valg.

i dag gikk jeg en tur i skogen. på et punkt der jeg måtte gå langs en smal og gjengrodd sti ved tjernet, raslet det et tjuetalls ganger i gresset som snikende ormer gjør. jeg holdt til og med å tråkke på to stålormer og fikk småfnatt da jeg så en feit hoggorm sole seg på en av steinene ved vannet, noe som endte med sikk-sakkbevegelser i hurtig tempo bortover stien til jeg kom til en litt mer åpen vei. poenget er ikke at jeg ikke egentlig er redd ormer eller innser at jeg kan forandre innstillingen til ormer under luforusette hendelser. 

poenget ligger ikke i denne lille historien før neste anekdote.

etter at jeg hadde beveget meg fra ormetjernet gikk jeg opp mot lysløypa og dens trygge omgivelser igjen - trodde jeg. jeg hoppet over en gjørmete stein, holdt på å miste fotfestet - pustet lettet ut og tenkte oj, for en skøyerstein (nei det gjorde jeg ikke, dette er piffi) satte foten på den neste, opplevde det samme, holdt meg deretter fast i en bjørketregrein og og følte en trang til å klø meg i øret. jeg førte pekefingeren opp i øverste del av øreflippen (min krummer seg nemlig litt) og førte pekefingeren i bue langsmed kanten. plutselig kom jeg til noe bløtt. jøss!? tenkte jeg og plutselig hørte jeg en summelyd etter at jeg hadde presset pekefingeren ytterligere mot det bløte ig litt knasende i øverste del av min øreflipp. hva gjemte seg der? 

en brysk liten flue som summet bittert og forlot øret etter en runde i håret mitt.

da jeg fortsatte på gjørmeglatte steiner oppover bakken kom jeg til å tenke på hvor skummelt det ville vært om jeg ikke hadde oppdaget flua i øreflippen. tenk om den hadde lagt egg? tenk om det plutselig hadde myldret av små, sultne fluebarn i øret mitt og tenk om de fluebarna fant ut at inni øregangen min skjulte det seg mye godt? jeg tenkte også at dette ville skje over natta og at jeg høyst sannsynlig ikke ville dø med én gang, men heller i sterk angst og pinsel idet de små fluebarna gnafset seg lenger inn i øresneglen og inn mot det myke sentrum av kraniet. at dette ville ta uhorvelig lang tid, så lang tid at om de startet ca 01:00 på natta ville jeg være nettopp død når folkene i huset våknet i sjutida sånn ca, og når de etter en dag på jobb ville forundres over at jeg ikke var tilstede eller hadde gitt beskjed om at jeg var på gåtur og dermed lukke opp døra til rommet mitt. de verste scenarier med monsterfluer i drepersverm med "kill the nielsens" i blodrøde flueøyne dukket opp på netthinnen.

- og dette opplevdes ganske mye verre enn en litt sløvkveilet orm på en stein som ikke egentlig bryr seg med hva du driver med når du er fotturist i fremmed terreng, med mindre du trør rett på solturisten selvfølgelig.

fare, fare, det meste ligger i hodet ditt.

what means shit to somebody, means the world to another. what summons it all: it's all in your head, it's all in your head.