gjørepå i nordland

tenke seg til: jeg har aldri gått av veien for å "ta i et tak" som det så fint og gjespende kjedelig man f.eks kan skryte på seg på og skrive på en CV - men det er sant. har jeg noe bestemt, gjerne prosjektorientert og deadlinebasert jeg bare må gjøre, gjør jeg det, ganske ofte med glede. når det kommer til praktiske ting. og nå? i de tre dagene jeg har vært her har jeg vært fullstendig ute av stand til å få gjort noe som krever fysisk arbeid i større porsjoner.

jeg skulle gjort masse i dag. det har jeg antageligvis gjort også, men ikke like mye som jeg føler jeg burde ha gjort. etter min havregrøt med eple og kanel på trappa med hunden raisa tok jeg på meg skjerfet, arbeidshanskene og den snart kondemnerbare joggedressen og trasket bort til hytta. resultatet ble seks søppelsekker med dyner, puter og tøy, tre sekker skrap, noen kg brennbart søppel og noen skattefunn (hvem pusler vel puslespill laget av tre i disse dager? eller legger puslespill i det hele tatt?) fetter'n er også ferska for å ha rar smak på bil. saab 93 modell etellerannet i superoransj farge med fartsstriper og overdimensjonert spoiler på. alt sirlig tegnet på et ark signert "til merete, fra vegar" 


også vasket jeg kjøleskapet jeg ikke er sikker på at fungerer.

men sistnevnte gjorde jeg rett etter at jeg plutselig ble ufattelig og helt utrolig gjennomsliten. jeg opplevde rett og slett å kjøre ned i en energifattig dal og bli der lenge. forkjølelse - dra dit måsa gror! jeg har aldri opplevd lignende. sanseapparatene, lukt og smak, var som forsvunnet. igjen. men jeg tok meg sammen, spiste litt, leika hundeeier og drakk kaffe. etter middag vaska jeg hyttefrysen og .. etter nøye overveielse fant jeg ut at min plikt for dagen var unnagjort og jeg satte meg på trappa og lagde fugleskremsel til frøken framifrå liketil som "e så jævla lei den derre hælvettes fuggelskit'n som dekorere' verandaen!" (bilde legges ut når jeg kommer hjem)

jeg kaller'n festus.

- dette skulle legges ut ca 01.00 igår, men ble avbrutt da det lynglimtet så jeg trodde jeg skulle bli blind. jeg skrudde av pc'en i en fantefart da jeg ikke turte annet etter værpraten jeg hadde med de innfødte tidligere på dagen - men jeg fortsetter der jeg slapp for resten fortjener å være med.

litt middag måtte til, men jeg fikk det ordentlige (innbilte) overskuddet igjen senere på kvelden og etter mye kalling og fordummende språklige forsøk på å få raisa med meg, ga jeg opp og tok heller med meg kamerakameraten min på tur. bakom åkeren ligger noe som minner om forvokste svaberg og et, etter hva jeg kunne huske, rødt naust. det var fortsatt rødt da jeg fant det.

idet jeg tok bilder av naustet og en ensom jolle hørte jeg noen merkelige utpustslyder i nærheten. ka farsken!? - tenkte jeg ikke, da jeg ikke har vært her lenge nok til å bli for miljøprega. men jeg snudde meg da, såpass raskt og klønete at jeg ikke tør tenke på hvordan jeg hadde sett ut om jeg virkelig hadde sklidd meg i vei på bobletang og slibrig sjøgress. (antageligvis som en typisk søring uten snøring.) jeg sklei altså bare litt med tilhørende digre veivebevegelser i begge armer og retta ørene instinktivt i retningen av gjentatte utpustslyder. plutselig fikk jeg se en svart ryggfinne bue seg litt opp og så ned igjen i vannet. en nise! aiai. ikke at de ikke finnes ellers i norge, men jeg har aldri sett en på så nært hold - eller i frihet for den saks skyld. jeg prøvde selvfølgelig å knipse noen bilder av dem, men alt jeg fikk var ringer i vannet (men sånn for moroskyld skal jeg legge det ut med rød forklaringspil på)

den fulgte forresten etter meg mens jeg gikk langs de digre svabergssidene. eller kanskje jeg fulgte etter den. men så forsvant den bakom fjellene og jeg var latt til meg selv, sjøskvulp og mosetråkking.

det endte med at jeg måtte overse måkene som satt på en fjellhylle og spekulerte høylydt på hvem jeg var. antageligvis kom de frem til at jeg ikke var noe særlig fordi de tok til vingene etter en stund med strenge blikk og stramme halser i min retning. etter dette prøvde jeg å finne noen moltebær som stedet er kjent for, men fant bare noen ganske få og gjore stort nummer ut av å knipse bilder av det fineste. fem bilder totalt. skal legge ut ett av dem bare for å vise frem moltebærfunnet mitt også. 

overdrivelser er lov når man går alene.

og så lot jeg kveldssola gi sine siste stråler til slitn'trynet mitt. energinivået var tydeligvis tømt igjen. men jeg fikk iallefall lagt igjen et spor etter meg på varden på toppen av svaberget - et hvitt, konkylielignende sneglehus som jeg proppet inn mellom steinsprekkene. det blir nok flere å dekorere varden med til høsten. til neste år har de vel forvitret bort. men mellom grågrønn mose og den svakt klingrende lyden av bjellekuer på andre siden av sjøen tenkte jeg over det og er fortsatt enig med meg selv;

alt var så veldig fint.

i tre deler.

det jeg skulle skrevet igår men skriver i dag;

igår satt jeg 13, 5 timer i et togsete. en times stopp i barteby var heldigvis inkludert i prisen og det var intet annet for en cøliakier å gjøre enn å strene forbi kalori&hvetediskene på narvesen og kjøpe seg en smoothie på café opus og nyte den ved en bryggekant med føttene ute av gummistøvlene. for ja, jeg kledde meg i gummistøvler. fordi meteorologenetarfeil.no sa: regn. så jeg regna med at jeg måtte gå og trø i vann så fort jeg skulle ut av toget.

