i tre deler.

det jeg skulle skrevet igår men skriver i dag;

igår satt jeg 13, 5 timer i et togsete. en times stopp i barteby var heldigvis inkludert i prisen og det var intet annet for en cøliakier å gjøre enn å strene forbi kalori&hvetediskene på narvesen og kjøpe seg en smoothie på café opus og nyte den ved en bryggekant med føttene ute av gummistøvlene. for ja, jeg kledde meg i gummistøvler. fordi meteorologenetarfeil.no sa: regn. så jeg regna med at jeg måtte gå og trø i vann så fort jeg skulle ut av toget.

så da satt jeg der med feberhuet, smoothien, glade tær og sola i gummistøveløynene.

da jeg nærmet meg mo i rana så jeg ingen havmannstatue (det viste seg at det var i feil retning - den kan vel rett og slett ikke ses fra toget før den kjører sånn omtrentlig forbi? uansett synes jeg mo i rana er en ganske merkelig konstruert by og gir blaffen, for jeg fikk se ham i dag og følte at synet var nokså oppskrytt) men jeg kjørte forbi frank's tattoo og ble ganske heftig. frank's tattoo har vært opprinnelsen til flere latterkalas i min kontoristkarriere. bussturen mot skogsøy var utenomjordisk; regnet lå tett rundt fjellene og alt var trollgrått mellom trær og mørklagte småbruk mellom selvlysende traktoregg. 

vel fremme ble jeg møtt av nesnas kanskje mest framifrå og liketille kvinne som har valgt å gi meg husly i dagene jeg skal være her. det ble 3 timers vindrankeri og snakk før leggetid ca 03:30 og jeg sov som gråsteinen på gresset ved den røde låven.

det jeg skulle skrevet mens jeg var i siget men skriver nå;

ny morgen; selvfølgelig sol. kameraet tok bildet av synet og jeg pustet inn ny dag og fjelluft  før frokost med framifråliketil og gårdens gammelvakre "mor". etterpå gikk turen over fjellet igjen og inn til mo i rana for handlevognsrally mellom alt fra arbeidshanskehyller til avdelingen for vaskemilder og sjokolade. jeg trodde aldri at ting kunne ta tid, iallefall ikke så mye tid, likevel føltes det bra å kunne observere norlænninga'n og deres foreteelser fra en litt undercover sørings perspektiv. det gikk veldig bra. 

jeg fikk til og med kjørt innpå en typisk norsk middag med kjøttkaker, ertestuing og poteter. kvelden ble rundet av med glutenfri rullekake - og jeg spiste den mens jeg tenkte over hvor flinke folk er her oppe når det kommer til mange ting. som å gjennomføre prakiske ting, ikke minst snakke om dem som om det var sommermote direktesendt fra et hvilket som helst venninnepar fra karl johan. og de er flinke til å besøke hverandre, bry seg, banne mye og le høyt etterpå. her kommer de på besøk i ti-tida og drar halv tolv om kvelden. jeg liker døgnforvillelsen. klokka 01: 30 virker det som om neste dag er i ferd med å begynne.

det gleder jeg meg til. musefellesjekk og sjauing på høyt nivå (om noen finner det for godt å gjøre meg til den som klarer å gi 100% igjen. ikke minst smak- og luktesans. det ville vært hyggelig)

og til slutt - noe annet fra dagen i dag;

hyttenøkkelen er underlig liten. og ganske lett å kopiere. og lett å miste, ikke minst. tante har skrevet navnet mitt på den. det synes jeg er sjarmerende og omtenksomt. jeg tenker at inngangsdøra må byttes ut idet jeg vrir om nøkkelen. når jeg går inn i hytta ser jeg at det har vært både musefest og rotenaschpiel i ca to år. men det gjør ikke noe. det lukter fortsatt hytte og sola opplyser hytta svakt gjennom buskaset så treeveggene fortsatt gløder som om noen nettopp har gjort noe fint der inne. kalt inn en umulig unge til frokost. eller brukt den lille piasavakosten med avflasset rosemaling på til å feie ut grus og grums fra inngangen. jeg smiler. 

noen har malt stua fengselsblå og noen har fjernet det som var et innfallspreget kjøkken. vinduet ut mot berget er knust i høyre hjørne. stigetrappen opp mot hemsen er vingleskeiv og spindelvevet har funnet sin naturlige forlengelse i et veveteppe på veggen. smijernslysekrona er det eneste som har fått henge i fred. vedovnen har grått litt siden sist og jeg legger fingeren mot jernet og synes det er trist det ikke skal bli varmt igjen. en barneseng står plassert inn på det første soverommet, den er ny, og jeg skjønner at barnestøvlene ved inngangen må tilhøre noen jeg aldri har sett før. det andre soverommet har fortsatt plakatene jeg har hengt opp på veggen - som om jeg nettopp rev dem ut av jentebladet og tenkte tanken på at de antagelig ville henge der uforstyrret i lang tid. åtte år er ingenting mot de femti årene som sitter i veggene. likevel er jeg en del av historien. 

jeg sette meg ned på en blå kommode og vet at herfra vil det være min tur til å gi ting nye steder å være. etterhvert vil det se ut som de alltid har stått på samme sted, selv om femti år. og hytteboka - den må lages på nytt. første side skal hete "om hundrede aar" og så skal jeg gå kveldstur på gjengrodde stier.