like frittskrivende i dag, men jeg ble også grepet av en sterkt overtroisk spire i meg som vokste seg stram rundt tanken om at det kanskje er en mening med at en tekst jeg hadde skrevet ferdig forsvant i 2/3 da jeg kom borti space-tasten etter å ha markert hele teksten for kopiering (jeg kopierer alltid det jeg skriver her inne før jeg publiserer. det er en vane som visstnok skal redde meg i å miste det jeg har skrevet idet jeg trykker" publiser innlegg") og at den kanskje ikke skulle frem i lyset helt enda.

jeg tror ikke helt på det, men jeg velger å ta det sånn i dag og gløtter ut av vinduet for å finne frem noen fine tanker som kan få meg på gli.

uendelige fjell med glutenfrie kanelboller og økologisk lakris uten hvetemel, myke daler som oppstår der kanelbekker, sukkerstrøssel og beksvart, seig lakris bukter og vrir seg sammen til et vidunderskjønt landskap - bare for meg, og hvor jeg går over deigputer og lakris som tar fotavtrykkene mine (jeg tenker at om noen noen gang får adgang til denne verdenen vil fotavtrykkene mine være et drømmearkeologisk funn - og følger de dem til veis ende er det ikke godt å si hvor de skal finne meg igjen) himmelen er okerfarget fordi det er høst jeg vil ha (men om jeg vil være tornadojeger skifter himmelen om til californiautsikt i uværssesong når jeg vil og jeg rikosjetterer mellom luftvirvler, lynnedslag og haglskurer som et lite partikkel i lufta selv.) om jeg sier regn - blir det regn, av den litt harde sorten som krever at jeg tar på mine gummistøvler, og så kan jeg gå uendelig lenge i regnværslandet og oppdage fine ting fordi jeg slipper det til, som mennesker jeg gikk glipp av eller mennesker som følte de gikk glipp av meg. møtes vi mellom regndråpene er det like selvsagt å si jeg tenker på deg hele tida som jeg forstår hva du sier men gidder ikke høre på deg uten at det ligger mye mer bak det så går jeg bare videre og tenker på om det er mulig at jeg oppdager nye stjernebilder om jeg sitter lenge nok og observerer som lenestolastronom eller om jeg kommer til å feire meg selv den dagen jeg løser et kryssord. siden det er jeg som bestemmer alt kan jeg like fort gi fra meg landskapet som jeg kan ødelegge det ved å plante eviglange rekker med epletrær hvor alle barn kan gå på slang så lenge jeg kan være den illsinte gamle dama med rivjernstenner som løper over åkern etter lattermilde barnesko.. kunne fortsatt i det lange.

jeg tror på gode ting som å ikke henge på greip.

det gir meg den nødvendige distansen for å holde meg på go'sia' med frk. psykhe for i dag.

(jeg synes at det jeg savner fortjente litt luft, da kan det hende jeg kan vente litt til nemlig)

jeg savner regnet
selv om regnet
gjør ting med humøret
til de fleste
mennesker jeg kjenner.

jeg savner høsten
- årstidsfenomenet
som får ting til å visne og dø,
og gjør at inspirasjonen
og livslysten øker taktvis
med forvitringen.

jeg savner klar luft
som gjør himmelen
enda mer blå
selv om jeg vet at luft
egentlig ikke har farge
og at det som får den til å se sånn ut
har et navn. rayleigh.

jeg savner å kunne gå
i løse og lodne gensere
som kiler meg på håndleddene
og i nakken, eller bruke
skjerf rundt halsen som pynt

jeg savner å sitte på en kafestol
og fryse litt på fingrene
mens jeg drikker kaffe.
uten melk, uten sukker.
bare kaffe.

jeg savner å høre rasleløv
skli over gatene
slik hagl sklir over
takvinduer om natten
når jeg er våken.

jeg savner å kjenne
på hvor godt jeg liker
følelsen av hvordan
jordfarger står frem
og nesten forgyller
alt rundt meg.

jeg savner følelsen av å
krølle tærne sammen
i gummistøvlene
mens jeg går langs veien
og bilene ligner på metalldyr
som ikke vet hvor fint
jeg har det fordi
musikken strømmer under hetta.

jeg savner å møte
menneskeansiktene
som ikke vet om de liker
høstens skarphet
og som hutrer når de ser
sin egen frostrøyk
mens de venter på bussen.

jeg savner alt.

jeg savner det fordi
jeg legger all  kjærligheten
jeg skulle hatt for sommeren
over i høsten.

møt meg om høsten. da jeg er finest.

du & du

(nb! innlegget inneholder voldsomme temavekslinger og kan defineres som usammenhengende)

jeg har brukt søndagen slik jeg alltid gjør. på nettet. og av og til hender det jeg gråter litt over det jeg ser.

på rockefeller music hall denne høsten: bare egil festival, yoga fire, sexhibition, platemesse, rammsund, tommy tokyo & starving for my gravy, robert plant and the band of joy .. hvorfor i alle dager flytter jeg til bø a'?

ellers kan jeg nevne at sola skinner og himmelen er blå med fine blidværsskyer på i dag.

