mørkere avtegninger

avhengig av hvordan du bruker skriverhånden på meg, over pannen, på skulderen med et lett trykk eller ved å stikke fingeren mykt inni ryggen min om natten når jeg trodde du sov for å spørre om det gjør vondt, der det gjør vondt, har du tatt på deg alle klærne, lagt deg i sengen med armene i kors og stilt deg spørsmålene i våken tilstand, tenkt på viftene av tre og gule farger, små kruttdynger av bly i spisseren med den sølvgrå tunnellen som smalner der blyanten får brodd, du har blåst den tom for støv som lander på arket i tilfeldige formasjoner og som jeg engang, uten å mene det, kom borti med underarmen, strøk en liten åskam over det første avsnittet ditt og ble oppgitt over at tingene dine aldri blir til noe, bare ligger og slenger, jeg gned underarmen grå og tenkte på forgiftning, du sa at jeg fikk det til å ligne en krattskog, jeg spurte deg om hvorfor du aldri bruker penn.

tenk med meg;

om alle mennesker i byen hadde krøpet ut av krypinnene sine og samlet seg på torget kunne det hende at man ved en eller flere tilfeldigheter liksom kom borti noen uten å mene noe med det, og det kunne hende at enten du eller mennesket du var borti var såpass sjenert eller utilpass med denne fysiske berøringen fordi man ikke kjenner hverandre eller finner den sammenklemte situasjonen litt intens, ubehagelig, som et lite stikk, et angstpreget hjertebank før det neste tråkket på en ny brostein som får deg til å berøre enda et nytt menneske, som kanskje vil snu seg, trekke seg litt forsiktig tilbake og si unnskyld uten å se deg inn i øynene, eller sårri, for deretter å snu seg i motsatt retning og gi deg ryggen, nesten som på syttende mai i en vaffelkø - og noen kommer til å tråkke deg på foten fordi noen trekker seg litt bakover og setter dette mennesket ut av balanse og bringer det inn i et nytt felt, din intimsone - ingen ser alle usynlighetsringene du omgir deg med, alle de uoverskridelige grensene du har satt opp i møte med andre innskrenkes ettersom menneskene blir flere. det viser seg at krypinnene ikke er tomme og det kommer stadig nye til -  barnebarnsmennesker, onkelmennesker, bekjentskapsmennesker, alle presses sammen til menneskene står tettitett som mennesker ofte gjør uten å tenke over det.

du vil se sidemannens majestetiske nese heve seg over håret til det litt lavere mennesket under, du vil kjenne magen til en annen lene seg mot ryggen din,  du vil kjenne et pirk på skulderen som egentlig bare var en litt forvirret hattebrem og kanskje få lyst til å lene en finger på en annens skulder bare fordi den ser myk ut. 

når du får nok og er lei av å puste lufta andre har pusta før deg vil tanken slå deg og det vil få deg til å ha lyst til å slå alle mennesker rundt deg - hele tiden har alle sett forvirret på hverandre - rundt seg, opp i lufta, til høyre, venstre, bakover, forover, nedover og følelsen av agoraklaustrofobi vil få deg til å miste evnen til å gjenkjenne et eneste ansikt

i deg selv ser du andre, men uten deg selv er du ingenting.

vulgar display of power

seriøst, sier du og ber meg holde kjeft med øya fordi du ikke er ferdig med det du skal si og jeg ligger fortsatt tilbakelent i sofaen med tærne til lufttørking med et uferdig anstrøk av likegyldig nysgjerrighet og tvinger meg opp med krum rygg for å åpne lokket på neglelakken så jeg kan legge enda et lag og du kanskje finner resten av orda. du får skinnsetet i stresslessen til å sukke under vekta av åtti kilo kjøtt, svette og to stadig gnissende håndflater mot kinnskjeggstubbene i en ettertenksom mine. vet du hva jeg synes? jeg stopper penselen fordi den når tuppen av stortåa idet du sier det, ikke fordi jeg venter i spenning, dypper den i den insektgrønne beholderen og fortsetter å se på tærne mine. fire ganger må jeg dyppe penselen for å nå ned til bunnen og for at penselen skal få nok lakk til neste tå, fire langsomme ganger for å kanskje irritere deg såpass at du fortsetter - kanskje til og med endrer mening i svaret du venter på etter at du stilte spørsmålet ditt. jeg gnir penselen lett mot kanten av beholderen for å kvitte den med det jeg vet vil bli overflødig - og kanskje tenker du over muligheten av at jeg kunne latt det fjerde dyppet være og jeg ikke er interessert i det du har å si. vet du hva jeg synes? gjentar du uten at gjentakelsen gir noen særlig svarkrevende effekt denne gangen heller. mellom sammenpressede bekymringsrynker glatter du ut fjeset ved å liksom strekke deg over bordet mens du egentlig sitter helt stille og lager sittermerker i stolen som blir dypere for sekundene som strekker seg ut i ventetida på svaret. du setter øya i meg. den fargen kler deg ikke. jeg begynner nederst ved rota av lilletåa istedenfor nestemann etter stortåa. ikke alle er like heldige som meg som har så velutviklede tånegler som på lilletåa, og lar penselen legge en rund grønnmetallisk boble som jeg må glatte ut med ørsmå utstrykingsbevegelser. jeg krøker meg enda mer sammen for bena er lengre enn armene og jeg ikke er proporsjonalt utviklet. okei, sorry, det var ikke det jeg skulle si. og det er for sent. jeg fortsetter å pensle alle neglene men med hurtige bevegelser mens jeg legger hodet bakover og spisser munnen veslevoksent som for å inspisere hver enkelt etterpå. når alle tærne er tatt skal jeg legge meg i fanget ditt og åpne smekken din. jeg ri på det utålmodige kneet ditt og uten at du vet det skal jeg gni tærne mot skinnet på stressless-stolen din og alltid være noe som ikke går bort av seg selv fordi jeg har stått i kjøleskapet* over lengre tid.

*neglelakk bevares best i kjøler'n.selvsagt er det dobbeltbetydninger her.

med kofferthåndtaket som røde merker
over håndflaten din, stryker jeg deg der
og sier jeg er så lei for det, lei for det
når du snur deg mot meg med en lang strek
mellom øynene som ber meg om
å dra til helvete - smyger jeg fingrene
over bløte blodårer,
legger fire av mine egne mellom dine
ber deg slippe taket - på kofferten, til du
trekker hånden til deg og lager
myke ekko med lyden av hud og plast
kofferten smeller i betongperrongen
og sier, jeg er så lei for det, lei for det
begynner du å gråte mellom linjene
du har skriblet ned på en neongul lapp
jeg klemmer deg hvit og blodløs til
jeg ser spøkelsesskrittene opp trappene
og jeg får novemberfeber av å ikke
forstå deg, du sier -
I'm so sorry , I'm so sorry but I have to leave ..