så da satt jeg der med feberhuet, smoothien, glade tær og sola i gummistøveløynene.

da jeg nærmet meg mo i rana så jeg ingen havmannstatue (det viste seg at det var i feil retning - den kan vel rett og slett ikke ses fra toget før den kjører sånn omtrentlig forbi? uansett synes jeg mo i rana er en ganske merkelig konstruert by og gir blaffen, for jeg fikk se ham i dag og følte at synet var nokså oppskrytt) men jeg kjørte forbi frank's tattoo og ble ganske heftig. frank's tattoo har vært opprinnelsen til flere latterkalas i min kontoristkarriere. bussturen mot skogsøy var utenomjordisk; regnet lå tett rundt fjellene og alt var trollgrått mellom trær og mørklagte småbruk mellom selvlysende traktoregg. 

vel fremme ble jeg møtt av nesnas kanskje mest framifrå og liketille kvinne som har valgt å gi meg husly i dagene jeg skal være her. det ble 3 timers vindrankeri og snakk før leggetid ca 03:30 og jeg sov som gråsteinen på gresset ved den røde låven.

det jeg skulle skrevet mens jeg var i siget men skriver nå;

ny morgen; selvfølgelig sol. kameraet tok bildet av synet og jeg pustet inn ny dag og fjelluft  før frokost med framifråliketil og gårdens gammelvakre "mor". etterpå gikk turen over fjellet igjen og inn til mo i rana for handlevognsrally mellom alt fra arbeidshanskehyller til avdelingen for vaskemilder og sjokolade. jeg trodde aldri at ting kunne ta tid, iallefall ikke så mye tid, likevel føltes det bra å kunne observere norlænninga'n og deres foreteelser fra en litt undercover sørings perspektiv. det gikk veldig bra. 

jeg fikk til og med kjørt innpå en typisk norsk middag med kjøttkaker, ertestuing og poteter. kvelden ble rundet av med glutenfri rullekake - og jeg spiste den mens jeg tenkte over hvor flinke folk er her oppe når det kommer til mange ting. som å gjennomføre prakiske ting, ikke minst snakke om dem som om det var sommermote direktesendt fra et hvilket som helst venninnepar fra karl johan. og de er flinke til å besøke hverandre, bry seg, banne mye og le høyt etterpå. her kommer de på besøk i ti-tida og drar halv tolv om kvelden. jeg liker døgnforvillelsen. klokka 01: 30 virker det som om neste dag er i ferd med å begynne.

det gleder jeg meg til. musefellesjekk og sjauing på høyt nivå (om noen finner det for godt å gjøre meg til den som klarer å gi 100% igjen. ikke minst smak- og luktesans. det ville vært hyggelig)

og til slutt - noe annet fra dagen i dag;

hyttenøkkelen er underlig liten. og ganske lett å kopiere. og lett å miste, ikke minst. tante har skrevet navnet mitt på den. det synes jeg er sjarmerende og omtenksomt. jeg tenker at inngangsdøra må byttes ut idet jeg vrir om nøkkelen. når jeg går inn i hytta ser jeg at det har vært både musefest og rotenaschpiel i ca to år. men det gjør ikke noe. det lukter fortsatt hytte og sola opplyser hytta svakt gjennom buskaset så treeveggene fortsatt gløder som om noen nettopp har gjort noe fint der inne. kalt inn en umulig unge til frokost. eller brukt den lille piasavakosten med avflasset rosemaling på til å feie ut grus og grums fra inngangen. jeg smiler. 

noen har malt stua fengselsblå og noen har fjernet det som var et innfallspreget kjøkken. vinduet ut mot berget er knust i høyre hjørne. stigetrappen opp mot hemsen er vingleskeiv og spindelvevet har funnet sin naturlige forlengelse i et veveteppe på veggen. smijernslysekrona er det eneste som har fått henge i fred. vedovnen har grått litt siden sist og jeg legger fingeren mot jernet og synes det er trist det ikke skal bli varmt igjen. en barneseng står plassert inn på det første soverommet, den er ny, og jeg skjønner at barnestøvlene ved inngangen må tilhøre noen jeg aldri har sett før. det andre soverommet har fortsatt plakatene jeg har hengt opp på veggen - som om jeg nettopp rev dem ut av jentebladet og tenkte tanken på at de antagelig ville henge der uforstyrret i lang tid. åtte år er ingenting mot de femti årene som sitter i veggene. likevel er jeg en del av historien. 

jeg sette meg ned på en blå kommode og vet at herfra vil det være min tur til å gi ting nye steder å være. etterhvert vil det se ut som de alltid har stått på samme sted, selv om femti år. og hytteboka - den må lages på nytt. første side skal hete "om hundrede aar" og så skal jeg gå kveldstur på gjengrodde stier.

- temporary times.

in the staring
light of everything
surrounded
I'm in it  -
without taking
part
of being faint
or fair
present,
just illuminating
the abscense
of being in it
only in the
moments
when nothing really
happens

screening; my apprehension about never getting (c)old even though I'm a product of waiting & aknowledging the deaths in life, I'm a slow pedestrian at the path of predestination, thriving in peculiar trenches

edit: and I never get tired of it, my faith and beliefs lives in a banana cup.

