gjørepå i nordland

tenke seg til: jeg har aldri gått av veien for å "ta i et tak" som det så fint og gjespende kjedelig man f.eks kan skryte på seg på og skrive på en CV - men det er sant. har jeg noe bestemt, gjerne prosjektorientert og deadlinebasert jeg bare må gjøre, gjør jeg det, ganske ofte med glede. når det kommer til praktiske ting. og nå? i de tre dagene jeg har vært her har jeg vært fullstendig ute av stand til å få gjort noe som krever fysisk arbeid i større porsjoner.

jeg skulle gjort masse i dag. det har jeg antageligvis gjort også, men ikke like mye som jeg føler jeg burde ha gjort. etter min havregrøt med eple og kanel på trappa med hunden raisa tok jeg på meg skjerfet, arbeidshanskene og den snart kondemnerbare joggedressen og trasket bort til hytta. resultatet ble seks søppelsekker med dyner, puter og tøy, tre sekker skrap, noen kg brennbart søppel og noen skattefunn (hvem pusler vel puslespill laget av tre i disse dager? eller legger puslespill i det hele tatt?) fetter'n er også ferska for å ha rar smak på bil. saab 93 modell etellerannet i superoransj farge med fartsstriper og overdimensjonert spoiler på. alt sirlig tegnet på et ark signert "til merete, fra vegar" 


også vasket jeg kjøleskapet jeg ikke er sikker på at fungerer.

men sistnevnte gjorde jeg rett etter at jeg plutselig ble ufattelig og helt utrolig gjennomsliten. jeg opplevde rett og slett å kjøre ned i en energifattig dal og bli der lenge. forkjølelse - dra dit måsa gror! jeg har aldri opplevd lignende. sanseapparatene, lukt og smak, var som forsvunnet. igjen. men jeg tok meg sammen, spiste litt, leika hundeeier og drakk kaffe. etter middag vaska jeg hyttefrysen og .. etter nøye overveielse fant jeg ut at min plikt for dagen var unnagjort og jeg satte meg på trappa og lagde fugleskremsel til frøken framifrå liketil som "e så jævla lei den derre hælvettes fuggelskit'n som dekorere' verandaen!" (bilde legges ut når jeg kommer hjem)

jeg kaller'n festus.

- dette skulle legges ut ca 01.00 igår, men ble avbrutt da det lynglimtet så jeg trodde jeg skulle bli blind. jeg skrudde av pc'en i en fantefart da jeg ikke turte annet etter værpraten jeg hadde med de innfødte tidligere på dagen - men jeg fortsetter der jeg slapp for resten fortjener å være med.

litt middag måtte til, men jeg fikk det ordentlige (innbilte) overskuddet igjen senere på kvelden og etter mye kalling og fordummende språklige forsøk på å få raisa med meg, ga jeg opp og tok heller med meg kamerakameraten min på tur. bakom åkeren ligger noe som minner om forvokste svaberg og et, etter hva jeg kunne huske, rødt naust. det var fortsatt rødt da jeg fant det.

idet jeg tok bilder av naustet og en ensom jolle hørte jeg noen merkelige utpustslyder i nærheten. ka farsken!? - tenkte jeg ikke, da jeg ikke har vært her lenge nok til å bli for miljøprega. men jeg snudde meg da, såpass raskt og klønete at jeg ikke tør tenke på hvordan jeg hadde sett ut om jeg virkelig hadde sklidd meg i vei på bobletang og slibrig sjøgress. (antageligvis som en typisk søring uten snøring.) jeg sklei altså bare litt med tilhørende digre veivebevegelser i begge armer og retta ørene instinktivt i retningen av gjentatte utpustslyder. plutselig fikk jeg se en svart ryggfinne bue seg litt opp og så ned igjen i vannet. en nise! aiai. ikke at de ikke finnes ellers i norge, men jeg har aldri sett en på så nært hold - eller i frihet for den saks skyld. jeg prøvde selvfølgelig å knipse noen bilder av dem, men alt jeg fikk var ringer i vannet (men sånn for moroskyld skal jeg legge det ut med rød forklaringspil på)

den fulgte forresten etter meg mens jeg gikk langs de digre svabergssidene. eller kanskje jeg fulgte etter den. men så forsvant den bakom fjellene og jeg var latt til meg selv, sjøskvulp og mosetråkking.

det endte med at jeg måtte overse måkene som satt på en fjellhylle og spekulerte høylydt på hvem jeg var. antageligvis kom de frem til at jeg ikke var noe særlig fordi de tok til vingene etter en stund med strenge blikk og stramme halser i min retning. etter dette prøvde jeg å finne noen moltebær som stedet er kjent for, men fant bare noen ganske få og gjore stort nummer ut av å knipse bilder av det fineste. fem bilder totalt. skal legge ut ett av dem bare for å vise frem moltebærfunnet mitt også. 

overdrivelser er lov når man går alene.

og så lot jeg kveldssola gi sine siste stråler til slitn'trynet mitt. energinivået var tydeligvis tømt igjen. men jeg fikk iallefall lagt igjen et spor etter meg på varden på toppen av svaberget - et hvitt, konkylielignende sneglehus som jeg proppet inn mellom steinsprekkene. det blir nok flere å dekorere varden med til høsten. til neste år har de vel forvitret bort. men mellom grågrønn mose og den svakt klingrende lyden av bjellekuer på andre siden av sjøen tenkte jeg over det og er fortsatt enig med meg selv;

alt var så veldig fint.