- siri lill og isabella tar feil. det er ikke bare yr.no og andre upålitelige værmeldernettsider som tar feil. de har tatt feil i flere dager nå. det er faktisk forskjell på regn og strålesol. det er nesten så jeg mistenker verden for å havnet på skråplanet. hvor ble det av gislefoss? (husker forresten særdeles godt KLM-sketsjen der han fortviler over at kona har glemt å "stryge gaudaosten") kanskje det var der han forsvant. inn i en strøken gaudaost. eller kanskje han plutselig gikk i ett med en fandenivoldsk greenscreenfremstilling. tar jeg kanskje feil av kanalene? jeg kan lite om tv.

jeg er litt lengselsfull og oppgitt om dagen. alt kan plage meg, alle kan plage meg. jeg ligger kuvøse med fingermerker og neseflekker på

jeg savner regnet selv om regnet gjør ting med humøret til de fleste mennesker jeg kjenner. jeg savner høsten selv om det er et årstidsfenomen som får ting til å visne og dø, det får inspirasjonen og livslysten til å økte taktvis med forvitringen. jeg savner klar luft som gjør himmelen enda mer blå selv om jeg vet at luft egentlig ikke har farge og at det som får den til å se sånn ut har et navn. rayleigh. jeg savner å kunne gå i store, løse og lodne gensere som kiler meg på håndleddene og i nakken. eller bruke skjerf rundt halsen som pynt selv om de egentlig bare burde brukes om vinteren. jeg savner å sitte på en kafestol og fryse litt på fingrene mens jeg drikker kaffe. uten melk, uten sukker. bare kaffe. jeg savner å høre rasleløv skli over gatene slik hagl sklir over takvinduer om natten. jeg savner å kjenne på hvor godt jeg liker følelsen av hvordan jordfarger står frem og nesten forgyller alt rundt meg. jeg savner følelsen av å krølle tærne sammen i gummistøvlene mens jeg går langs veien og bilene ligner på metalldyr som ikke vet hvor fint jeg har det fordi jeg har musikk under hetta. jeg savner å møte menneskeansiktene som ikke vet om de liker høstens skarphet og som hutrer når de ser sin egen frostrøyk mens de venter på bussen. jeg savner alt. jeg savner det fordi det er jeg legger all den kjærligheten jeg skulle hatt for sommeren over i høsten.

møt meg om høsten. da jeg er finest.

tvangstrist.

hun snakket stavangersk. 

hun satt i busskuret iført rosa hatt med hvite prikker på og snakket med stavangerdialekt til alt som rørte seg rundt henne mens hun rulla seg en sigg. jeg hørte egentlig på Massive Attacks album Mezzanine og kjørte på med Inertia Creeps fordi jeg liker den, men jeg kunne høre alt som ble sagt rundt meg. hun snakket ikke særlig bra stavangersk. enhver litt dialektsmart person ville gjennomskua showet hennes, men de som satt ved siden av - eller stod rundt henne bare nikka til det hun sa. litt unnskyldende og smått; nesten som om hjernen høflig måtte overtale haka til å bevege seg litt opp og ned for å ikke virke alt for synlig avvisende. unnskyld at du er til skrullete stavangerjente med rosa caps med hvite prikker på. jeg lente meg litt frem på skotuppen og skottet inn i busskuret der hun satt. ved siden av seg hadde hun en rosa og hvit tøykanin.

jeg tipper hun var ca 26 år.

to jenter kom gående. de var nesten klin like. tvillinghår, tvillingklær, tvillingtenner, tvillingtelefoner. jeg lente meg med høyre skulder mot lyktestolpa og hørte iPoden gli over i låta Exchange. de utvekslet forvirra tvillingblikk med hverandre når bussen kom og stavangerskrulla føk opp for å stå førstemann i køen inn på bussen og nesten løp dem ned. hun sa unnskyld. sorry. smilte skjelvent og pent, trykka bamsen mot magen. jentene utvekslet tvillingfnis og høye tyggegummitygg. jeg gled umerkelig inn i køen foran dem alle. plutselig friket stavangerskrulla litt ut av en veps og tvillingjentene skrattlo - ganske høflig og lavt, riktignok. når hun hadde roet seg ned og vepsen var borte sa hun er'n ikke kul? jeg syns'n er kul og trykka kaninen tettere inntil seg.