kulinariøs

.. i fjor var en oppskrift ubevisst fulgt punkt og prikkvis hvor munnen ikke rakk å tygge skikkelig før magen skilte det ut med fornuft og logikk - det smakte ikke noe særlig, men piffet opp med gulrøtter med overlevelseskrydder ga det meg noen post-its med visdomsord og kaffesvarte obs til de mest brukte oppskriftene i boka; jo flere ganger du prøver, jo flere feilskjær kan du lære av (videre med tips om andre fremgangsmåter og blandingsforhold -) 

alt dette frem til nestneste side i kokeboka hvor sulten satt mere i munnen enn fingrene fordi jeg hadde prøvd det meste uten å lykkes med det helt spesielle, også kalt det lille som må til - for å komplettere helheten, og jeg ble drevet av lysten på mer smak, mer smak, smake mer -

istedenfor å trevle meg gjennom møysommelige kulinariske oppdagelsesferder (av og til må ting hurtigheves) og min voldsomme ettersmak av det bitre i mange av de smakstilsatte ting siden 2005 drev meg til å grovmale alle tidligere oppskrifter på det jeg aldri mer vil tygge - jeg brukte til og med min egen kokeboktusj og skrev sterke og ganske utradisjonelle introduksjoner til nye opplevelser -

og jeg gjorde noe riktig, jeg fikk det på millimetermålet - med to digre slumptreff utenfor desilitermålet og ren gjetning blandet jeg en komposisjon av alle års ingredienser i ett. bevisst pyntet med rabattglasuren jeg fikk for innsatsviljen og pluss for å aldri miste motet på tross av kummerlige arbeidsforhold og manglende råvarer (det finnes alltid en erstatning) ble alt dette ble sommeren i dag. 

fortsatt spiser jeg alene.

barefordi.

jeg legger føttene mot flisene lukker øynene rundt gåsehudsskjelvet kjenner på løgnen i strømningene som blir høstkilekjærtegn i hodet mitt biter meg i nakken jeg trekker meg inn i kroppen der jeg finner følelsen av midlertidighet og selv om det hender jeg tror jeg trenger et rekkverk å holde meg gjør jeg ikke det - jeg svaier som bjørketrekvister i venstrevind men står like støtt som den svakt smilende gnomen i hjørnet av terrassen jeg gleder meg gleder meg gleder meg og det skal ikke være så fint å stå slik når jeg vet at alt skal forandre seg og føttene skifte balansepunkt jeg rir alle skjelvinger med to strake armer et glis i strekene rundt øynene

crime of the century ruller gjennom meg.

m' off to better places.

et generelt utpust fra slob-rockeren

Jeg kunne sovet i et bøttekott om det ikke fantes andre muligheter og av ren nysgjerrighet kikket jeg på sidene til SiTel (studentsamskipnaden i Telemark) for å ta en titt på mitt hybelbosted de neste ti månedene. 


Dette var det som møtte meg:

  
Var det noen som sa trehvitt? Panikkangst! 


Dette rommet ga meg lyst til å gå bananas med en bredbustet malerkost og fargekode S1005-Y30R. (og jeg er egentlig ikke glad i vanilje) Fiffig nok at bygget er fra 1991 men en liten oppussing hadde vel ikke gjort vondt - kanskje snarere avsmertet øynene og lettet pustevanskene pittelitt. Men okei, jeg skal vel ikke klage, kanskje jeg kommer til å gå gjennom en slags disharmonisk forelskelse i klaustrofobiske følelser og skriver så pennen biter under oppholdet. Dramatisk? Javisst. 


Enda godt jeg har et digert elefantbilde jeg kan henge opp. Og en liten tegneserie fra Crowded Houses' "The Intriguer" jeg kan le av. Etterhvert skal jeg dekorere rommet med mitt mesterverk fordelt på flerfarga post-its slik at jeg blir litt som Crowe i "A Beautiful Mind"også. 


Men jeg har funnet ut av at jeg trenger å bli jorda. Litt tretung atmosfære vil nok hjelpe meg med å lande de kveldene jeg flyr i filleflint over mattebøkene. For ja, jeg skal ta opp mattematikk, og jeg gruer meg som bare rakker'n - meg og mine mattekunnskaper er like sannsynlig som permafrost i helvete (om man da virkelig tror på denslags, dette var bare for sammenligningens skyld) 


Også jeg som trodde jeg var ferdig med matematikk for evig tid måtte se meg nedslått av virkelighetsfakta da jeg sjekket opptakskravene til f.eks lærerhøgskolen. Minimun 3 i matte. Jeg har 2. Minimum 3 i norsk - enda godt jeg har det. Og dét er kanskje det flaueste og mest ironiske ved det hele: med en solid 3 i norsk skal jeg altså videre til forfatterstudiet i Bø til høsten. Ta den Lady Luck!) Men jeg innser at jeg har tid og krefter til å iallefall kunne styrke min mattekarakter og dermed åpne for muligheter innenfor lærerutdanning om det er det det blir til etterhvert. Hvis ikke har jeg antageligvis et litt høyere snitt enn det jeg har nå. Forhåpentligvis. Muligens. Jada. 

 Håp på boks - et forslag jeg vil sende til Heinz.

Edit: Jeg må forresten nevne at tempoet er lik hektisk. Neste uke drar jeg til nordland for å ta en titt på familiehytta jeg plutselig har kjøpt (!) Det er helt merkelig å tenke på at jeg faktisk eier noe. Sølvi sa "noen kjøper seg hus eller leilighet i første rekke, men Sabrina kjøper seg ei hytte" og jeg innser også at det er en litt underlig prioritering. Men det var noe som bare måtte gjøres, hvis ikke hadde hytta havnet i hendene på en som ikke fortjente den. Jeg innser også at jeg har sysselsatt meg for noen somre fremover. Liker uansett tanken på en avsidesliggende skrivestue.

Edit II: Spurv & Måltrost skriker etter å bli tegnet ferdig, og de tjue illustrasjonene er langt fra ferdig. Jeg håper 14 timer x 2 (tur-retur Mo i Rana) kan tvinge meg til å ta litt kreativt initiativ snart. Må huske å kjøpe tusj.

skapene med det rare i.

Sist uke hadde jeg (nok) en gjennomgang i klesskap og diverse skuffer da mine ting er spredt, ugunstig fordelt på både tre og fire rom i leiligheten jeg "bor" i.  Poenget er iallefall det at  jeg samler mye drit før jeg  innser at jeg har for mye av det gode - skremmende nok er jeg nok ganske langt fra å være noen ytterlighet på sløseriskalaen. Jeg gikk gjennom klærne mine  med to alternativer. Bruk og kast. Jeg har egentlig aldri vært den som på død og liv skal tviholde ved ting jeg ikke har bruk for så det gikk radig for seg.




