sommerblå

(når jeg hikker må jeg holde pusten og fjerne meg mentalt fra alt som er rundt, i hvertfall femten- kanskje tjuefem sekunder. jeg klarer mer om hikken er ekstra ille. når jeg holder pusten er det nesten som om hjertet bundet fast i en hard knute midt i brystet og slår mot brystbeinet mitt som en tung og hard boksesekk for hvert hikk. jeg forestiller meg at det er lille mr. hickup som står bak der med nevene surret inn i tøy og knytter og hytter og slår mens han hikker seg lilla og rundt på innsiden min. som om han ikke vil at jeg skal slutte å hikke. hvorfor skal jeg, når ikke han. 

bak den hvite, lange blotterfrakken, det stripete slipset og den hoppende bowlerhatten bor en sint hikke. en hikkefaen. og det er denne mr. hickup som dæljer meg innenfra. han vet at en spiseskje bringebærsyltetøy, skremme-trikset eller at det å svelge litervis med vann ikke fungerer på meg. det eneste som funker er å holde pusten og gjøre ting (la oss si stolen jeg sitter på når jeg hikker og holder pusten) skrueløse. jeg er sikker på at han lytter til lungene mine og finner presisjonsslaget ved å høre og føle lungekontraksjonene når jeg holder pusten. hiiiv ... og (h)oi. hikkefaen. uppercut mot hjertet så det flimrer.

jeg elsker å hikke. frykten for å aldri slutte med det igjen får meg til å sette pris på at jeg blir barnslig lettet og jævlig glad når det slutter.)

men det var en digresjon.

dette er første natten på noe som føles som evigheter at det er blåsvart utenfor. lyset gjør meg sinnssyk. kroppsrytmen min overstyrer behovet og fornuften som vet at jeg trenger søvn. jeg finner ofte meg selv med røde streker i øynene når sommernettene er lyse som A4-morgener. når jeg er som verst har jeg stått opp før de andre som skal på jobb og sorterer klær for å ha noe å gjøre mens de bruker den siste timen på å sove før klokka ringer nullsjunullnull. og slik holder jeg på hele dagen fordi jeg føler at lyset tvinger meg til å gjøre noe jeg ikke trenger å gjøre. jeg savner høsten.

dette er begynnelsen på en av mange jomfrutur i problemfattige soner. det er vanskelig å få gjort noe som helst. det distraherer meg at jeg plutselig tar lett på ting. jeg opplever det som problematisk å være i supersvevet; for første gang er jeg fullstendig fri fra ting som tidligere har tynget meg. konklusjonen er at - med dét forsvinner også disiplinen, evnen til å kunne sette meg i fokusert skrivemodus og være effektiv med ordene, tankene og det estetiske ved å være litt snurrig. de fleste sier jeg har godt av å slappe av. men til det vil jeg si; jeg savner høsten. 

dette er mitt første nå i meg selv på noe som kan måles i ganske lenge. uforbederlig einstøing - glad i mennesker, sjelden med dårlig samvittighet for mine fristedsturer og alenetimer, ofte redd for å gli bort fra det som forsyner meg med sanselige inntrykk og mennesker.  det blir mye av og til. jeg har (nesten alltid - og hvertfall nå) noe som lurer på innsiden. og jeg savner høsten.

de snakker med overtrosmunner

og priser vindkast for

karmakåte strømninger

kalt sommer;

jeg erklærer meg selv for 

kaldskåret ikketroende

forsvinner i deres selvbedrag

 når temperaturen

synker over 

ting man ikke snakker om;

jeg føler meg svanger

- når månen skinner

svakt i konkurranse

mot sommersola,

er det fordi den

er

lunefullt smilende

klar

over vinterlandskapet

som dekker mer

enn solen gjennom skyene

*