nowadays;

bussetet mitt stinker øl - øl, fitte
regnvåte sommerlår og ivrige stubbefingre
-
traktoreggene ser på meg som om
pupillene er pressa ut av det hvite
og jeg grøsser fordi jeg
tenker på muligheten av et sted
der ingenting er noe annet enn
det man kan kjenne seg igjen i
(har jeg opplevd fordi jeg vet
eller er jeg så selvlurt at jeg tror
at jeg på et eller annet tidspunkt -
også har vært noe annet enn
en sommerdepressiv faen
som alltid skal forbinde noe godt
med noe man aldri får igjen?)
og tenker på den numne følelsen
av syrlig frihet og glede hun må ha
hatt - før det viste seg at alt ble filma
av det svarte robotøyet i midten av bussen
og den lille gutten i setet bak
fikk sin første permanente runkedrøm,
de ved siden av med langstilka roseneser
 vet hvem hun er - iallefall moren
og at gutten med stubbene
var en gutt med 7 år i jugakors
(- skjønnheten i at hun ikke vet
om inntrengerne i hennes
ungdomsimpulsive øyeblikk -
får meg til å være glad
for at jeg er jenta nestnestbakerst
i bussen som alltid må døve ut
lydene av alt som ikke er ekte
for syner uten sannhet fungerer bedre
og forestillingen om at jeg er den eneste
som ikke savner noe utenom gratis periodekort,
er bevissthetens bekreftelse nok)