Jeg gikk også gjennom sminkesaker, smykker, armbånd og hårnips jeg aldri vil komme til å bruke - men jeg husker innfallene godt; de gangene jeg trodde jeg kunne bli bittelitt mer feminin eller veksle mellom annet enn hestehale og utslått hår (avanserer litt med musefletter nå og da, mest fordi alle med et snev av moteinteresse skriker av det og mye fordi jeg ser litt søt ut) Også lo jeg litt av at jeg noengang trodde jeg ville gå med lillaglinsende hårbånd eller rosa øyenskygge. Jeg har ønsket meg mye rart. Sånne ting som at yndlingsklærne mine aldri vil bli ødelagt, at jeg kunne skaffet meg én bukse som passer til alt og justerer seg etterhvert som kroppen forandrer seg (kameleonbukser? bukser som lever er litt ekkelt å tenke på, men jeg tenkte mer i retning tryllebukser - for det går an å ønske seg slikt uten at det har tuppen av en lilletå i virkeligheten) eller at jeg aldri skulle gå lei av én spesifikk stil.


Og så fikk jeg øye på den svarte søppelsekken med mammas klær som ikke har blitt rørt siden lillesøster og jeg måtte rydde ut av skapet hennes (som fortsatt, når jeg stakk nesa dypt i en av yndlingstoppene hennes, hadde bevart en svak lavenderlukt) Kom til å tenke på at jeg i 2009 trodde jeg kom til å bruke noe av det i sommeren 2010, men i 2010 har kroppen min forandret seg så mye at skjørtene bare ville falt av og toppene ville få meg til å se catwalkanorektisk ut. Og søsteren har glemt alt om klærne vi tok vare på selv om hun ikke ville kaste noe av det. 

Nå jobber hun på H&M og tar med seg nye plagg hjem hver dag. 

Så til slutt stod jeg på soveromsgulvet og hadde plutselig tre kategorier og med to digre søppelsekker der den ene var merket kast og den andre var merket gi-bort innså jeg  hva jeg vil skal leve videre og hva jeg allerede har kassert for lenge siden.  

Jeg som trodde jeg ikke ville tviholde på ting jeg ikke bruker.

nowadays;

bussetet mitt stinker øl - øl, fitte
regnvåte sommerlår og ivrige stubbefingre
-
traktoreggene ser på meg som om
pupillene er pressa ut av det hvite
og jeg grøsser fordi jeg
tenker på muligheten av et sted
der ingenting er noe annet enn
det man kan kjenne seg igjen i
(har jeg opplevd fordi jeg vet
eller er jeg så selvlurt at jeg tror
at jeg på et eller annet tidspunkt -
også har vært noe annet enn
en sommerdepressiv faen
som alltid skal forbinde noe godt
med noe man aldri får igjen?)
og tenker på den numne følelsen
av syrlig frihet og glede hun må ha
hatt - før det viste seg at alt ble filma
av det svarte robotøyet i midten av bussen
og den lille gutten i setet bak
fikk sin første permanente runkedrøm,
de ved siden av med langstilka roseneser
 vet hvem hun er - iallefall moren
og at gutten med stubbene
var en gutt med 7 år i jugakors
(- skjønnheten i at hun ikke vet
om inntrengerne i hennes
ungdomsimpulsive øyeblikk -
får meg til å være glad
for at jeg er jenta nestnestbakerst
i bussen som alltid må døve ut
lydene av alt som ikke er ekte
for syner uten sannhet fungerer bedre
og forestillingen om at jeg er den eneste
som ikke savner noe utenom gratis periodekort,
er bevissthetens bekreftelse nok)

ordet "amnesiac champion"

- dukket opp som security-chek da jeg skulle poste blogginnlegget mitt på facebook. Nå skal jeg begynne å samle alle slike sære ordsammensetninger og komponere et (ganske) surrealistisk og (forhåpentligvis ikke) meningsløst innlegg jeg garantert vil elske å skrive.

Så mye for vel anvendt fritid.

pluie d'été

- får meg til å ville gå helt

Gene Kelly og nynne

dobee-do-do dobee-do-do

mens jeg spankulerer langs

våt asfalt med brune steppesko

se opp i det svarte av paraplyen

før jeg knepper den sammen 

og begynner å synge

om å synge i regnet 

hekte meg på en lyktestolpe

med månestor kuppel, glise

som en colgatebleika tufs

før jeg flekker meg mot himmelen

lar meg bli korsfesta av regnet

svinger paraplyen rundt og rundt

stopper ved vinduet med

pin-up posterjenta i og

lager machosensuelle hoftebevegelser

gjør kur mot frøkna med hatten av

før jeg går rivruskebananmos 

plasker skoa søkkvåte

med trampestepp, kuriøs salsadans 

med min spisse frøkenparaply &

strekker bukselivet med lange beinsteg, 

presser ut mitt banalbundne raseri 

med glede -barnsligstore nedtråkk

i skumsprøytende asfaltdammer

og heftige armbevegelser

før en tulling kalt onkel blå 

ber meg drite og dra og 

jeg må gå rolig og behersket

helt til jeg runder neste gatehjørne.

sløv 2010

Våkna 06:40 og gliste. Sovnet igjen. Våknet 07:30. Skrikende gniss i stein og asfalt - et beltedyr av en maskin utenfor vinduet. Dyna havnet deretter i sofaen og den ligger der fortsatt (fungerer nå som ryggstøtte) Jeg sovna til Dr. Phil. Bestemte meg for å prøve en gåtur etterpå (fant en uttørka snegle i pappas joggesko og skrev no' sånt som at "du vet du har svettstinkende joggesko når sneglene kryper i dem for å dø") Klarte ikke gå noe særlig langt før jeg ble sliten, så jeg droppa det. Spiste masse skinke med pesto og soltørka tomat. Ble varm på øret av tante på telefonen. Kjøpte solo på butikken. Tegna 7-8 forslag til Milde, Brille og Spurvs utseende og kroppslige foreteelser på arket. Ble dypt filosofisk av å kikke utover dalen og overdrakk kaffe. Lagde mesterkokkmiddag jeg måtte spise i to omganger (med en epledessert i midten) Måtte kaste en helt ny blyantspisser. Planla å pakke til Bø. Gjorde det ikke. Spiste sjokolade. Sovna foran tv'en. Ble oppringt. Og nå prøver jeg å være kunstnerisk fremfor filosofisk, men når jeg trykker på nerva merker jeg at jeg skal innta fosterstilling i søsters seng om litt istedenfor.

