(jeg synes at det jeg savner fortjente litt luft, da kan det hende jeg kan vente litt til nemlig)

jeg savner regnet
selv om regnet
gjør ting med humøret
til de fleste
mennesker jeg kjenner.

jeg savner høsten
- årstidsfenomenet
som får ting til å visne og dø,
og gjør at inspirasjonen
og livslysten øker taktvis
med forvitringen.

jeg savner klar luft
som gjør himmelen
enda mer blå
selv om jeg vet at luft
egentlig ikke har farge
og at det som får den til å se sånn ut
har et navn. rayleigh.

jeg savner å kunne gå
i løse og lodne gensere
som kiler meg på håndleddene
og i nakken, eller bruke
skjerf rundt halsen som pynt

jeg savner å sitte på en kafestol
og fryse litt på fingrene
mens jeg drikker kaffe.
uten melk, uten sukker.
bare kaffe.

jeg savner å høre rasleløv
skli over gatene
slik hagl sklir over
takvinduer om natten
når jeg er våken.

jeg savner å kjenne
på hvor godt jeg liker
følelsen av hvordan
jordfarger står frem
og nesten forgyller
alt rundt meg.

jeg savner følelsen av å
krølle tærne sammen
i gummistøvlene
mens jeg går langs veien
og bilene ligner på metalldyr
som ikke vet hvor fint
jeg har det fordi
musikken strømmer under hetta.

jeg savner å møte
menneskeansiktene
som ikke vet om de liker
høstens skarphet
og som hutrer når de ser
sin egen frostrøyk
mens de venter på bussen.

jeg savner alt.

jeg savner det fordi
jeg legger all  kjærligheten
jeg skulle hatt for sommeren
over i høsten.

møt meg om høsten. da jeg er finest.