1011

i dag var det komplisert å sende mail. gmail har bytta plassering av "compose mail" og selv om den funksjonen nå er uthevet med en egen hvit slags knapp man trykker på, skulle jeg ønske den var øverst på siden igjen. det ville gjort det lettere. det ville gjort det lettere om hvertfall den var som før for det er så mange ting jeg ikke klarer å lande - alt blir krøll når ting skifter plass og farge. hvertfall nå som jeg har lest meg halvveis gjennom forfatterstudiets om-u-hyggelige plast og grønninnbundne kompendium bestående av alle søkernes innsendte tekster. det er mye. for øya. og litt for sjela om jeg har.

jeg sitter og lurer på om det jeg leser er de jeg ser ansiktene på. i mange tilfeller tror jeg det gjelder. kanskje sytti prosent. (kanskje det er fordi jeg mener at sytti prosent av meg ligger i mine tekster og mener at det burde være sånn) jeg synes også at ca alle forfatterstudentene har sitt særpreg. jeg tenker tanker som at; det er sånn det burde være, forfatterstudentene skal liksom ikke vike fra det bildet de andre studentene har av dem. einstøinger, fargefriks, bedrevitere, sjarmører, italienere og de som beveger seg på en helt annen måte enn alle andre (sånn sett føler jeg meg uanstendig normal) og, det er sikkert en grunn til at vi bare er femten stykker i klassen og ikke tredve (fordi forfatterego tar mye plass og tid) og så tenker jeg litt på hva de andre synes om at vi skal gjennomgå tekstene og legge dem åpne for kritikk. jeg føler ikke at jeg er ny i dette - ikke at jeg hever meg over noe. jeg føler at dette er en forlengelse, i mange tilfeller og forhåpentligvis, et trinn opp fra skrivelinja på folkehøgskolen fordi nivået på de innsendte tekstene er skremmende jevne og mange av disse "stemmene" allerede ganske klart etablert. føler jeg. leser jeg. iallefal. 

og jeg bruker ikke halvparten av hodet mitt på å faktisk fordype meg i tekstene heller, for det er så mye ved denne studietilværelsen som krever sin plass med sine drekkesko, håndhilsninger hvor navnene viskes ut før hendene slipper taket igjen, variasjoner i smil og samtalevendinger med stort sett alle, ikke usikkerhet - bare utprøving, det å allerede se omrisset av bekjentskap som kan bli no' mer - jeg føler meg som førsteklassingen. sabrina med digre mellomrom mellom fortenna, brun lærsekk på ryggen og hottentottfrisyre som står i venterekka, spent som borrelåsen på de nye joggeska fordi hun skal få hilse på rektoren en solbleik dag på heggedal barneskole august 1992. jeg er tjuetre nå. treogtyve. og føler meg kanskje ikke helt sånn kommer jeg på. jeg har desverre mistet den sjarmen. men jeg er litt gammel som ny i det meste og likevel ganske fersk?

derfor er det litt deilig at noen titter innom (derav tittelen - over tusen?) jeg setter pris på at dere (hvem dere nå er) titter innom når jeg ikke har så mye konkret å meddele.

men jeg fikk sendt mailen - den skulle jeg sende til meg selv. og det finnes faktisk noe annet foran meg som også er ganske konkret; den rare ripa på skjermen jeg ikke aner hvor kommer fra. en litt skeiv firkant som mangler siste streken for å bli en hel firkant.

om jeg kommer meg dit jeg vil skraper jeg den fulkommen fordi jeg ser den som en firkant og ikke et frittstående meningsløst tilfelle av utenpåpåvirkninger. nemlig.