Åja. Pus var killer i dag.

Hils på Milde.

vulgar display of power

seriøst, sier du og ber meg holde kjeft med øya fordi du ikke er ferdig med det du skal si og jeg ligger fortsatt tilbakelent i sofaen med tærne til lufttørking med et uferdig anstrøk av likegyldig nysgjerrighet og tvinger meg opp med krum rygg for å åpne lokket på neglelakken så jeg kan legge enda et lag og du kanskje finner resten av orda. du får skinnsetet i stresslessen til å sukke under vekta av åtti kilo kjøtt, svette og to stadig gnissende håndflater mot kinnskjeggstubbene i en ettertenksom mine. vet du hva jeg synes? jeg stopper penselen fordi den når tuppen av stortåa idet du sier det, ikke fordi jeg venter i spenning, dypper den i den insektgrønne beholderen og fortsetter å se på tærne mine. fire ganger må jeg dyppe penselen for å nå ned til bunnen og for at penselen skal få nok lakk til neste tå, fire langsomme ganger for å kanskje irritere deg såpass at du fortsetter - kanskje til og med endrer mening i svaret du venter på etter at du stilte spørsmålet ditt. jeg gnir penselen lett mot kanten av beholderen for å kvitte den med det jeg vet vil bli overflødig - og kanskje tenker du over muligheten av at jeg kunne latt det fjerde dyppet være og jeg ikke er interessert i det du har å si. vet du hva jeg synes? gjentar du uten at gjentakelsen gir noen særlig svarkrevende effekt denne gangen heller. mellom sammenpressede bekymringsrynker glatter du ut fjeset ved å liksom strekke deg over bordet mens du egentlig sitter helt stille og lager sittermerker i stolen som blir dypere for sekundene som strekker seg ut i ventetida på svaret. du setter øya i meg. den fargen kler deg ikke. jeg begynner nederst ved rota av lilletåa istedenfor nestemann etter stortåa. ikke alle er like heldige som meg som har så velutviklede tånegler som på lilletåa, og lar penselen legge en rund grønnmetallisk boble som jeg må glatte ut med ørsmå utstrykingsbevegelser. jeg krøker meg enda mer sammen for bena er lengre enn armene og jeg ikke er proporsjonalt utviklet. okei, sorry, det var ikke det jeg skulle si. og det er for sent. jeg fortsetter å pensle alle neglene men med hurtige bevegelser mens jeg legger hodet bakover og spisser munnen veslevoksent som for å inspisere hver enkelt etterpå. når alle tærne er tatt skal jeg legge meg i fanget ditt og åpne smekken din. jeg ri på det utålmodige kneet ditt og uten at du vet det skal jeg gni tærne mot skinnet på stressless-stolen din og alltid være noe som ikke går bort av seg selv fordi jeg har stått i kjøleskapet* over lengre tid.

*neglelakk bevares best i kjøler'n.selvsagt er det dobbeltbetydninger her.

fools overture;

med utsikt over 3'ern trafikkskole legger jeg den svisterke siggen mellom pekefinger og langfinger, støtter albuen mot en eksosgrå vinduskarm og lener hodet svak ut av vinduet. kumlokk, tyggisasfalt, den pissgule glorien av lys rundt aass bryggeri bak den kveldsstille holmenbrua, maler himmelen over drammensnatta som et halvt vått, halvt fuktig oljemaleri og jeg stikker hull på sensommerlufta med gloen. tenker på deg. hvorfor jeg alltid lurer på om du kommer. om jeg burde kalle dette høst. om jeg ville sett deg komme gående hvis jeg hadde satt meg i vinduskarmen og lent meg utover mens jeg holdt meg fast med én arm - og om den andre løse armen over fjerdeetasjessuget ville fristet meg til å slippe taket. jeg ville nok ikke sett deg. du går helst langs husveggene.

jeg pakker ut av pappesken jeg fikk fra jobb. et heldig sammentreff med flytting og en eske full av - det som for mine kollegaer sikkert vil være tulleting, er små gaver jeg mine ekkotomme skap med; julemarsipanmiddager, juicedesserter, potetgullfrokoster og pudderbrune strømpebukser i skapet uten skapdør. jeg vender forsiden av esken utover så jeg ikke skal glemme at jeg har strømpebukser på kjøkkenet, bare sånn i tilfelle det blir sommer igjen. jeg har siggen hengende i munnviken. jeg har endelig lært at om jeg begynner med noe som engasjerer meg er det lurt å ikke glemme siggen midt på leppa, for om den henger lenge nok er det nesten som å vokse vekk huden når jeg fjerner den igjen; enten for å kakke aske eller bytte den ut med en ny. det er nesten så jeg får munnsår av å tenke på det. ammoniakk, arsenikk, cyanid, nikotin, karbonmonoksid, tjære, nikkel og bly. det jeg får panikk av er papiret. arsenikklepper høres bare ut som en vakkertrist og voldsom krim-fortelling fra virkeligheten. slike som man kan lese i husmorsblader. å røyke papir får meg til å tenke på furutrær med stikkenåler. når jeg er full blir jeg ofte så bevisstløs at jeg røyker filter. jeg kikker på displayet på telefonen. klokka er over 23:00 og jeg har ikke drukket nok dårlig jack daniels i tilfelle du kommer.

