the day of the dead & dying.

igår var det nesten så jeg følte at jeg fikk belønning for å være sur. 

jeg vred nøkkelen om i postkassa i håp om å få noen regninger så jeg kunne tømme kontoen, men istedenfor ventet en pakke med et tilhørende og - ikke fullt så ordrikt kort som lot innholdet snakke for seg selv. anthon berg. noen er glad i meg. takk til deg!

nevnte jeg problemer med søvn i forrige innlegg? isåfall jinxa jeg meg selv ettertrykkelig igår. natt til i dag var forferdelig slitsom, jeg tror jeg sov to timer sammenlagt og lurer på om jeg ikke snart skal finne meg selv i det rette hjørnet (les: gretten) for det smørblide trynet mitt i dag har ingen grunn til å være der! 

hvertfall ikke så mange. ok. noen.

dagen min i dag startet med at jeg så en død skjære i veikanten. jeg tenkte at det ble en sånn dag. og ja, slike dager har en tendens til å finne meg. dager hvor jeg f.eks finner mange døde fugler eller f.eks oppsøkes av veldig mange rare menn. heldigvis fugler i dag, noe annet ville nok endt i en voldsdom. 

jeg så altså en påkjørt skjære i veikanten og så fant jeg denne søte, dog veldig døde gulspurven utenfor drammensbadet.

den hadde nok klasket rett inn i et av de monstrøst store vinduene til badet. (jeg forstår ikke hvorfor alle forbipasserende absolutt skal ha muligheten til å se på alle de badende, og jeg skjønner heller ikke hvorfor kommunen ikke tenker på noe mer fuglevennlig etter tilfellet "ypsilonbrua" aka svanedreperen som fikk dyrevernere og folk uten mentale sperrer til å legge hele sjela si i å fortelle kommunen hvor dårlige vi mennesker er som roper hurra for design og samtidig jubler litt for fugledød. det slår meg også av og til at noen burde ha funnet opp briller til fugler.)

og så ruslet jeg rundt etter endt treningsøkt hvor jeg fikk disse litt stramme, høflige og kanskje halvveis bekymra nikkene - også kalt goddager, fra menn som må ha trodd jeg skulle kollapse i knebøyen min. jeg gikk samme veien tilbake, altså forbi drammensbadet og fant ut at fuglen var borte. sikkert kastet i blomsterbedet ved siden av av en snill sjel som ikke ville at den skulle tråkkes på i tillegg. og så tenkte jeg ikke mer på det men heller hvor mye jeg måtte betale hos tannlegen som jeg endte med å gå ut fra med heldige 450 kr i rabatt på regninga fordi jeg er student (det hadde jeg nesten glemt!) og at jeg viste noen av mine litt engasjerte sider ved å snakke om flomkatastrofen i pakistan med en menneskevennlig og bekymret tannlegedame. 

av og til er jeg litt usikker på hvorfor jeg snakker så mye med mennesker som jeg gjør.

rabatten føltes ufortjent.

jeg vandret litt i byenen stund bare for å kikke litt og endte opp med å svippe innom Tilbords, en av de (på ganske smussfri lik linje med Rafens) oppskrytte og mest idiotiske overprisa kjøkken/spisestuegrej-butikkene jeg har vært innom. fancy ting til latterlige priser. spesielt godt illustrert av disse flotte "statuettene":

 jeg føler dette var nok sagt om den saken.

etter et lite latterhikst og en banan fra spar gikk jeg over torget mot bussholdeplassen og fant ut at jeg tilfeldigvis hadde et kvarter å slå ihjel på bokhandelen. jeg fant ikke boka lette etter (sputnik) og jeg kom ikke så langt som å spørre ekspeditrisa heller, for hva fant jeg i bokhylla? 

a clockwor...hvafaen? 

i noen sekunder visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. det føltes som om alle norske oversetteres dårlige oversettelser og gigantblundere på film, dokumentarer, direktesendinger og nyheter krasjet i dette prakteksemplaret av en skjønnlitterær kultbok og manifesterte seg i det fandenivoldske trynet til Alex. jeg kom også på at jeg hadde fortrengt det, for jeg visste den hadde en fullstendig ubegripelig titteloversettelse. den mekaniske appelsin blir akkurat som å si kubrick er uforståelig, la oss spise gråstein istedenfor.

jeg er fortsatt litt sjokkert. mekanisk? urverk? forskjell.

det hele kuliminerer foreløpig i at jeg ikke helt vet hva jeg skal synes om mennesker og enkle løsninger som så og si dreper. herved eksemplifisert: (- ok, det var en latterlig innledning for å poste neste bilde) 

det var mange hvite saltflekker på asfalten opp mot blokka og jeg mistenker en eller annen nabohunndjevel for å ha særdeles lite å gjøre på fritiden sin (det skal nevnes at det var flere meters mellomrom mellom the snigels (godt fordelt på strekningen søppelhuset og inngangspartiet til blokka) og selv om jeg ikke er storfan og ikke akkurat heier på noe vi kaller mordersnegler må jeg få si: kåm ånn a', du bor i blokk, det finnes ikke EN ENESTE GOD GRUNN TIL Å ETSE NOE SOM ER TOTUSEN GANGER MINDRE ENN DEG TIL DØDE FORDI DU KANSKJE HAR EN DÅRLIG DAG.

tenk om jeg skulle gjort det a'.

jeg tror jeg skal kaste snegler opp på verandaer istedenfor.

(beklager dalende kvalitet på blogginnleggene, jeg tror jeg burde flytte snart)