hun trodde det var den de lo av.

jeg satte meg nest bakerst i bussen. hun satte seg i setet vis-à-vis. skrulla. jentene trakk bakerst til hiphopkisen med babyblå caps. jeg klarte ikke å oppleve det. jeg lukka øynene og lot hodet duve frem og tilbake mellom de to setene jeg plasserte meg mellom. av og til kjente jeg eimen av bæsjebleie komme med enkle vindkast fra takluka på bussen. om jeg gløttet med øynene var hun der, stavangerskrulla, hele tiden i monolog med de bak meg. hun satte seg foran meg og jeg møtte blikket hennes flere ganger - kom til å tenke på tirsdag da jeg var i byen og så en dame styrte ut av apoteket i krampegråt. jeg trøsta henne ikke. jeg skulle rekke bussen.

hun hadde bleike disselår og jeg tenkte på kreft.

jeg visste hvor hun gikk av uten å se det. jeg hadde sett henne før og visste ikke hvor hun bor, bare hvor hun skulle av. jeg hørte henne si ha det til tvillingjentene og capskisen og hvordan bussdørene lukket seg for alvor etter henne. jeg ble usikker på om jeg åpnet øynene for å se henne gå, men jeg tror ikke jeg gjorde det. låta Dissolved Girl trakk meg ned i setet. jeg lot sola varme meg ør i panna. barna bak meg pratet - ikke uventet, ganske høyt og lattermildt, nesten litt perplekst om stavangerskrulla. om hvor moro det måtte være å være gal, da fikk man jo pratet litt med alle. psykiske problemer pakket inn i en rosa tøykanin. og capskisen visste hvem a' var, skikkelig rar. latter. latterliggjøring. jeg snudde meg mot dem flere ganger. pepperstuker, manisk-depressiv som konsekvens, graden av gal i sammenheng med det som er opplevd, minimal? arv&miljø, kanskje bare én opplevelse hun skulle vært foruten? kromosomfeil? mest sannsynlig ikke. pepperstuker, manisk-depressiv, trist, ensom, kontaktsøkende viljeløs i sitt freakshow. i tankene holdt jeg foredrag for dem over et nedslitt bussete. 

kom til å tenke over hvorfor jeg kjenner så mange sånne tilfeller og

jeg skulle ønske jeg sa noe.

som dissolved girl.

fågelspår.

jeg kan telle sakte til ti, holde pusten til jeg blir grå, se en annen vei om du veiver med armene foran meg - lufta er for alle, lufta er for alle! jeg kan ignorere et blikk som ikke burde slippe unna, jeg kan eliminere alle dine grunner til å plage meg ved å gjøre deg forsvinnende liten. et atom i en fluebæsj. jeg kan telle sakte fra ti baklengs òg, puste ut til jeg blir sakkosekkmjuk, se tomt og øyebrynsoppgitt i retningen du peker for å redusere effekten av - se meg da, se meg, se meg, se meg. jeg kan bli forståelsesfull rundt munnvikene, jeg kan legge armene rundt hardnakken din og si jahaja ..  jeg kan se deg som et av mange gjentatte eksperiment, en litt dynamisk meditasjonsfremkaller

men mest sannsynlig vil jeg etterhvert fortelle deg ganske behersket hva som vil skje om du ikke gir meg det som virkelig får meg sidelinjeplassert 

.. and I will leave you remarkably strange, 
soundless and peculiar 
like bird steps in sinking sand.

tenk med meg;

om alle mennesker i byen hadde krøpet ut av krypinnene sine og samlet seg på torget kunne det hende at man ved en eller flere tilfeldigheter liksom kom borti noen uten å mene noe med det, og det kunne hende at enten du eller mennesket du var borti var såpass sjenert eller utilpass med denne fysiske berøringen fordi man ikke kjenner hverandre eller finner den sammenklemte situasjonen litt intens, ubehagelig, som et lite stikk, et angstpreget hjertebank før det neste tråkket på en ny brostein som får deg til å berøre enda et nytt menneske, som kanskje vil snu seg, trekke seg litt forsiktig tilbake og si unnskyld uten å se deg inn i øynene, eller sårri, for deretter å snu seg i motsatt retning og gi deg ryggen, nesten som på syttende mai i en vaffelkø - og noen kommer til å tråkke deg på foten fordi noen trekker seg litt bakover og setter dette mennesket ut av balanse og bringer det inn i et nytt felt, din intimsone - ingen ser alle usynlighetsringene du omgir deg med, alle de uoverskridelige grensene du har satt opp i møte med andre innskrenkes ettersom menneskene blir flere. det viser seg at krypinnene ikke er tomme og det kommer stadig nye til -  barnebarnsmennesker, onkelmennesker, bekjentskapsmennesker, alle presses sammen til menneskene står tettitett som mennesker ofte gjør uten å tenke over det.