sofaen min er knekt. ikke er den min heller, men jeg tror at hun som leier ut har gitt den til meg. det var enten meg eller dynga. hun vet ikke at den er knekt enda. jeg sitter på den friske enden og ser på den mørkerosa halvdelen som kneler mot det brunmalte gulvet og er glad jeg er praktisk; finner jeg noe til å støtte ryggen slik at den ikke sklir når jeg lener meg mot den, har jeg fått meg lenestol og to-seters sofa i ett. skulle ønske jeg hadde et stort veggur, en diger bestefarsklokke med pendel som kunne pine meg i all stillheten med sine sekundvise rykk. anlegget er plassert i hylla men jeg har glemt å lage hull i bakplata så ledningene kan mates med strøm. jeg er lei av å flytte. alt er så tomt når det eiendelene er ute av eskene sine uten noe sted å være. jeg stabler dvd'er i den eneste fastspikra hylla på veggen. jeg kommer til å få skryt for dem. dvd- samlinger kan tyde på to ting; samlemani, at man er en som låner og aldri leverer tilbake, ensomhet eller oppriktig interesse for å leve mere i en innenforverden enn utenfor. ingen kommer til å mistenke meg for noe, jeg har ting folk aldri har hørt om før. om du kommer har du nok håret utslått. kanskje lukter du herbal essenses. jeg lurer på om det er eksen din som brukte den sjampoen og hvorfor du tror det er greit at du lukter jente når du kommer på besøk til meg.

bordet er lite og herlig hjemmepreparert. mørklakkert i kirsebærtrefarge og pittelite. nok for meg. grå blir veldig grått mot kirsebærfargen og jeg gnir venstre hånda over plata - kjenner små treårer føle seg gjennom huden min, jeg gnir aske over bordplata så det knirket i det ene benet. jeg tror det er bordbeinet øverst i høyre hjørne. jeg vil at du skal sitte der om du kommer. tvinne mannelåra dine rundt akkurat dét bordbeinet så jeg vet om du synes det blir pinlig med taushet fordi mennesker har en tendens til å vri på seg når de ikke vet hva de skal si, gjøre eller ta seg til. uten at du vet det har jeg satt frem et liksomwhiskyglass. jeg har kjøpt en ekstra pakke marlboro også som ligger i vaklebokhylla en nonchalant armlengdes avstand unna. jeg røyker petterøes. det gjør ikke du. klokka er over 24:00 og jeg istad ble jeg drittlei av å ikke ha lyd på noe lenger. den eneste cd'en jeg orket å fiske frem ble en best of av supertramp. retrospetakler. alt i meg strider egentlig imot best of albums, det vitner om totusentallsets dumme tro på at man kan tilegne seg kunnskaper om et helt fremmed musikkliv ved å billigkjøpe hitlåtene som alle kjenner til. alle kan juge på seg musikkører og know it all ved å lære seg standardfrasene. men jeg er unnskyldt. jeg kjøpte den fordi jeg ikke har råd til å kjøpe alt. dessuten venter jeg på pappas platespiller og vinylsamling. men da må han dø først så jeg venter gjerne litt til. jeg lurer på om du vil legge merke til at det er supertramp og ikke noe dyster musikk jeg har satt på. om du kommer til å bli overrasket, positivt, eller om du tenker at jeg er en liksomrocker. "supertøs fyller metallhuet mitt med hippieblomster og trua på noe godt selv om det er kårny som faen" skal jeg si om du spør og jeg røyker ekstra mye, slurper jeidee som du kaller det og lurer på om det er slik jeg må ha det for å kunne kalle meg en forfatter. bourbon svir hull på leppene. dårlig bourbon iallefall.

jeg drar meg gjennom røykformasjonene som sirkler mot det åpne vinduet og lurer på hvorfor du ikke synes jeg er vakker nok til at du kommer med én gang. naboen har dame på besøk jeg mistenker for å være kjæresten hans. hun beveger seg ikke annerledes når hun er naken som når hun er påkledd. de utveksler nakkekyss og fingermerker på hverandre og får sex til å se ut som sandkasseleker. jeg legger magen på vinduskarmen og røyker med hodet vendt i oppoverbue mot natta - ser for meg at vi kommer til å drikke masse ekkelt brennevin og at sexen blir like lummerbrun som byrefleksjonene i de lave skyene. om du kommer kommer du nå. jeg ser sikkert ut som en idiot her jeg stirrer mot det absolutte innholdsløse. du ser meg alltid sånn.

for første gang bruker jeg dørtelefonen. jeg hører ikke stemmen din som sier et smilende hei som det pleier å gjøre i romantiske filmer. jeg trykker bare pekefingeren hardt mot knappen og tenker på andre folks bakterier. plutselig begynner jeg å tenke på at du sikkert vil synes det er litt vel tett med røyk i leiligheten, eller at jeg virker for full og klar eller at jeg burde kledd meg annerledes. men jeg vet egentlig du gir mer faen enn meg - og egentlig er det forsent å være etterpåbetenkt når kommer inn døra. jeg blir sur fordi jeg tenker sånn og estimerer at du bruker ca to minutter på alle trappene opp og at jeg burde slippe den tunge følelsen av å ha ventet så skuffende lenge at to minutter blir en fornærmelse. hei venninna mi. jeg hører et klinisk utropstegn når du sier det og smiler skuffet. du lukter herbal og håret ditt legger seg over skuldrene mine som skulderputer med blondt hår på. jeg spør om du vil ha en sigg i mangel på annet å spørre om når du tar meg venneaktig på rumpa. har sjøl. jeg forteller deg om gavepakka fra jobben og om strømpebuksene. du hever øyebrynene som om du var interessert. jeg forteller at jeg føler at natta er som en sensommerhøst selv om jeg vet det er vinter og geleider deg til det usikre bordet mitt med glass for to. jeg lurer på om du egentlig holdt på å ombestemme deg når du var på vei og om du nå er usikker på hvorfor du kom.

