like a cat dragged in from the rain, I go straight back out and do it all over again. I'll be back for more ..

du er der som et enkelt rykk i skulderen når jeg går gatelangs etter et møte uten definitiv slutt - jeg er abstrakt og hvileløs, hjemme og herlig fremmed, nesten i et eksisensielt dilemma jeg setter på pause, spoler tilbake så jeg kan kjenne tyngden av trykket av tærne når kroppen bæres avsted på nye steg og den ambivalente følelsen av at jeg vil gå slik flere ganger - kan jeg gjenoppleve, i små rykk, som på en plastikkslitt videofilm man mater inn i spilleren, trykker forward eller rewind, smiler til lyden av rull som tvinnes og sliter i gammelt maskineri, treffer barndomsminnene på minuttet fordi man bare ikke glemmer sånne ting, som om det var like naturlig å fremkalle en annen verden som å være i den man alltid skal være i før steget blir for stort

skuffelsen - og kanskje lettelsen i å finne dem som bare nostalgiske filmøyeblikk, for du kjenner ikke den samme følelsen som du mener at du kjente før når figurene snakker regnbuespråk til gråværshodet; den litt betingelsesløse gleden og sorgen møter ingen mellomting og du ler fordi du ikke kan dra tilbake men gjerne skulle - slippe å avslutte noe som medfører at du må begynne på nytt. litt som å si farvel til en venn du ikke savner men plutselig vil savne fordi du måtte ta farvel.

du er der som et enkelt rykk i skulderen når jeg går gatelangs etter et møte uten definitiv slutt - jeg er abstrakt og hvileløs, hjemme og fremmed, nesten i et eksistensielt dilemma jeg må sette på pause og se gjennom før jeg kan gå videre uten å være redd for å møte deg igjen som noe jeg kunne sett hele veien gjennom.