wrap your lips around your head and slowly blow yourself away;

hun hadde skrevet det mange nok ganger: over en periode ble det strødd overalt som små sitater av dårlig samvittighet, på pennalet, omslaget på favorittboka, over eselørene i lærebøkene, på innsiden av døra til rommet slik at han ikke skulle se det - hun hadde til og med brukt husnøkkelen til å gjøre noe så fjortisaktig som å rispe det inn i benken på bussholdeplassen. men det var et et sitat fra en sangtekst. ikke en S + M-kjærlighetserklæring eller noe annet som kan miste sin betydning. det gjorde vel ingenting fra eller til. sitatet var bare en slags oppsummering av ordene hun selv burde ha brukt for å beskrive situasjonen, ikke for å klarne opp i et mysterium, ikke for å vinne prisen for den mest emoaktige psykoanalysen av seg sjøl på den tida eller for å virke mer poetisk og trist enn det hun egentlig var. det ble bare brukt til å styrke bristepunkt når hun begynte å tenke for mye på det som skjedde. det fungerte som en demning der faenskapen kunne hope seg opp i bredden og høyden men aldri flyte over - bare sive ut gjennom en liten kontrollert sluse etter at hadde sitert versene om tupperwarehjerter og refrengene om kjøttmekanismer noen ganger for seg selv. setningen rommet alt, ødela alt, pulveriserte alt av motstand, til og med det "lille begeret som fikk alt til å renne over" som hun hadde hørt ham si utallige ganger i ettertid når han snakket med andre som om hun ikke var tilstede. hun hadde skrevet det mange nok ganger sa han - mellom bildene av gulgrå ansiktshud, halvåpne øyne og tynne blodårer ved nesevingene langet han ut fortvilte pappabekymringer gjennom strømmen av bråk fra cd-spilleren mens hun hørte bruddstykker av låta. hvorfor kommer du ikke ut til oss andre? vi savner deg lille venn, kunne han si og hun ville tviholde på innsiden av døra og foreslå at han kunne ryke og reise. men i dag hadde hele året gått og hun hadde skrevet det mange nok ganger, brukt metaforen som avvisning istedenfor en forklaring.

igjen stod han der, mellom bildene av gulgrå ansiktshud, halvåpne øyne, tynne blodårer ved nesevingene, kjøleskapskalde kinn; slå av! skru ned volumet! finn en annen jævla sang! han orker ikke mer, hun hører bare bruddstykker av låta;

den finner nye veier å vokse
conversation growing dull
hun har hatt det lenge
he tries to embrace her
vi tar det i morgen, mamma
i took a wow of silence


hun skjønte det nå.