alt ved deg etterlater ekko; du gnir hendene mot hverandre for å varme dem før du legger dem i skjegget og tvinner ut duggdråpene og deretter grer det ut med fingrene så det ligner en slags vifte. pupillene dine er brønnmørke og utspilte, du ser på meg og smiler mens du gjør deg til. du setter deg opp og viser at du tror du er kjekk og spør meg om kjedelige ting. jeg svarer på alt. når jeg spør deg hvor du har vært hele kvelden sier du at du var på byens bruneste høl og så på aylar og andre glamourjenter mens du gliser og vet at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke skal bry meg med hva du gjør på kveldene men ikke klarte å la være å spørre. åh. sier jeg. uten kliniske utropstegn. jeidee blir levende i glasset mitt og jeg hever glasset mitt ridderlig mot ditt. du drikker brennevin så leppene dine hovner opp og blir vaginarosa. om jeg prøver å fortelle deg om den fine følelsen av å ha et hjem igjen og har lyst til å vise deg den falne engelen drammen fra min vinduspost, men da vil du begynne å snakke om dårlige familier. etterhvert gjør vi det uansett. munnene renner over av finslepne samtalekunstner om oppbrukte og temaer som lenge har vært uten hjerte men som holdes i live fordi jeg merker at du trenger det. vi snakker om de samme tingene uendelig lenge og om jeg noen gang har elsket selvbedrag fortaper jeg meg i at du nevner supertramp i en forbisetning. du nevner klassikerne og jeg smiler over at du er know it all og at jeg aldri kommer til å si det jeg tenkte å si om supertramp fordi det er du som snakker og når du snakker sier du så mange avslørende ting. du smiler og smiler og jeg får arsenikklepper og cyanid i lungene.

om jeg kikker har ikke klokka tall lenger. jeg sitter og spør meg selv om du kom hit fordi jeg var ditt eneste naschpiel og om du hadde ringt meg i morgen tidlig om en av glamourjentene hadde blitt med deg hjem. antageligvis ikke. det er alltid jeg som ringer. men du hadde nok tatt telefonen og glist av at jeg satt intetanende med en morgensur sigg i høyrehånda og deg på telefonen i det andre, uten å vite at jeg kanskje skulle ønske at jeg turte å tippe meg selv såpass svakt - men likevel nok mot høyre at jeg hadde truffet asfalten som en bløtspisset istapp mens jeg hadde myst meg ferdig mot gata der du kommer fra og jeg kanskje kunne sett deg komme gående.

på vei fra meg ser jeg at du trekker skuldrene opp fordi du fryser og puster ryggrad ut i frostvirvler uten å se deg tilbake - men du vet at jeg ser på deg

uten husvegger er du bare en mann.

sommerblå

(når jeg hikker må jeg holde pusten og fjerne meg mentalt fra alt som er rundt, i hvertfall femten- kanskje tjuefem sekunder. jeg klarer mer om hikken er ekstra ille. når jeg holder pusten er det nesten som om hjertet bundet fast i en hard knute midt i brystet og slår mot brystbeinet mitt som en tung og hard boksesekk for hvert hikk. jeg forestiller meg at det er lille mr. hickup som står bak der med nevene surret inn i tøy og knytter og hytter og slår mens han hikker seg lilla og rundt på innsiden min. som om han ikke vil at jeg skal slutte å hikke. hvorfor skal jeg, når ikke han. 

bak den hvite, lange blotterfrakken, det stripete slipset og den hoppende bowlerhatten bor en sint hikke. en hikkefaen. og det er denne mr. hickup som dæljer meg innenfra. han vet at en spiseskje bringebærsyltetøy, skremme-trikset eller at det å svelge litervis med vann ikke fungerer på meg. det eneste som funker er å holde pusten og gjøre ting (la oss si stolen jeg sitter på når jeg hikker og holder pusten) skrueløse. jeg er sikker på at han lytter til lungene mine og finner presisjonsslaget ved å høre og føle lungekontraksjonene når jeg holder pusten. hiiiv ... og (h)oi. hikkefaen. uppercut mot hjertet så det flimrer.

jeg elsker å hikke. frykten for å aldri slutte med det igjen får meg til å sette pris på at jeg blir barnslig lettet og jævlig glad når det slutter.)

men det var en digresjon.

dette er første natten på noe som føles som evigheter at det er blåsvart utenfor. lyset gjør meg sinnssyk. kroppsrytmen min overstyrer behovet og fornuften som vet at jeg trenger søvn. jeg finner ofte meg selv med røde streker i øynene når sommernettene er lyse som A4-morgener. når jeg er som verst har jeg stått opp før de andre som skal på jobb og sorterer klær for å ha noe å gjøre mens de bruker den siste timen på å sove før klokka ringer nullsjunullnull. og slik holder jeg på hele dagen fordi jeg føler at lyset tvinger meg til å gjøre noe jeg ikke trenger å gjøre. jeg savner høsten.

dette er begynnelsen på en av mange jomfrutur i problemfattige soner. det er vanskelig å få gjort noe som helst. det distraherer meg at jeg plutselig tar lett på ting. jeg opplever det som problematisk å være i supersvevet; for første gang er jeg fullstendig fri fra ting som tidligere har tynget meg. konklusjonen er at - med dét forsvinner også disiplinen, evnen til å kunne sette meg i fokusert skrivemodus og være effektiv med ordene, tankene og det estetiske ved å være litt snurrig. de fleste sier jeg har godt av å slappe av. men til det vil jeg si; jeg savner høsten. 

dette er mitt første nå i meg selv på noe som kan måles i ganske lenge. uforbederlig einstøing - glad i mennesker, sjelden med dårlig samvittighet for mine fristedsturer og alenetimer, ofte redd for å gli bort fra det som forsyner meg med sanselige inntrykk og mennesker.  det blir mye av og til. jeg har (nesten alltid - og hvertfall nå) noe som lurer på innsiden. og jeg savner høsten.

