ingen av oss vil egentlig vite hva den andre skulle til å si fordi sånne ting er sagt før; ord som hviler på tunga og glir ut av overbrukte lepper med en pinlig og fascinerende letthet, de tilhører klisjeene, vi skal nok høre dem igjen og igjen av andre vi kanskje møter. vi vet begge at om vi hadde sagt det hadde vi ikke ment noe vondt med det, tvert imot, vil vi jo gjøre tidligere vondt til nytt godt og kanskje, men ikke love en lykke i tillegg som liksom skal overgå og beseire alt fordi vi har levd så og så lenge nå - akkurat nok til å forstå hvordan vi aldri mer vil ha det og hvorfor vi er så treige med å finne det vi leter etter fordi vi endelig har møtt så mange ærlige mennesker at det er vanskelig å stole på at alt vil være bare skikkelig og ubetinget fint noen gang. så vi holder kjeft.
er nye venner med hverandre, ler under hettejakker og morgensprekker i det tunge regntaket over oss.
jeg skulle ønske jeg kunne ha denne stemmen for alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar