tvangstrist.

hun snakket stavangersk. 

hun satt i busskuret iført rosa hatt med hvite prikker på og snakket med stavangerdialekt til alt som rørte seg rundt henne mens hun rulla seg en sigg. jeg hørte egentlig på Massive Attacks album Mezzanine og kjørte på med Inertia Creeps fordi jeg liker den, men jeg kunne høre alt som ble sagt rundt meg. hun snakket ikke særlig bra stavangersk. enhver litt dialektsmart person ville gjennomskua showet hennes, men de som satt ved siden av - eller stod rundt henne bare nikka til det hun sa. litt unnskyldende og smått; nesten som om hjernen høflig måtte overtale haka til å bevege seg litt opp og ned for å ikke virke alt for synlig avvisende. unnskyld at du er til skrullete stavangerjente med rosa caps med hvite prikker på. jeg lente meg litt frem på skotuppen og skottet inn i busskuret der hun satt. ved siden av seg hadde hun en rosa og hvit tøykanin.

jeg tipper hun var ca 26 år.

to jenter kom gående. de var nesten klin like. tvillinghår, tvillingklær, tvillingtenner, tvillingtelefoner. jeg lente meg med høyre skulder mot lyktestolpa og hørte iPoden gli over i låta Exchange. de utvekslet forvirra tvillingblikk med hverandre når bussen kom og stavangerskrulla føk opp for å stå førstemann i køen inn på bussen og nesten løp dem ned. hun sa unnskyld. sorry. smilte skjelvent og pent, trykka bamsen mot magen. jentene utvekslet tvillingfnis og høye tyggegummitygg. jeg gled umerkelig inn i køen foran dem alle. plutselig friket stavangerskrulla litt ut av en veps og tvillingjentene skrattlo - ganske høflig og lavt, riktignok. når hun hadde roet seg ned og vepsen var borte sa hun er'n ikke kul? jeg syns'n er kul og trykka kaninen tettere inntil seg.

hun trodde det var den de lo av.

jeg satte meg nest bakerst i bussen. hun satte seg i setet vis-à-vis. skrulla. jentene trakk bakerst til hiphopkisen med babyblå caps. jeg klarte ikke å oppleve det. jeg lukka øynene og lot hodet duve frem og tilbake mellom de to setene jeg plasserte meg mellom. av og til kjente jeg eimen av bæsjebleie komme med enkle vindkast fra takluka på bussen. om jeg gløttet med øynene var hun der, stavangerskrulla, hele tiden i monolog med de bak meg. hun satte seg foran meg og jeg møtte blikket hennes flere ganger - kom til å tenke på tirsdag da jeg var i byen og så en dame styrte ut av apoteket i krampegråt. jeg trøsta henne ikke. jeg skulle rekke bussen.

hun hadde bleike disselår og jeg tenkte på kreft.

jeg visste hvor hun gikk av uten å se det. jeg hadde sett henne før og visste ikke hvor hun bor, bare hvor hun skulle av. jeg hørte henne si ha det til tvillingjentene og capskisen og hvordan bussdørene lukket seg for alvor etter henne. jeg ble usikker på om jeg åpnet øynene for å se henne gå, men jeg tror ikke jeg gjorde det. låta Dissolved Girl trakk meg ned i setet. jeg lot sola varme meg ør i panna. barna bak meg pratet - ikke uventet, ganske høyt og lattermildt, nesten litt perplekst om stavangerskrulla. om hvor moro det måtte være å være gal, da fikk man jo pratet litt med alle. psykiske problemer pakket inn i en rosa tøykanin. og capskisen visste hvem a' var, skikkelig rar. latter. latterliggjøring. jeg snudde meg mot dem flere ganger. pepperstuker, manisk-depressiv som konsekvens, graden av gal i sammenheng med det som er opplevd, minimal? arv&miljø, kanskje bare én opplevelse hun skulle vært foruten? kromosomfeil? mest sannsynlig ikke. pepperstuker, manisk-depressiv, trist, ensom, kontaktsøkende viljeløs i sitt freakshow. i tankene holdt jeg foredrag for dem over et nedslitt bussete. 

kom til å tenke over hvorfor jeg kjenner så mange sånne tilfeller og

jeg skulle ønske jeg sa noe.

som dissolved girl.