de snakker med overtrosmunner

og priser vindkast for

karmakåte strømninger

kalt sommer;

jeg erklærer meg selv for 

kaldskåret ikketroende

forsvinner i deres selvbedrag

 når temperaturen

synker over 

ting man ikke snakker om;

jeg føler meg svanger

- når månen skinner

svakt i konkurranse

mot sommersola,

er det fordi den

er

lunefullt smilende

klar

over vinterlandskapet

som dekker mer

enn solen gjennom skyene

*

med kofferthåndtaket som røde merker
over håndflaten din, stryker jeg deg der
og sier jeg er så lei for det, lei for det
når du snur deg mot meg med en lang strek
mellom øynene som ber meg om
å dra til helvete - smyger jeg fingrene
over bløte blodårer,
legger fire av mine egne mellom dine
ber deg slippe taket - på kofferten, til du
trekker hånden til deg og lager
myke ekko med lyden av hud og plast
kofferten smeller i betongperrongen
og sier, jeg er så lei for det, lei for det
begynner du å gråte mellom linjene
du har skriblet ned på en neongul lapp
jeg klemmer deg hvit og blodløs til
jeg ser spøkelsesskrittene opp trappene
og jeg får novemberfeber av å ikke
forstå deg, du sier -
I'm so sorry , I'm so sorry but I have to leave ..

om jeg drømmer drømmer jeg sjelden i koder, det er som om drømmene mine er påminnelser; hendelsene jeg ikke fikk ferdigdefinert iløpet av en dag, periode, år, tilbakevendende scenarier eller scenarier jeg nettopp har tenkt over - uten å orke å tenke dem ferdig eller forstå hvorfor de i det hele tatt har funnet sin plass bak panna mi som en eller slags tilsidesatt bevissthet. og

i drømmer finner jeg fort ut
hva jeg egentlig tenkte
om der og da
om meg selv, mennesker
folk jeg er glad i 
- eller hva jeg skulle ønske de selv
tenkte, vet alltid hvem &
hva de gir seg ut for å være
fordi det går igjen 
i bekreftelser som dukker opp
som et var det ikke det jeg sa-?
til meg selv, villedende fordi
jeg alltid er et skritt foran
men for sent, og jeg
drømmer om hva 
jeg frykter vil skje
om jeg tenker meg for mye
frem i tid, er det som om 
filmskaperen i meg har funnet 
manuset jeg ikke visste jeg hadde 
ferdigskrevet annet enn anvisningsvis
og jeg regisserer mens jeg 
sover og ikke har kontroll
det hender jeg drømmer symboler
og vet distinktivt hva, hvor og 
hvorfor, kanskje lager jeg formene
de passer inn i selv
noen ganger
drømmer jeg om de spesielle
- som kommer og går 
og jeg lurer på om jeg egentlig vil
kjenne dem godt nok til
at de skal få noen
annen plass i 
meg, annet enn våken tilstand
jeg kan avslutte
drømmene når jeg 
ikke orker ha dem
(i underbevisstheten) 
lenger.

like a cat dragged in from the rain, I go straight back out and do it all over again. I'll be back for more ..

du er der som et enkelt rykk i skulderen når jeg går gatelangs etter et møte uten definitiv slutt - jeg er abstrakt og hvileløs, hjemme og herlig fremmed, nesten i et eksisensielt dilemma jeg setter på pause, spoler tilbake så jeg kan kjenne tyngden av trykket av tærne når kroppen bæres avsted på nye steg og den ambivalente følelsen av at jeg vil gå slik flere ganger - kan jeg gjenoppleve, i små rykk, som på en plastikkslitt videofilm man mater inn i spilleren, trykker forward eller rewind, smiler til lyden av rull som tvinnes og sliter i gammelt maskineri, treffer barndomsminnene på minuttet fordi man bare ikke glemmer sånne ting, som om det var like naturlig å fremkalle en annen verden som å være i den man alltid skal være i før steget blir for stort

skuffelsen - og kanskje lettelsen i å finne dem som bare nostalgiske filmøyeblikk, for du kjenner ikke den samme følelsen som du mener at du kjente før når figurene snakker regnbuespråk til gråværshodet; den litt betingelsesløse gleden og sorgen møter ingen mellomting og du ler fordi du ikke kan dra tilbake men gjerne skulle - slippe å avslutte noe som medfører at du må begynne på nytt. litt som å si farvel til en venn du ikke savner men plutselig vil savne fordi du måtte ta farvel.

du er der som et enkelt rykk i skulderen når jeg går gatelangs etter et møte uten definitiv slutt - jeg er abstrakt og hvileløs, hjemme og fremmed, nesten i et eksistensielt dilemma jeg må sette på pause og se gjennom før jeg kan gå videre uten å være redd for å møte deg igjen som noe jeg kunne sett hele veien gjennom.

lillekonvall

du har en
ordløs
anelse
følelse
som får deg til å si;
det er noe som er feil her
så rart at du
ikke vet det
når jeg prøver å fortelle deg at
du har forvillet deg igjen blir
du lei deg som om
du vet hva jeg skal si
de tre ordene
som for meg,
i drømmer
er vanskeligere å si
enn de tre ordene
jeg vil komme til å si
i virkeligheten
- fordi de aldri
kan gjøres om på
etter å ha måtte ta
definitivt farvel
uten å ville det
klarer jeg ikke ønske deg
velkommen
fordi jeg vet at jeg
må si det til meg selv
først

slipshod tuesday skin

ingen av oss vil egentlig vite hva den andre skulle til å si fordi sånne ting er sagt før; ord som hviler på tunga og glir ut av overbrukte lepper med en pinlig og fascinerende letthet, de tilhører klisjeene, vi skal nok høre dem igjen og igjen av andre vi kanskje møter. vi vet begge at om vi hadde sagt det hadde vi ikke ment noe vondt med det, tvert imot, vil vi jo gjøre tidligere vondt til nytt godt og kanskje, men ikke love en lykke i tillegg som liksom skal overgå og beseire alt fordi vi har levd så og så lenge nå - akkurat nok til å forstå hvordan vi aldri mer vil ha det og hvorfor vi er så treige med å finne det vi leter etter fordi vi endelig har møtt så mange ærlige mennesker at det er vanskelig å stole på at alt vil være bare skikkelig og ubetinget fint noen gang. så vi holder kjeft.

er nye venner med hverandre, ler under hettejakker og morgensprekker i det tunge regntaket over oss.

jeg skulle ønske jeg kunne ha denne stemmen for alltid.