vissheten om vassheten

i dag har jeg tenkt mye på hvor lite søvn jeg har fått i kroppen den siste uka. hvorfor drømmer jeg om sex med ansiktsløse mennesker, samtaler med snakkende katter og befinner meg baderomsværelser jeg vet jeg aldri før kan ha sett men fortsatt kjenner ut og inn (skapdører, innhold, speilplassering - alt!)? vanligvis pleier jeg å ha et fnugg av anelse, en liten peiling på hva det egentlig er som driver og rører seg på innsiden både i under og -over bevisstheten, men nå er jeg blank. ser ingenting. åpner jeg ikke øynene fordi jeg har sett nok på en gang? det er ingen tvil om at det har skjedd mye merkelige ting rundt meg. suggesjonseffekten av påsminka hjertedramatikk og jentete reaksjonsmønstre hos godt voksne mannfolk kan ha dratt meg ned i et ganske negativt ladet kraftfelt. omverdenen har vist seg å falle litt gjennom på enkelte områder og det har skuffa meg i ganske stor grad. det har ikke gjort meg noe vondt, det har bare vært superirriterende.

allermest, som egotuteren jeg er, tror jeg at jeg lider av flyttefeber. eller kanskje annen feber. jeg er litt sliten.

igår begynte jeg på en tekst som startet sånn:
 

"jeg liker ikke at folk ringer meg hver dag. det gir meg følelsen av at jeg får blødende byller på øret og at hjernen min blir til slaps idet samtalen dras ut i det endeløse om ting man ikke trenger å snakke om. folk bruker for mye pust på ingenting."

jeg merker at jeg kunne fortsatt like frittskrivende i dag, men jeg ble også grepet av en sterkt overtroisk spire i meg som vokste seg stram rundt tanken om at det kanskje er en mening med at en tekst jeg hadde skrevet ferdig forsvant i 2/3 da jeg kom borti space-tasten etter å ha markert hele teksten for kopiering (jeg kopierer alltid det jeg skriver her inne før jeg publiserer. det er en vane som visstnok skal redde meg i å miste det jeg har skrevet idet jeg trykker" publiser innlegg") og at den kanskje ikke skulle frem i lyset helt enda.

jeg tror ikke helt på det, men jeg velger å ta det sånn i dag og gløtter ut av vinduet for å finne frem noen fine tanker som kan få meg på gli.

uendelige fjell med glutenfrie kanelboller og økologisk lakris uten hvetemel, myke daler som oppstår der kanelbekker, sukkerstrøssel og beksvart, seig lakris bukter og vrir seg sammen til et vidunderskjønt landskap - bare for meg, og hvor jeg går over deigputer og lakris som tar fotavtrykkene mine (jeg tenker at om noen noen gang får adgang til denne verdenen vil fotavtrykkene mine være et drømmearkeologisk funn - og følger de dem til veis ende er det ikke godt å si hvor de skal finne meg igjen) himmelen er okerfarget fordi det er høst jeg vil ha (men om jeg vil være tornadojeger skifter himmelen om til californiautsikt i uværssesong når jeg vil og jeg rikosjetterer mellom luftvirvler, lynnedslag og haglskurer som et lite partikkel i lufta selv.) om jeg sier regn - blir det regn, av den litt harde sorten som krever at jeg tar på mine gummistøvler, og så kan jeg gå uendelig lenge i regnværslandet og oppdage fine ting fordi jeg slipper det til, som mennesker jeg gikk glipp av eller mennesker som følte de gikk glipp av meg. møtes vi mellom regndråpene er det like selvsagt å si jeg tenker på deg hele tida som jeg forstår hva du sier men gidder ikke høre på deg uten at det ligger mye mer bak det så går jeg bare videre og tenker på om det er mulig at jeg oppdager nye stjernebilder om jeg sitter lenge nok og observerer som lenestolastronom eller om jeg kommer til å feire meg selv den dagen jeg løser et kryssord. siden det er jeg som bestemmer alt kan jeg like fort gi fra meg landskapet som jeg kan ødelegge det ved å plante eviglange rekker med epletrær hvor alle barn kan gå på slang så lenge jeg kan være den illsinte gamle dama med rivjernstenner som løper over åkern etter lattermilde barnesko.. kunne fortsatt i det lange.

jeg tror på gode ting som å ikke henge på greip.

det gir meg den nødvendige distansen for å holde meg på go'sia' med frk. psykhe for i dag.