du vil se sidemannens majestetiske nese heve seg over håret til det litt lavere mennesket under, du vil kjenne magen til en annen lene seg mot ryggen din,  du vil kjenne et pirk på skulderen som egentlig bare var en litt forvirret hattebrem og kanskje få lyst til å lene en finger på en annens skulder bare fordi den ser myk ut. 

når du får nok og er lei av å puste lufta andre har pusta før deg vil tanken slå deg og det vil få deg til å ha lyst til å slå alle mennesker rundt deg - hele tiden har alle sett forvirret på hverandre - rundt seg, opp i lufta, til høyre, venstre, bakover, forover, nedover og følelsen av agoraklaustrofobi vil få deg til å miste evnen til å gjenkjenne et eneste ansikt

i deg selv ser du andre, men uten deg selv er du ingenting.

valg.

i dag gikk jeg en tur i skogen. på et punkt der jeg måtte gå langs en smal og gjengrodd sti ved tjernet, raslet det et tjuetalls ganger i gresset som snikende ormer gjør. jeg holdt til og med å tråkke på to stålormer og fikk småfnatt da jeg så en feit hoggorm sole seg på en av steinene ved vannet, noe som endte med sikk-sakkbevegelser i hurtig tempo bortover stien til jeg kom til en litt mer åpen vei. poenget er ikke at jeg ikke egentlig er redd ormer eller innser at jeg kan forandre innstillingen til ormer under luforusette hendelser. 

poenget ligger ikke i denne lille historien før neste anekdote.

etter at jeg hadde beveget meg fra ormetjernet gikk jeg opp mot lysløypa og dens trygge omgivelser igjen - trodde jeg. jeg hoppet over en gjørmete stein, holdt på å miste fotfestet - pustet lettet ut og tenkte oj, for en skøyerstein (nei det gjorde jeg ikke, dette er piffi) satte foten på den neste, opplevde det samme, holdt meg deretter fast i en bjørketregrein og og følte en trang til å klø meg i øret. jeg førte pekefingeren opp i øverste del av øreflippen (min krummer seg nemlig litt) og førte pekefingeren i bue langsmed kanten. plutselig kom jeg til noe bløtt. jøss!? tenkte jeg og plutselig hørte jeg en summelyd etter at jeg hadde presset pekefingeren ytterligere mot det bløte ig litt knasende i øverste del av min øreflipp. hva gjemte seg der? 

en brysk liten flue som summet bittert og forlot øret etter en runde i håret mitt.

da jeg fortsatte på gjørmeglatte steiner oppover bakken kom jeg til å tenke på hvor skummelt det ville vært om jeg ikke hadde oppdaget flua i øreflippen. tenk om den hadde lagt egg? tenk om det plutselig hadde myldret av små, sultne fluebarn i øret mitt og tenk om de fluebarna fant ut at inni øregangen min skjulte det seg mye godt? jeg tenkte også at dette ville skje over natta og at jeg høyst sannsynlig ikke ville dø med én gang, men heller i sterk angst og pinsel idet de små fluebarna gnafset seg lenger inn i øresneglen og inn mot det myke sentrum av kraniet. at dette ville ta uhorvelig lang tid, så lang tid at om de startet ca 01:00 på natta ville jeg være nettopp død når folkene i huset våknet i sjutida sånn ca, og når de etter en dag på jobb ville forundres over at jeg ikke var tilstede eller hadde gitt beskjed om at jeg var på gåtur og dermed lukke opp døra til rommet mitt. de verste scenarier med monsterfluer i drepersverm med "kill the nielsens" i blodrøde flueøyne dukket opp på netthinnen.

- og dette opplevdes ganske mye verre enn en litt sløvkveilet orm på en stein som ikke egentlig bryr seg med hva du driver med når du er fotturist i fremmed terreng, med mindre du trør rett på solturisten selvfølgelig.

fare, fare, det meste ligger i hodet ditt.

what means shit to somebody, means the world to another. what summons it all: it's all in your head, it's all in your head.